Klimaendringene gir allerede utslag på noen områder, bl a ved at risikoen for ras og flom har endret seg. Kommunene må tilpasse seg endringene, og bør da ta utgangspunkt i oppdaterte Risiko- og sårbarhetsanalyser (ROS). Informasjon om dette kan innhentes fra Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap (DSB) og Miljøverndepartementet.

Klima- og forurensningsdirektoratet forvalter og håndhever forurensningsloven, produkt-kontrolloven og klimakvoteloven. Vi gir tillatelser, setter grenser for utslipp og fører tilsyn med at kravene overholdes. Alle utslipp av klimagasser er dermed vårt anliggende, og kommunenes konkrete tiltak for utslippsreduksjoner er viktige i denne sammenheng.

Enova SF, et statsforetak underlagt av Olje- og energidepartementet, skal fremme miljøvennlig omlegging av energibruk og energiproduksjon i Norge. Enovas tilbud gjelder også norske kommuner, og omfatter blant annet støtte til utarbeidelse av klima- og energiplaner, gjennomføring av tiltak og informasjonsmateriell av ulike typer. Enova har ansvar for energibruk til stasjonære formål, og har et omfattende tilbud innenfor dette området. Utslipp av klimagasser i andre sammenhenger dekkes i liten grad av Enovas virksomhet, og Klima- og forurensningsdirektoratet legger derfor særlig vekt på å formidle informasjon på slike områder.

Kommunenes handlingsrom

Norge, som nasjonalstat og storsamfunn, kan spille på et bredt spekter av virkemidler for å møte klimautfordringen. Kommunene har ikke like mange virkemidler, men deres initiativ og medvirkning er avgjørende for gjennomføring av mange konkrete, utslippsreduserende tiltak på lokalt og regionalt nivå. Dette har sammenheng med kommunens roller og myndighetsutøvelse:

• Gjennom Plan- og bygningsloven er kommunene tildelt et helhetlig og langsiktig planansvar. I kommuneplanarbeidet vil arealdisponering, lokaliseringspraksis, reguleringsplaner og kommunedelplaner innen transport, energiforsyning og næringsutvikling påvirke klimagassutslippene på kort og lang sikt - både fra stasjonære og mobile kilder.
• Som eiere og forvaltere av svært store bygningsmasser, har kommuner og fylkeskommuner gode muligheter til å effektivisere energibruken og redusere utslippene av klimagasser.
• I byggesaker skal kommunen følge opp tekniske forskrifter i Plan- og bygningsloven mht bygningers energieffektivitet. Det er også krav om at alle boliger skal ha mulighet til å benytte nye fornybare energikilder til oppvarmingsformål hvis dette ikke medfører betydelige merkostnader. At kommunen har kompetanse til å vurdere om dette kravet oppfylles, vil ha stor virkning for klimagassutslippene fra nye boliger.
• Kommunene har betydelig påvirkning på andre bygningsforvaltere, og på leverandører og rådgivere i bygningsbransjen. Kommunesektoren har dermed stor innflytelse på energibruken i nye bygninger, og på enøk-tiltak i eksisterende bygningsmasse.
• Som en betydelig innkjøper skal kommunen velge miljøvennlige løsninger.

Framtiden bygges nå

Klimautfordringen har langsiktig karakter, og om noen tiår skal utslippene være betydelig lavere enn i dag - og lavere enn Norge er forpliktet til i Kyotoprotokollen. Likevel fattes det daglig vedtak i kommune-Norge som legger føringer på infrastrukturen i både 2030, 2040 og 2050, uten at beslutningene bygger på gode analyser av utfordringene relatert til transportarbeid og utslipp av klimagasser på lang sikt.  Dette kan f eks gjelde lokalisering av boligfelt og næringseiendommer. Vedtak som dette kan bidra til å låse lokale og regionale infrastrukturer i mønstre som gir høye transportkostnader og store utslipp av klimagasser i framtiden. I de tilfeller vedtakene er basert på gode analyser, vil de kunne bidra til å redusere transportbehovet – og legge til rette for at det dekkes best mulig med kollektive transporttilbud.

Det er store strukturelle forskjeller mellom kommunene i Norge. Noen har mye industrivirksomhet, med tilhørende energiforbruk og utslipp av klimagasser, mens andre kan være landbrukskommuner eller forstadskommuner med lite næringsvirksomhet.

Indirekte utslipp er betegnelsen på utslipp som er knyttet til produksjon, transport og sluttbehandling (avfallsbehandling) av varer. Disse utslippene vil ofte forgå andre steder enn der varene forbrukes. Et viktig eksempel er utslipp ved produksjon av elektrisitet. Produksjonen av elektrisitet i norske vannkraftverk er i hovedsak bestemt av vanntilgangen, mens forbruket av elektrisitet i Norge er uavhengig av dette. Ettersom det norske elkraftsystemet er en integrert del av det nordeuropeiske kraftsystemet, vil en økning i det norske forbruket av elektrisitet i Norge gi større utslipp av CO2 fra kraftverkene i våre naboland, mens redusert forbruk gir lavere utslipp. Det er altså knyttet indirekte utslipp til forbruket av elektrisk kraft i Norge. Størrelsen på slike utslipp vil variere, avhengig av utviklingen og utnyttelsen av det nordeuropeiske elektrisitetssystemet.

Ulikheter i nærings- og bosettingsstruktur er en viktig forklaring på at utslippene per innbygger varierer mellom kommunene. Det meste av konsumet i husholdningene, i kommunal drift og i tjenesteytende næringer er imidlertid sammenlignbart, og tiltakene for å redusere indirekte utslipp kan derfor være ganske likeartede. Dette gjelder alle typer forbruk av varer og tjenester, i stort omfang.

Innkjøp av varer og tjenester i kommunene vil ha betydning for globale utslipp, men det kan være vanskelig å kvantifisere slike effekter – og de vil i mange tilfeller være av en slik art at de ikke fanges opp av Norges utslippsregnskap for klimagasser.

I lov om offentlig innkjøp settes det krav om at alle innkjøp skal ta hensyn til miljø og livsløpskostnader. Dette betyr at kommunene har plikt til å stille krav til miljøegenskaper ved innkjøp både av produkter og tjenester.

Innen teknisk drift er en rekke beslutninger og oppgaver knyttet til valg og bruk av transportmidler, energibærere og valg av produkter og tjenester.

Avfall - ressurs og utslippsproblem

Kommunenes avfallsbehandling har stor betydning for utslipp av klimagasser. Avfallsminimering, styring av avfallsstrømmer og egnet sluttbehandling kombinert med energiutnyttelse, er avgjørende for hvor store utslippene av klimagasser blir. Selv om det ble forbudt å deponere organisk avfall i 2009, vil oppsamling og utnyttelse av metan fra eksisterende avfallsdeponier fortsatt være et viktig tiltak i mange år.

Gjennom aktivt eierskap i energiverk kan kommunene påvirke energiforsyning og energibruk i kommunen og regionen.

Kommunen som energiverkseier

I kommuner med mye jordbruksvirksomhet vil utslipp av metan og lystgass fra denne næringen veie tungt i kommunens utslippsregnskap. Gjennom samarbeid med næringsaktører og fylkeslandbrukskontor, vil kommunen kunne bidra til reduserte utslipp, mindre jordtap og bedre vannkvalitet i vassdragene.

Innen næringsutvikling har kommunen en viktig pådriverrolle i å etablere verdikjeder for produksjon, foredling og utnyttelse av bioenergi og andre fornybare ressurser. Kommunen har også stort ansvar i å legge til rette for at næringslivet har mulighet til å knytte seg til fornybar energiforsyning, til effektiv logistikk og til optimal utnyttelse av restavfallet.