I den siste hovedrapporten fra FNs klimapanel (IPCC) i 2007 er konklusjonen klarere enn før: Det er meget sannsynlig at mesteparten av den globale temperaturstigningen er menneskeskapt. Dette er klarere enn i 2001, der uttrykket var ”sannsynlig”.

Det finnes her som på andre områder forskere med andre teorier. Deres publiserte forskningsrapporter er seriøst vurdert av IPCC i arbeidet med den siste hovedrapporten.

Ozon er en gass som finnes både nær bakken og i de øvre lag av atmosfæren. Høye nivåer av ozon nær bakken kan føre til skader på helse, vegetasjon og materialer. I Norge kan nivåene komme over anbefalte grenseverdier både for beskyttelse av helse og vegetasjon i perioder om sommeren. De siste årene har det vært færre overskridelser av grenseverdiene, men samtidig har bakgrunnsnivået økt.

Ozonlaget i de øvre lag av atmosfæren beskytter jorden mot skadelig UV-stråling fra solen.

Kilde: Miljøstatus i Norge

Nedbrytingen av ozonlaget og menneskeskapte klimaendringer bør betraktes som to atskilte miljøproblemer. Nedbryting av ozonlaget skyldes utslipp av industrielle gasser som for eksempel KFK og medfører økning av skadelig UV-stråling. Klimaendringer skyldes økte utslipp av CO2 og andre gasser og medfører økte temperaturer i nedre deler av atmosfæren og påfølgende endringer i for eksempel vind- og nedbørsmønster.

Selv om dette er to forskjellige miljøproblemer er det allikevel en del indirekte sammenhenger. Klimaendringene fører til en oppvarming av den nedre delen av atmosfæren (troposfæren). Samtidig skjer det en nedkjøling av den høyere delen (stratosfæren) i antarktiske og arktiske strøk. En slik nedkjøling kan føre til økt nedbryting av ozonlaget, selv om konsentrasjonene av ozonnedbrytende stoffer går ned.

De fleste ozonnedbrytende stoffene som KFK og halon har også en sterk klimaeffekt.

Jordens klima har endret seg merkbart i løpet av de siste drøyt hundre årene. Denne tendensen har fortsatt i det 21. århundret.

Målinger viser at middeltemperaturen på jorda økte med ca. 0,74°C i løpet av de siste 100 år. 1990-tallet var det varmeste tiåret. 1998 var det varmeste året med en global middeltemperatur på 0,58°C over gjennomsnittet for perioden 1961-90. 2005 var det nest varmeste året med en global middeltemperatur på 0,49°C over gjennomsnittet.

11 av de siste 12 årene (1995 - 2006) er blant de 12 varmeste årene siden målingene av gjennomsnittlig global overflatetemperatur begynte i 1850.

Temperaturen i Norge ser ut til å følge samme mønster. I 2002 var årsmiddeltemperaturen 1,1°C over normalen, i 2003 1,3°C, i 2004 1,4°C og i 2005 1,5°C over normalen. Årsmiddeltemperaturen i 2006 var 1,8°C over normalen. Dette er tangering av de tidligere rekordårene, 1934 og 1990.

I Arktis var avvikene enda større. Årstemperaturen for Svalbard lufthavn var 2,3°C over normalen i 2003 og 2004, mens verdien for 2005 lå 3,6°C over normalen. Årstemperaturen i 2006 var hele 5°C over normalen. Dette er den høyeste registrerte verdien på Svalbard.

Kilde: Miljøstatus i Norge

Høye konsentrasjoner av ozon kan gi helsevirkninger som nedsatt lungefunksjon, flere tilfeller av bronkitt og astma, hodepine og øye- og slimhinneirritasjon.

For mennesker med redusert lungefunksjon kan slike virkninger opptre ved ozonkonsentrasjoner over 160 µg/m3, mens normalt friske mennesker først vil oppleve ubehag og helsevirkninger ved konsentrasjoner over 240 µg/m3. Ved lavere ozonkonsentrasjoner over lang tid kan bindevevet i lungene forandres.

Konsentrasjonene vi opplever i Norge er heldigvis mye lavere enn for eksempel i Sør-europeiske land. I Norge er det derfor først og fremst den mest utsatte delen av befolkningen som vil kunne merke symptomer på høye ozonkonsentrasjoner. Mennesker med normal lungefunksjon vil stort sett ikke merke symptomer i slike situasjoner, men bør ikke drive hard fysisk aktivitet ved høye ozonkonsentrasjoner.

Vegetasjonen skades av høye ozonkonsentrasjoner

Litt forhøyede nivåer over lang tid vil være mest skadelig for vegetasjonen. Ozonforurensning antas å ha relativt liten betydning for planteproduksjon og avling i Norge sammenlignet med mange andre land i Europa. Dette skyldes i stor grad sen vekststart om våren som fører til at plantene unngår periodene med det største forurensningspresset.

Landbruksvekster, skog og annen vegetasjon påvirkes også av høye ozonkonsentrasjoner. Både episoder med høye ozonnivåer og langvarig påvirkning ved lavere konsentrasjoner kan gi akutte og varige skader.

Ozon skader en rekke prosesser i plantene. Blant annet reduseres fotosyntesen og veksten, og aldring og bladfelling framskyndes. Direkte ozonskader, som skader på bladverk, forekommer trolig i liten grad her i landet, men det er grunn til å tro at ozon fører til vekstreduksjoner både for avlinger og skog i Sør-Norge. Grasproduksjonen i lavlandet i Sør-Norge blir sannsynligvis mest påvirket.

Samfunnsøkonomiske beregninger av avlingstapet på grunn av ozon i jordbruket, basert på hvete-, potet- og grasproduksjonen i Norge, antyder årlige kostnader og tap i størrelsesorden 100-400 millioner kroner.

FNs klimapanel (IPCC) ble opprettet i 1988 for å få fram best mulig faglig kunnskap om klimaendringene, deres virkninger og mulige tiltak. Deres rapporter bygger ikke på egen forskning, men på en omfattende gjennomgang av forskningen i verden. Siden 1990 har IPCC sammenstilt resultatene i hovedrapporter. Disse har kommet ut i 1990, 1995, 2001 og 2007.

I den siste hovedrapporten i 2007 er konklusjonen klarere enn før: Det er meget sannsynlig at mesteparten av den globale temperaturstigningen er menneskeskapt. Dette er klarere enn i 2001, der uttrykket var ”sannsynlig”.

Det finnes her som på andre områder forskere med andre teorier. Deres publiserte forskningsrapporter er seriøst vurdert av IPCC i arbeidet med den siste hovedrapporten.

Beregningene av klimaendringene om 100 år gjelder klimaet i stor skala, ikke været på et bestemt sted i en bestemt uke. Været varierer fra dag til dag, mens klimaet er det gjennomsnittlige været over lengre perioder.

Klimaberegningene bygger på modeller og observasjoner. Modellene blir testet og justert i takt med observasjonene og har blitt stadig bedre. Det er god overensstemmelse mellom det man kommer fram til ved å bruke modellene til å beregne seg bakover i tid og det som faktisk ble observert ved målinger, for eksempel temperaturstigningen på 1900-tallet. Overensstemmelsen er best for lange perioder og for hele verden eller hele kontinenter.

Det har vært klimaskifter tidligere, for eksempel istider, men de menneskeskapte klimaendringene kommer i tillegg til disse variasjonene. Det er videre meget lang tid mellom hver istid. Konsentrasjonen av de viktigste klimagassene CO2 og metan er i dag høyere enn de variasjonene som har vært gjennom de siste 650.000 år. I denne tidsperioden har det vært flere istider med mellomliggende perioder med et varmere klima. Vi lever nå inn en slik mellomperiode.

11 av de 12 siste årene (1995–2006) har vært blant de 12 varmeste årene siden fysiske målinger startet i 1850. FNs klimapanel (IPCC) regner det som sannsynlig at den siste femtiårsperioden var den varmeste de siste 1300 år. Vitenskapen har nå fått bedre kunnskap om hvordan menneskeskapte og naturlige faktorer påvirker klimaet.

IPCC konkluderte i 2007 med at det er meget sannsynlig at menneskets utslipp av klimagasser har forårsaket mesteparten av den observerte globale temperaturøkningen siden midten av 1900-tallet.

FNs klimapanel anslår at den globale gjennomsnittstemperaturen vil øke med mellom 1,1 og 6,4 grader i dette århundret. Hvor mye temperaturen vil stige er nært knyttet til fremtidig utslippsutvikling. Det er også en del usikkerheter knyttet til klimamodellene.

Det er store regionale forskjeller i temperaturøkningen. I Arktis har temperaturen de siste 100 årene økt nesten dobbelt så raskt som det globale gjennomsnittet.

FNs klimapanel anslår at havet vil stige med 18-59 cm globalt. Stigninger skyldes både nedsmelting av isbreer og oppvarming av vannet i havet (havet utvider seg når det blir varmere).

Det er store regionale forskjeller i havstigningen, og for norske farvann kan vi legge til en økning på om lag 10 cm. Om intensiteten i lavtrykkene fortsetter å øke i vårt århundre kan stormfloen øke med ytterligere 10 cm.

Landnivåstigningen vil redusere effekten av havstigningen flere steder langs kysten.

Ozonlaget er redusert de siste 20 åra, og det fører til at større doser skadelig ultrafiolett stråling når jordoverflaten.

Når ozonlaget blir mindre, øker faren for hudkreft og infeksjonssykdommer. 189 land har undertegnet Montrealprotokollen av 1987 om vern av ozonlaget. Dersom alle land følger kravene i protokollen, vil ozonlaget kunne nærme seg sitt normale nivå rundt 2050. Ein økende drivhuseffekt kan imidlertid forsinke og forstyrre denne prosessen.

Kilde: Miljøstatus i Norge