Nær 40 prosent av Norges utslipp av klimagasser er omfattet av kvoteplikten. Vi er en del av EUs kvotehandelssystem. Utslippene fra de norske kvotepliktige virksomhetene må ses i sammenheng med utslippene fra virksomhetene i EU, som også er offentliggjort.

Etter at 94 prosent av alle utslippene i det europeiske systemet med kvotehandel er talt opp, viser tallene at utslippene totalt er redusert med rundt seks prosent fra 2007 til 2008.

Streng kontroll med utslippsrapportering

En klimakvote er en rettighet til å slippe ut ett tonn CO2. Kvotene kan omsettes og har derfor en verdi i et markedet. Alle kvotepliktige virksomheter har rapportert sine utslipp for 2008 til Statens forurensningstilsyn (SFT).

Vi har vurdert alle rapportene og godkjent utslippstallene for den enkelte virksomhet i Norge.

– Det er avgjørende for tilliten til systemet at de rapporterte utslippstallene stemmer med de faktiske utslippene. Alle de kvotepliktige virksomhetene, både i Norge og i EU, har strenge krav til hvordan de skal beregne og måle utslippene av klimagasser, sier SFT-direktør Ellen Hambro.

SFT er ikke helt tilfreds med enkelte av de norske utslippsrapportene. Det gjelder spesielt vurderingen av usikkerhet knyttet til utslippsberegninger. For noen sektorer var dette første året med kvoteplikt og nye rapporteringskrav.

Flere virksomheter har fått oppfølgingspunkter og må gi SFT ytterligere opplysninger for å redusere usikkerhet i tallgrunnlaget.

Utslippene har økt siden 2005

Rapporteringen til SFT viser at de 113 kvotepliktige norske virksomhetene slapp ut 19,3 millioner tonn CO2-ekvivalenter i 2008. Utslippene fra disse virksomhetene i 2005 var 18,8 millioner tonn. Utslippene har altså økt med ca. 540 000 tonn CO2-ekvivalenter, eller nesten tre prosent, fra 2005 til 2008.

Årsaken er nye utslippskilder. Blant annet hadde Hammerfest LNG på Melkøya alene et utslipp på over 1,2 millioner tonn CO2-ekvivalenter i 2008, mens de i 2005 ikke hadde utslipp. Blant de virksomhetene som eksisterte i 2005, har utslippene gått litt ned i perioden fra 2005 til 2008.

– Vi tildelte i overkant av 7,5 millioner vederlagsfrie klimakvoter til industrien for 2008. Virksomhetene fikk dermed tildelt 11,8 millioner færre klimakvoter enn behovet. Det betyr at ulike virksomheter, i hovedsak offshore, må kjøpe kvoter for å gjøre opp for sine utslipp, sier SFT-direktør Ellen Hambro.

SFTs tildeling til de norske kvotepliktige bedriftene og godkjente utslippstall for 2008

Felles europeisk tak for utslippene

Poenget med kvotesystemet er at det settes et felles europeisk tak for utslipp av klimagasser som omfattes av systemet.

- Det trykkes opp færre kvoter enn virksomhetenes utslippsbehov tilsier. Dette gir insentiver til å få ned utslippene. Virksomheter som reduserer sine utslipp, kan selge kvoter. De som ikke klarer å redusere utslippene, må kjøpe kvoter av andre, sier SFT-direktør Ellen Hambro.

Begrenset kvotekjøp utenfor EU

Noen virksomheter i Norge har redusert sine utslipp i perioden, mens andre har økt dem. Kvotepliktige virksomheter i Norge som har behov for kvoter for å gjøre opp for sine utslipp, kjøper disse fra andre virksomheter i Europa som har redusert sine utslipp. Det er strenge begrensninger på hvor mange kvoter de får kjøpe utenfor EUs kvotesystem.

– At Norges kvotepliktige utslipp har økt noe, forteller ikke at systemet med kvotehandel feiler. Norske virksomheter har kjøpt kvoter fordi det har vært billigere å redusere utslippene andre steder. Det viktigste er at kvotesystemet fører til utslippsreduksjoner, ikke hvor disse skjer. Etter hvert som det europeiske taket strammes til, gis det enda sterkere insentiver til å redusere utslippene, sier SFT-direktør Ellen Hambro.

Utslipp av klimagasser: Petroleumsvirksomheten offshore sto for utslipp av 11,2 millioner tonn CO2-ekvivalenter i 2008 – 58 prosent av totalen for de 113 kvotepliktige virksomhetene i Norge. Andre bransjer med store utslipp er gassterminaler (2,7 millioner tonn), raffinerier (1,8 millioner tonn), sementproduksjon (1,2 millioner tonn) og petrokjemi (0,9 millioner tonn). Det er imidlertid store forskjeller både mellom bransjene og mellom enkeltvirksomheter.