Sjøbunnen i Oslo havn er gjennom mange år blitt tilført forurensning i form av miljøgifter og tungmetaller. Kildene er blant annet avfall og utslipp fra industri og havneaktivitet, tidligere snø-dumping og avrenning fra veier, samt utslipp av kloakk. De forurensede sedimentene blir spredd i små mengder til bunnlevende organismer og fisk, gjennom blant annet oppvirvling fra båttrafikk. Miljøgiftene kan til slutt ende opp i oss mennesker.

Forurenset sjøbunn har bidratt til at Mattilsynet siden 1994 har frarådet å spise ål og fiskelever fra Indre Oslofjord. Ved å fjerne forurensede masser fra bunnen (mudre) i områder med mye oppvirvling og dekke til den forurensede sjøbunnen i andre områder vil vi gradvis få en renere fjord, noe som vil bidra til at kostholdsrådene på sikt kan oppheves. Oppryddingen vil også gi muligheter for å opparbeide nye, fine friluftsarealer.

vi er forurensningsmyndighet. Det innebærer at vi har vurdert søknadene fra tiltakshaverne og gitt tillatelse til mudring, tildekking av forurenset sjøbunn med rene masser samt til etablering av dypvannsdeponi ved Malmøykalven, i henhold til forurensningsloven. vi har også gitt tilsagn om inntil 40 millioner kroner til oppryddingen, som en del av et spleiselag, der Oslo Havn, Oslo kommune Statens vegvesen og utbyggerne skal bidra. Staten deltar i spleiselaget, fordi det på en del områder er uklart hvem som kan holdes ansvarlig i forhold til forurensningen i havna, som har mange kilder.

• vis tillatelser og andre relevante dokumenter

direktoratet kan oppheve eller endre vilkårene i tillatelsene samt stanse arbeidet dersom vi mener dette er nødvendig.

vi baserer sine tillatelser på funksjons- og rammekrav – det vil si at det settes krav til oppnådde resultater etter at arbeidene er gjennomført og at det stilles krav til rammene arbeidene skal utføres innenfor. vi har også satt krav til overvåking av arbeidene underveis. Tiltakshaverne (her Oslo Havn KF og Statens vegvesen) velger selv metoder ut fra de kravene og innenfor de rammene vi og andre myndigheter har satt.

SFT krever at arbeidet overvåkes. Oslo Havn KF er ansvarlig for å følge opp tillatelsen og de kravene SFT har satt til overvåking i forbindelse med mudring og deponering i dypvannsdeponi. Statens Vegvesen er ansvarlig for å følge opp sin tillatelse og de kravene SFT har satt til overvåking i forbindelse med graving og mudring i senketunneltraseen.

SFT følger i tillegg opp med kontroller underveis.

For å få realisert den helhetlige oppryddingen i Oslo havneområde, er det lagt opp til et spleiselag der utbyggere, Statens vegvesen, Oslo kommune, Oslo Havn KF og Miljøverndepartementet ved vi er med. vi vil bidra med inntil 40 millioner kroner til helhetlig opprydding. Midlene fra vi skal brukes til å delfinansiere mudring der ansvarsforholdene er uklare og til tildekking med rene masser. For øvrig er prinsippet om at "forurenser betaler” lagt til grunn.

Dypvannsdeponiet ved Malmøykalven er etablert i en naturlig fordypning i sjøbunnen 60-70 meter under overflaten. Deponiområdet er omgitt av terskler (forhøyninger). Sjøbunnen i deponiet er fra før forurenset på grunn av tidligere tiders dumping av forurensede sedimenter.

De forurensede massene skal dekkes til etter at de er deponert. Dekklaget skal stoppe utlekking av miljøgifter og skal være tykt nok til at dyr som lever i sedimentene ikke kan komme i kontakt med de forurensede massene. Dermed vil de forurensede massene ligge isolert og stabilt i deponiet, slik at det ikke vil lekke ut forurensning.

Etter tildekkingen vil deponiet bli overvåket, slik at man kan forsikre seg om at det ikke lekker.

Deponering i dypvannsdeponiet ved Malmøykalven foregår ved at forurensede masser legges kontrollert ned (deponeres) i deponiet og dekkes til slik at miljøgiftene ikke virvles opp og spres. Dette foregår som en del av den helhetlige oppryddingen i forurenset sjøbunn i indre Oslofjord.

Man har erfaring fra havneoppryding hvor massene er deponert i sjøen. Blant annet på Herøya og i Sandefjord er det etablert deponier som fungerer slik de skal. Det vil si at det ikke lekker ut giftstoffer.

Massene pumpes fra lekter (båt) og direkte ned mot sjøbunnen i deponiet gjennom et rør med diameter på 500 mm. Det vil si at massene som deponeres føres helt ned uten å være i kontakt med vannmassene. Nedføringen av deponimassene skal overvåkes og styres slik at massene fordeler seg jevnt i deponiet.

Noen ønsker at massene skal deponeres på land hos NOAH Langøya utenfor Holmestrand i stedet for ved Malmøykalven. SFT mener begge løsningene er miljømessig forsvarlige, og har derfor, etter en nøye vurdering, gitt tillatelse til å etablere dypvannsdeponi.

Et flertall av politikerne i Oslo og på Nesodden vedtok dypvannsdeponi som løsning for forurenset sjøbunn fra havna. Den eneste helhetlige plan som er lagt fram, inkluderer plassering av masser i dypvannsdeponiet ved Malmøykalven. NOAH Langøya hadde da tillatelsen ble gitt ikke tilltatelse til mottak av så store mengder masse som skal ryddes i Oslo havn.  Et sentralt spørsmål er hvilken type masser NOAH Langøya skal brukes til.

Deponiet vil ligge utildekket så lenge deponering av forurensede sedimenter foregår. Etter at deponeringen er avsluttet, skal deponiet i første omgang dekkes til med et tynt lag rene masser. Når deponiet har stabilisert seg, vil den endelige tildekkingen finne sted. Det skal da legges på et minimum 40 cm tykt lag med rene masser over hele deponiet.

SFT har stilt som krav at transport og håndtering av masser skal gjøres slik at det blir minimal spredning av forurensning. Det innebærer at Oslo Havn KF må velge utstyr for transport av massen som oppfyller dette kravet. Det benyttes splittlekter for å frakte massene fra mudringsområdene og ut til deponiet. Lekteren er tilpasset for å unngå lekkasje under transport.

Det er foretatt grundige målinger av strømmen på sjøbunnen ved deponiet. Disse viser at det normalt er lite strøm langs bunnen i deponiområdet.

Vinterstid vil det imidlertid kunne forekomme en dypvannsutskiftning i deponiområdet. SFT har derfor stilt som krav at det skal gjennomføres strømmålinger ved Drøbak-terskelen om vinteren, i den perioden nedlegging av masser foregår. Når denne viser at en dypvannnsutskiftning er på vei, skal det gjennomføres kontinuerlige strømmålinger i deponiområdet. Dersom strømmen blir for sterk, skal deponeringen stanses. Selv under fjorårets dypvannsutskiftning, viste strømmålingene at strømmen ikke fraktet partikler ut av deponiet. Kravet til strømmålinger er derfor stilt som en ekstra sikkerhet. Strømmen på bunnen vil heller ikke fjerne dekklaget med rene masser.

Dypvannsdeponiet ved Malmøykalven er godt utredet og i henhold til lovbestemte krav. Det er gjennomført flere undersøkelser. Deponiet er i tillegg konsekvensutredet, og det foreligger også en risiko- og sårbarhetsanalyse (ROS-analyse). ROS analysen avdekket ingen hendelser som vurderes å ha miljørisiko av betydning knyttet til deponiet.

Det er ikke riktig at vi ikke har erfaring med deponering av forurensede masser i sjø. Det er etablert deponier blant annet på Herøya og i Sandefjord. Selv om dette ikke er dypvannsdeponier har det gitt oss erfaring fra deponering i sjø. Erfaringene fra disse stedene viser at deponiene fungerer som forutsatt, det vil si at det ikke er utlekking av miljøgifter.

direktoratet mener at dypvannsdeponi ved Malmøykalven er en forsvarlig løsning. Vi hadde aldri gitt tillatelse til dette dersom vi ikke mente at dette var en god løsning. Norsk institutt for vannforskning (NIVA), Norges geotekniske institutt (NGI), Helse- og velferdsetaten i Oslo kommune, Naturvernforbundet og Natur og Ungdom støtter løsningen med dypvannsdeponi.

Oslo Havn og SFT står til sammen for en omfattende overvåkning av deponiet ved Malmøykalven. Både eventuell spredning av masser og miljøgifter og eventuelle effekter på dyr overvåkes.

Spredning av masser overvåkes ved hjelp av partikkelmålere (turbiditetsmålere), som måler mengden grums i vannet. For å se om det legger seg slam på sjøbunnen på utsiden av deponiområdet bruker man sedimentfeller, undervannskamera og sedimentprofilkamera. I tillegg blir samfunn av encellede bunndyr (foraminiferer) i bunnen utenfor deponiet undersøkt, og sammenlignet med samfunnet av de samme dyrene inne i deponiområdet.

Spredning av miljøgifter som er knyttet til partikler (grums) måles ved hjelp av sedimentfeller, vannprøver og partikkelmålere.

Spredning av miljøgifter som er løst i vannet måles ved hjelp av egne prøvetakere som står ute over lang tid. Disse kalles passive prøvetakere. Vannprøver brukes også. Det måles både organiske miljøgifter og tungmetaller.

For å se om det er effekter på dyr tas det prøver av skrubbe, torsk, ål, reker og blåskjell. Blåskjellprøvene blir tatt annenhver måned.

Videre gjøres det kontinuerlige strømmålinger ved deponiet.

Etter at deponeringen er avsluttet og deponiet er dekket til, skal utbredelsen og tykkelsen av tildekkingslaget kontrolleres. Oslo Havn KF skal dokumentere at det ikke foregår transport av forurensning gjennom tildekkingslaget. SFT bestemmer når overvåkingen kan trappes ned. Dette vil uansett først skje etter flere år. Overvåkingen vil da mest sannsynlig inngå i det vanlige overvåkingsprogrammet for i indre Oslofjord.

Nei. Innhold av miljøgifter i sedimentene i Oslo havn er godt dokumentert. SFTs vurdering er at de konsentrasjonene som finnes i sedimentene i havna, ikke vil være problematiske ved deponering i dypvannsdeponiet. Miljøgiftene utgjør bare en svært liten del av de massene som skal deponeres.

Ja, i tillatelsen til Oslo Havn KF har SFT satt krav om at saltlake skal tilsettes dersom overskuddsvannet har en lavere saltholdighet enn bunnvannet i deponiområdet. Dette skyldes at vannet er tyngre jo saltere det er, og gjøres for at de forurensede massene skal sedimentere (det vil si legge seg stabilt på bunnen) så raskt som mulig. Oslo Havn KF måler saltholdigheten før deponering og tilsetter salt ved behov. Ved tilføring av saltlake, føres denne direkte inn i pumpeledningen for å oppnå optimalt resultat.

Det var i utgangspunktet to løsninger til deponering av de forurensede massene: dypvannsdeponi ved Malmøykalven og NOAH Langøya. SFT mener at begge disse løsningene er miljømessig gode. Oslo Havn KF søkte om dypvannsdeponi som løsning for de forurensede sedimentene. Det er kun fremlagt én helhetlig plan for oppryddingen, og denne inkluderer dypvannsdeponiet. SFT har etter en nøye vurdering og høring, gitt tillatelse til å etablere dypvannsdeponiet. Et flertall av politikerne i Oslo og på Nesodden vedtok dypvannsdeponi som løsning for forurenset sjøbunn fra havna

vi har sett det som svært viktig å få gjennomført en helhetlig opprydding i området. Oslofjorden er 1 av 17 områder i Norge som har fått første prioritet i forhold til at det skal ryddes opp i forurensede sedimenter. Alternativet til oppryddingen i havna vil være fortsatt spredning av miljøgifter som PCB, kvikksølv, PAH og kadmium.

Oslo Havn KF er tiltakshaver. Siden Oslo Havn KF er et kommunalt foretak, er det Oslo kommune som er juridisk ansvarlig for deponiet. Det innebærer at det er kommunen som er ansvarlig for at arbeidet gjennomføres i tråd med SFTs tillatelse. Dersom virksomheten som drives av Oslo Havn KF skulle bli solgt, vil det være den nye eieren som overtar ansvaret for deponiet.

Mudring er å grave opp og fjerne/flytte på sjøbunn (sedimenter).

SFT har gitt tillatelse til mudring og deponering av ca 650 000 m³ forurensede sedimenter i Oslo havn og småbåthavner, til deponering av inntil 1 million m³ forurensede sedimenter i dypvannsdeponi, og til graving og mudring i forbindelse med etablering av senketunnel. Tillatelsene har vært behandlet av alle relevante miljøinstanser, og søknadene har vært sendt på offentlig høring, blant annet til kommuner og miljøorganisasjoner.

SFT har behandlet saken i forhold til forurensingsloven og gitt tillatelser med strenge vilkår, blant annet på bakgrunn av de høringsuttalelsene som ble gitt. Ingen klaget da SFT ga tillatelsene.

Tiltaket støttes også av Naturvernforbundet og Natur og ungdom. Bystyret i Oslo og kommunestyret på Nesodden sluttet seg til planene i 2005.

Sjøbunnen i Oslo havn er gjennom mange år blitt tilført forurensning i form av miljøgifter og tungmetaller. Kildene er blant annet avfall og utslipp fra industri og havneaktivitet, tidligere snø-dumping og avrenning fra veier, samt utslipp av kloakk. De forurensede sedimentene blir spredd i små mengder til bunnlevende organismer og fisk, gjennom blant annet oppvirvling fra båttrafikk. Miljøgiftene kan til slutt ende opp i oss mennesker. Det er derfor viktig å sørge for en omfattende opprydding.

Oslo kommune har utarbeidet en helhetlig plan for opprydding av forurenset sjøbunn. Planen innebærer mudring i områder hvor sjøbunnen forstyrres av skip og småbåter, og tildekking i andre forurensede områder. Oslo Havn KF skal derfor, på vegne av Oslo kommune, mudre ca. 650 000 m³ (tilsvarende over 65 000 lastebillass) innerst i havneområdet.

Dette gjøres primært for å øke seilingsdybden langs kaiene. Det skal imidlertid mudres mer enn strengt tatt nødvendig – ned til ren sjøbunn – slik at man også oppnår en positiv miljøeffekt av mudringen. Her skal sjøbunnen ikke tildekkes etter mudringen, men SFT har satt krav til at bunnen skal tilfredsstille forurensningsklasse II, som er et strengt krav i byområder. Det er i områdene utenfor der det er mudret, at den forurensede sjøbunnen tildekkes med rene masser.

Statens vegvesen mudrer områder i Bjørvika og Bispevika – primært i forbindelse med trasé for senketunnelen.

Mudringen overvåkes. SFT krever at Oslo Havn KF og Statens vegvesen foretar målinger av blant annet partikler i vannet (turbiditet) under mudringen siden størstedelen av forurensingen er bundet til partikler. Dersom turbiditeten overstiger grenseverdien i tillatelsen, skal arbeidene stanses.

I Oslo kommune sin tiltaksplan er det valgt å mudre i de områdene hvor det er skipstrafikk og hvor sjøbunnen virvles opp som følge av dette. Det vil være lite hensiktsmessig å dekke til bunnen der det er mudret. Hvis målet med en tildekking i etterkant skal være å hindre at det blir et løst, forurenset topplag, vil det være et minst like bra alternativ å overmudre (det vil si mudre én gang til – godt ned i ren leire).

SFT har satt krav til at bunnen etter mudring skal tilfredsstille forurensningsklasse II som er et relativt strengt krav i byområder. Det er opp til tiltakshaver Oslo Havn KF å bestemme hvordan kravene skal innfris.

Mudringsmetodene som er valgt av Statens vegvesen og Oslo Havn KF er basert på en helhetlig vurdering hvor det blant annet er tatt hensyn til krav fra kulturminnemyndighetene og krav i tillatelsen fra SFT.

Den forurensede sjøbunnen fra mudringen av senketunneltraseen mellom Festningstunnelen og Ekebergtunnelen (Bjørvikatunnelen) og fra mudringen ellers i havna, blir fjernet med en tett grabb. Det vil si at grabben lukker seg når den er fylt med masser fra bunnen og klar til å løftes opp. Graving i sedimenter vil imidlertid alltid kunne gi noe oppvirvling på bunnen. Alle mudringmetodikker har sine fordeler og ulemper.

Etter mudringen vil det mest sannsynlig være igjen et tynt, forurenset, løst lag på sjøbunnen. Den totale mengden av miljøgifter som befinner seg i dette laget, er veldig liten fordi mesteparten av dette laget består av vann (over 90 prosent). En eventuell forekomst av et forurenset, tynt lag vil derfor ikke være noe stort eller langsiktig problem.

Alt i alt vil mudringen og tildekkingen sammen utgjøre en stor forbedring av forurensningssituasjonen i havna.

Oppryddingen i Oslo havneområde er et viktig skritt mot en renere fjord der kostholdsrådene fra Mattilsynet på sikt kan oppheves. Oppryddingen vil også gi muligheter for å opparbeide nye, fine friluftsarealer, badestrender og så videre (for eksempel på Filipstad-området).

Ved deponistedet utenfor Malmøykalven var det forurenset sjøbunn allerede før deponeringen startet. Det er tidligere dumpet forurensede sedimenter her. I tillegg ligger det mye skrot og gamle skip i området. Etter at de forurensede massene fra Oslo havn er plassert i deponiet, skal de dekkes til med rene masser og overvåkes i mange år. Deponistedet vil således bli langt renere enn det er i dag.

De forurensede massene utgjør ikke en akutt helsefare der de ligger. Men miljøgiftene vil over tid tas opp av organsimer og fisk. Hver dag blir det som følge av havneaktivitetene, virvlet opp forurensninger fra sjøbunnen. Dette bidrar til spredning av miljøgifter til miljøet (deriblant til dyr som lever i området). Ved å fjerne de forurensede sedimentene og legge dem samlet og tildekket på ett sted, vil forurensningssituasjonen gradvis bli mye bedre. Mudringen i Oslo indre havn er en nødvendig etappe framover i oppryddingsarbeidet.

I bunnsedimentene i Oslo havneområde finner vi blant annet PCB (polyklorerte bifenyler) , TBT (tributyltinnforbindelser), PAH (polyaromatiske hydrokarboner),  kvikksølv (Hg), bly (Pb) og kadmimum (Cd). Sjøbunnen i Oslo havn er dessuten sterkt påvirket av store utslipp av urenset kloakk og overvann fra slutten av 1800-tallet og frem til opprettelsen og oppgraderingen av renseanlegg.

Forurensningene i sjøbunnen skyldes blant annet avfall og utslipp fra industri og havneaktivitet, tidligere snødumping og avrenning fra veier, og utslipp av kloakk gjennom mange år. Det forurensede laget er fra noen centimeter til to meter tykt.

Det er ikke akutt farlig. Men mange miljøgifter lagres i kroppens fettvev og lever og kan være skadelige på lengre sikt. Kostholdsråd gitt av Mattilsynet fraråder folk å spise ål fanget innenfor Drøbak, og å spise lever fra fisk fanget innenfor Horten og Jeløya. Uten opprydding vil kostholdsrådet bli opprettholdt i lang tid.

Stoffene vi finner i sedimentene er ikke akutt giftige i de konsentrasjonene de foreligger, men kan tas opp i næringskjeden og lagres i kroppens fettvev og lever. På sikt og sammen med andre miljøgifter vi utsettes for, kan de være skadelige. Den forurensede sjøbunnen har imidlertid ikke så høyt innhold av miljøgifter at den klassifiseres som farlig avfall. Den inneholder noen få promille farlige miljøgifter som PCB og kvikksølv. Over 90 prosent er sand, silt og leire, og vel fem prosent er organisk materiale som planterester.

I umiddelbar nærhet av mudringsstedet vil det kunne oppstå lukt fra massene som er tatt opp. Dette skyldes i hovedsak råttent organisk materiale og har ingen ting med å gjøre med miljøgifter i sjøbunnen. På grunn av dette, kan det hende at de som arbeider med mudringen, tidvis må bruke masker.

• Sjøbunn i Oslo ikke farlig (artikkel med illustrasjoner) 

Nei, det er ikke farlig å bade. SFT tillater mudring hele året, men stiller krav om at det skal tas hensyn til naturressurser og friluftsliv. Det vil ikke pågå mudring nær badestrendene i badesesongen eller nær hekkeområder for fugl i hekkeperioden. Det skal også tas hensyn i perioder der laks og sjøørret vandrer inn og ut av vassdrag.

Mudringen vil føre til en midlertidig oppvirvling av sedimentene. Lokalt rundt mudringsstedet vil sjøen sannsynligvis bli grumsete. I umiddelbar nærhet av mudringsstedet vil det oppstå vond lukt fra massene som er tatt opp. Dette skyldes i hovedsak råttent organisk materiale og har ingen ting med å gjøre med miljøgiftene i sjøbunnen. På grunn av dette, kan det hende at de som arbeider med mudringen, tidvis må bruke masker.

SFT har stilt krav om at det skal benyttes rene masser til tildekking.

Det er kun tillatt å deponere sedimenter som kommer fra sjø i indre Oslofjord. Det tillates ikke å deponere masser som kommer fra graving på land, det vil si. masser hentet på innsiden av dagens strandlinje. Masser som legges i dypvannsdeponiet bør ha et lavest mulig vanninnhold slik at det er optimalt for videre håndtering og deponering av massene.

Ja, selve deponeringen skal kun foregå i det regulerte området. Det regulerte området skal tildekkes med rene masser etter endt deponering. Dypvannsdeponiet er 350 000 kvadratmeter (m2) stort og ligger i Bekkelagsbassenget. Deponiet (det regulerte området) er et naturlig basseng, og har kapasitet til å motta ca 620 000 kubikkmeter (m3) med masser. Dersom Oslo Havn KF skal deponere til sammen 1 million m3 masse - slik tillatelsen fra SFT åpner for - må det etableres to voller i nordøstre kant av bassenget.

I SFTs tillatelse er det lagt til grunn noe spredning under deponering, jamfør miljøgiftbudsjettet i søknaden fra Oslo Havn. Dette fordi det er umulig å gjennomføre tiltak i forurenset sjøbunn uten at det medfører en viss spredning i tiltaksperioden. Det er således tillatt med en viss spredning ut av det regulerte området (deponiområdet). Spredning defineres som transport av løste eller partikkelbundne stoffer. Så langt ligger spredningen fra deponiet godt under det som ligger til grunn for tillatelsen.

I forhold til Oslo havns opprinnelige framdriftsplan, er deponeringen i dypvannsdeponiet ved Malmøykalven omtrent ett år forsinket. Dette skyldes både at oppstarten av prosjektet ble utsatt, og at kapasiteten til mudringsutstyret har vært mindre enn anslått. Deponiet planlegges tildekket i andre halvdel av 2008.

Selv om deponeringen skal foregå over en lengre periode enn planlagt, skal prosjektet holde seg innenfor eksisterende utslippskrav og ikke gi større utlekking av miljøgifter enn det vi la til grunn da tillatelsen ble gitt. Dermed er det ikke nødvendig å endre tillatelsen til deponering i dypvannsdeponiet selv om arbeidene er forsinket.

Mattilsynet gir kostholdsråd for fisk og skalldyr. I Oslofjorden innenfor Horten-Jeløya har det siden 1994 vært anbefalt at man ikke spiser fiskelever, og innenfor Drøbak anbefales det at man ikke spiser ål. Dette rådet skyldes den generelle forurensningssituasjonen i Indre Oslofjord. Det er ikke egne anbefalinger om ikke å fiske eller spise fisk nær dypvannsdeponiet.

Deponiet ligger på mellom 60 og 70 meters dyp, og massene føres ned mot bunnen ved hjelp av et rør. Det er ikke observert spredning av miljøgifter opp til overflatevann fra deponeringsaktiviteten, og dette er heller ikke forventet. I dypvannet i selve deponiområdet vil vannkvaliteten være noe dårligere i hele deponeringsperioden.

Før det ble gitt tillatelse til deponering av forurensede sedimenter i dypvannsdeponi ved Malmøykalven ble det gjort grundige faglige utredninger som ga god kunnskap om prosjektet og tilstrekkelig grunnlag for en faglig vurdering av løsningen. I tillatelsen er Oslo Havn pålagt å gjøre en miljørisikovurdering av virksomheten, kartlegge potensielle kilder til akutt forurensning og lage en beredskapsplan. Arbeidene overvåkes i et omfattende overvåkingsprogram, Om arbeidene skulle føre til større miljøkonsekvenser enn forventet, kan vi stille nye krav eller stoppe arbeidene.

Det er føre-var prinsippet som ligger til grunn for dette.

All informasjon som vi får i Oslo Havn-saken er offentlig tilgjengelig. Den ligger journalført i offentlig journal. Rapporter blir lagt ut på våre hjemmesider. vi ønsker å være behjelpelige med informasjon om saken, og besvarer alle henvendelser så raskt vi kan.

Det er tidligere blitt hevdet at vi har motarbeidet kravet fra miljøbevegelsen om å få utlevert bakgrunnsdata for ekkoloddmålinger. Dette er feil. Det Norske Veritas (DNV) har på oppdrag fra vi beregnet usikkerhetene ved å bruke ekkolodd-data til å sjekke hvorvidt de forurensede massene ligger i deponiet slik de skal, eller ikke. vi har gitt ut alle ekkolodd-data som vi fikk fra Secora i forbindelse med disse usikkerhetsvurderingene.