Én klimakvote tilsvarer ett tonn av klimagassen karbondioksid (CO2). Klimakvotene som blir kjøpt gjennom SFTs nye ordning på Internett, vil bli tatt ut av det offisielle kvotemarkedet. De kan dermed ikke selges videre.

Formelt blir disse kvotene slettet fra systemet. Det innebærer at muligheten for at andre - for eksempel en bedrift - kan ha dette utslippet, blir tilsvarende redusert. Dermed skjer det en utslippsreduksjon.

Slik kjøper du klimakvoter (klikk på figuren for å se en større versjon).

Utslippene reduseres mer enn hva de ellers ville blitt

Ordningen skal bidra til at utslippene av klimagasser i verden reduseres mer enn hva de ellers ville blitt. Denne ytterligere utslippsreduksjonen vil tilsvare antall kvoter solgt gjennom SFTs system.

Dersom privatpersoner og bedrifter kjøper for eksempel 120 000 kvoter i 2008, vil CO2-utslippene i verden reduseres med 120 000 tonn.

Hvor kvotene kommer fra

Norge har i Kyotoprotokollen forpliktet seg til at utslippene av klimagasser i gjennomsnitt per år i perioden 2008-2012 ikke skal overstige 1 prosent mer enn det utslippene var i 1990.

I 1990 var de norske utslippene 49,6 millioner tonn CO2-ekvivalenter. Det betyr at i perioden 2008-2012 må de norske utslippene ikke være mer enn 250,6 millioner tonn til sammen. Er de mer enn det, må vi kjøpe kvoter i utlandet for mer-utslippet vårt.

Regjeringen har dessuten vedtatt at Norge skal skjerpe Kyoto-forpliktelsen med 10 prosentpoeng til 9 prosent under 1990-nivå. Det vil si at de norske utslippene i perioden 2008-2012 til sammen ikke skal være mer enn ca. 226 millioner tonn, eller så må vi kjøpe kvoter i utlandet for mer-utslipp utover dette.

Utslippskutt i Norge eller fleksible mekanismer

Dersom utslippene i Norge likevel blir større enn det vi som nasjon har forpliktet oss til, må vi kompensere for dette ved å bruke de såkalte fleksible mekanismene under Kyotoprotokollen. Norge kan da:

• Kjøpe kvoter fra andre land som har utslippsforpliktelse under Kyotoprotokollen, men som vil ha et nasjonalt utslipp som er mindre enn forpliktelsen. De vil da kunne selge disse overskytende kvotene. Disse kvotene kalles Assigned Amount Unit (AAU).
• Benytte den grønne utviklingsmekanismen (Clean Deveopment Mechanism, CDM). Dette betyr at man investerer i prosjekter i utviklingsland - som ikke har utslippsforpliktelser under Kyotoprotokollen - som gjør at klimagassutslipp reduseres der. Ved å investere i slike prosjekt, får man utslippskreditter (kvoter kalt Certified Emission Reduction, CER) tilsvarende utslippsreduksjonene prosjektene gir.
• Benytte ”felles gjennomføring”. Dette er prosjekter der aktører fra ett land med utslippsforpliktelser finansierer tiltak som gir reduserte utslipp av klimagasser i et annet land med utslippsforpliktelser. Investoren kan bruke den oppnådde reduksjonen (”utslippskreditt”) for å oppfylle sin klimaforpliktelse.

Streng kontroll

Kvotene som er omtalt over, vil være godkjente under Kyotoprotokollen. Under protokollen er det etablert et kontrollregime som gjør at man kan være trygg på at utslippsreduksjonene faktisk skjer i henhold til intensjonen.

Alle kvotene som blir omfattet av SFTs ordning, vil være godkjente under dette regimet.

Private kvotekjøp kommer i tillegg

Myndighetene skal sørge for at Norge innfrir sin Kyoto-forpliktelse gjennom utslippsreduserende tiltak her hjemme og gjennom kjøp av kvoter i utlandet. Privatpersoner eller bedrifter som kjøper kvoter gjennom SFTs ordning, skal ikke ”gjøre jobben” for bedriftene eller staten. Slike private kvotekjøp vil komme i tillegg til det staten sørger for.

Private kvotekjøpere vil dermed bidra til at utslippene av klimagasser i verden reduseres mer enn det Norge som stat gjør.