Ihht. adresseliste

Dato: 27.06.03
Vår ref.: 

Forslag til endring av forskrift om lokal luftkvalitet - implementering av EU-direktiv om bakkenær ozon.
Anmodning om høringsuttalelse 

Endring av forskrift om lokal luftkvalitet er en implementering av EUs direktiv om ozon (2002/3/EC) og innebærer plikter knyttet til overvåking av bakkenær ozon, rapportering av måledata, og informasjon og alarmering til befolkningen.

Pliktene i forskriften vil berøre Oslo kommune, Statens vegvesen og SFT.

Kapittel II i forskriften omhandler de nye bestemmelsene for ozon. Både antall og geografisk plassering av målestasjonene er angitt i forskriften, §§ 12 og 13.

De administrative og økonomiske konsekvensene av å innføre det nye EU-direktivet i Norge er små.

Merknader til forskriftsutkastet må sendes SFT innen 21. august 2003.

1. EU-direktiv, kilder og virkninger

1.1 EU-direktiv 2002/3/EF om ozon i omgivelsesluft

EU vedtok direktiv 2002/3/EF om ozon i omgivelsesluft (heretter kalt "bakkenær ozon") 12. februar 2002. Direktivet er det tredje datterdirektivet under rammedirektivet om lokal luftkvalitet (96/62/EF). Innføringen av dette direktivet medfører at direktiv 92/72/EF om ozonforurensning blir opphevet.

Direktivet etablerer tidsbestemte mål, langsiktige mål, en alarmterskel og en informasjonsterskel for konsentrasjoner av bakkenær ozon. Hensikten er å hindre, forebygge eller redusere skadelige virkninger på helse og miljø. Direktivet skal også sikre at felles metoder og kriterier brukes til målinger og vurderinger av bakkenær ozon, og eventuelt ozonproduserende stoffer som nitrogenoksider og flyktige organiske forbindelser (NO_X og VOC).

I motsetning til tidligere datterdirektiver er det ikke fastsatt juridisk bindende grenseverdier. I stedet er det laget målsettinger som landene forplikter seg til å arbeide for å oppnå gjennom tidsbestemte mål som ikke skal overskrides etter 2010 og langsiktige mål med 2020 som referanseår.

1.2 Kilder

Ozon dannes ved reaksjoner som inneholder NO_X, VOC og sollys. Konsentrasjonene av ozon er derfor høyest om sommeren. Nivåene i Norge er i stor grad avhengig av tilførsler av ozon fra kontinentet. Den viktigste kilden til dannelsen av bakkenær ozon er fra vegtrafikken ved utslipp av NO_X og VOC. De lokale bidragene til ozonnivåene i Norge er likevel relativt små og reduksjon av ozonnivået i Norge er avhengig av utslippsreduksjoner i andre land.

1.3 Virkninger

Ozon kan gi skader både på helse og vegetasjon. Helseeffekter som er registrert er redusert lungefunksjon, bronkitt og astma, hodepine og øye- og slimhinneirritasjon.

Ozon er en sterk plantegift som påvirker vegetasjon ved svært lave konsentrasjoner. I hele Norge opp til Troms kan ozon tidvis medføre skader på vegetasjon gjennom redusert vekst som resultat. Ozon-toleransen varierer fra art til art. Effekten kan bli forsterket når ozon opptrer i kombinasjon med andre forurensende stoffer som svoveldioksid og nitrogendioksid.

De tidsbestemte og langsiktige målene for bakkenær ozon vil derfor kunne ha positive virkninger både for helse og vegetasjon.

2 Forskrift om lokal luftkvalitet

Implementeringen av datterdirektivet om bakkenær ozon vil bli gjort ved å utvide eksisterende forskrift om lokal luftkvalitet med et eget kapittel om ozon. Forskriften omfatter allerede EUs rammedirektiv og to tidligere datterdirektiver om lokal luftkvalitet.

EU-regelverket for ozon inneholder mål for hvor forurenset luften kan være på et framtidig tidspunkt - 2010 og 2020. Det foreslås å implementere EUs minimumsnivåer og krav i forskriften.

2.1 Nytt kapittel om ozon

Bakkenær ozon vil bli tatt med i forskrift om lokal luftkvalitet gjennom etablering av et nytt kapittel II med vedlegg. Paragrafene 14-16, om unntak, tvangsmulkt og straff, vil bli fellesbestemmelser for begge kapitlene. Forøvrig foreslås ingen materielle endringer i forskriften eller i oppbyggingen av den.

Datterdirektivet inneholder tidsfestede og langsiktige mål for ozon knyttet til helse og vegetasjon, og egne terskler (konsentrasjonsnivå) for varsling og informasjon til publikum. Formålet med disse er å stille standardiserte krav til når ulike plikter knyttet til gjennomføring av varsling eller informering av allmennheten inntrer.

De ulike målene og tersklene i direktivet er ikke juridisk bindende, og er derfor lagt i vedlegg. De vil hovedsakelig være knyttet til etablering av et obligatorisk overvåkings- og informasjonssystem. Det nye kapitlet beskriver derfor kun plikter knyttet til overvåking og informasjon, som utløses ved overskridelser av de ulike tersklene og mål, gjennom to paragrafer om overvåking og informasjon av bakkenær ozon i byområder og spredt bebygde strøk.

Soneinndelingen i den eksisterende forskriften om lokal luftkvalitet gjøres også gjeldende for ozon gjennom utvidelsen av forskriften.

Forskriften innfører ikke krav om å gjennomføre egne tiltak for å redusere ozonkonsentrasjonen gjennom forskriften, men Norge er allerede forpliktet til å gjennomføre tiltak for å redusere NO_X - og VOC utslipp etter konvensjonen for langtransporterte luftforurensninger. I tillegg kommer eventuell tiltak for ikke å overskride grenseverdiene for NO₂ og benzen i forskriften om lokal luftkvalitet. Disse tiltakene vil også kunne bidra til å redusere ozonkonsentrasjonen.

2.2 Pliktig overvåking

Implementering av ozondirektivet i forskrift om lokal luftkvalitet vil utløse krav om målinger av ozon og ozonproduserende stoffer, og informasjon og varsling til allmennheten. Kravet utløses av ozonkonsentrasjonen de 5 foregående årene. Overskridelser av det langsiktige målet på 120 µg/m³ utløser krav om målinger, mens allmennheten skal varsles hvis konsentrasjonen overskrider 180 µg/m³.

Alle soner bortsett fra sone 7 (Troms, Finnmark og Svalbard) har overskridelser av det langsiktige målet på 120 µg/m³. Forskriften setter derfor i kapittel II §§ 12 og 13 krav til et visst antall representative målestasjoner.

Målinger av luftkvaliteten skal foretas for å dokumentere endringer i luftkvaliteten og det eksisterer allerede et målenett for ozon i Norge. Disse er opprettet i samsvar med de pliktige kravene som er satt av ECEs konvensjon for grenseoverskridende luftforurensninger (LRTAP). Stasjonene har lange tidsserier, og det er derfor viktig å bygge videre på disse hvis mulig, siden de har gode forutsetninger for å avklare tidstrender. I 2003 er det 8 slike stasjoner i Norge (uten Svalbard). De dekker minimumskravene til målinger utenfor tettbebygde strøk: 1 i sone 7 (Finnmark og Troms), 2 i sone 6 (Nordland, Trøndelag, Møre og Romsdal), 2 i sone 5 (Rogaland, Hordaland, Sogn og Fjordane) og 3 i sone 4 (Agder og Østlandet).

For å tilfredsstille minimumskravene for ozon-målinger i byområder i direktivet er det behov for å etablere fire stasjoner. To av disse er i forslaget til forskrift lagt til sone 1 (Oslo), en i sone 2 (Bergen) og en i sone 4 (plassert i Skien kommune). En av stasjonene i Oslo samt stasjonen i Skien kommune skal samlokaliseres med en målestasjon som måler NO₂.

Det er NO_X-nivåene som generelt sett regulerer nivået av ozondannelse over Norge, og i mindre grad VOC-nivåene. Dette tilsier at Norge kan holde seg til minimumskravet og måle VOC på én stasjon. Kunnskap om VOC-utslippene som vi har erfart i forbindelse med de årlige beregningene og rapporteringen av VOC-utslipp, tilsier at den pliktige VOC-målestasjonen legges til et byområde. Det foreslås å legge denne til Oslo på grunn av tettheten av befolkning og at de store kildene som trafikk, terminaler og antall bensinstasjoner er lokalisert her.

2.3 Ansvar

SFT, Statens vegvesen og Oslo kommune vil få ansvaret for å gjennomføre pliktene i kapittel 2 i forslaget til revidert forskrift.

I spredt bebygde strøk dominerer langtransporterte luftforurensninger, og de befinner seg langt fra større kilder og det er derved vanskelig å identifisere en forurenser. Det gjør det vanskelig å legge ansvaret på kommuner, vegsektor eller næringsliv. Stasjonene eksisterer i dag og bekostes av SFT. Det er derfor funksjonelt at SFT har ansvaret for disse stasjonene. Ansvaret inkluderer rapportering, varsling og informering av befolkningen. Dette er nærmere beskrevet i § 13 i forslaget til forskrift.

Byområdene er også i stor grad påvirket av langtransporterte forurensninger, men disse stasjonene har en annen målsetning enn stasjonene i spredt bebygde strøk. De skal vise hvilken betydning det lokale utslippsbidraget har for de lokale ozonnivåene og bidra til tidlig varsling der lokale bidrag kan bringe ozonnivåene over alarmterskelen for befolkningen på 240 µg/m³. Ansvaret for etablering og drift av disse stasjonene er i forslaget pålagt Statens vegvesen og Oslo kommune. Det foreslås at Statens vegvesen gis ansvaret for å etablere en målestasjon for ozon og NO₂ i Skien og Oslo, ozon i Bergen samt VOC i Oslo. Oslo kommune foreslås tillagt ansvaret for etablering av en ozon-måler. Videre foreslås at Oslo kommune og Statens vegvesen også skal sørge for at alarmering og informasjon til publikum skjer etter de krav som er beskrevet i forskriften (§ 12).

3 Konsekvenser

3.1 Administrative konsekvenser

Forslag til endring av forskrift om lokal luftkvalitet ved implementering av EU-direktiv om ozon medfører at Oslo kommune, Statens vegvesen og SFT tillegges til dels nye oppgaver. De administrative virkningene vurderes likevel som små.

Etablering av målestasjoner og gjennomføring av rapportering, informasjon og varsling av befolkningen vil medføre noe økt arbeidsinnsats i den innledende fasen. Alle etatene har tilstrekkelig med kompetanse. Både SFT og Oslo kommune driver ozonovervåking. Implementeringen av ozon-direktivet gjennom forskriften om lokal luftkvalitet vil derfor i stor grad kunne oppfylles ved å videreføre allerede etablert overvåking. Rapportering av data og informering av publikum kan også gjennomføres ved å utnytte systemer allerede etablert gjennom forskrift om lokal luftkvalitet.

Kommunene skal ikke føre tilsyn med at bestemmelsene i det foreslåtte kapittel 2 overholdes. Bortsett fra dette skjer det ingen endringer i oppgave- og ansvarsdelingen i forskriften.

3.2 Økonomiske konsekvenser

De økonomiske konsekvensene ved innføringen av ozon-direktivet gjennom den foreslåtte endringen av forskriften om lokal luftkvalitet vil være, i likhet med de administrative, være relativt små.

Ved siden av noe økt arbeidsinnsats i en innledende fase, vil forslaget til revidert forskrift medføre økte utgifter til overvåking.

· Statens vegvesen må etablere en ny ozon- og NO₂-måler i sone 1 (Oslo).
· Statens vegvesen må etablere ny ozon-måler i sone 2 (Bergen).
· Det eksisterer en ozonmåler i Skien kommune (sone 4) som drives av SFT. Ansvaret for videre drift av denne vil bli overført til Statens vegvesen. En NO₂-måler må samlokaliseres med denne ozonmålingen.
· Statens vegvesen må etablere en måler for ozonproduserende stoffer sentralt i Oslo. Stoffene toluen og xylen skal dekkes gjennom disse målingene. Det må vurderes om målinger som gjøres av Oslo kommune kan brukes til dette formål.
· Oslo kommune må gjennomføre ozonmålinger ved en stasjon, noe de allerede gjør i dag.
· SFT opprettholder de målinger som i dag gjøres i spredt bebygde strøk gjennom SFT's nasjonale overvåkingsprogram.

Totalt må det opprettes fire nye målestasjoner, hver med ett måleinstrument, knyttet til utvidelsen av forskriften, samt at ansvaret for en stasjon blir overført fra SFT til kommune/Statens vegvesen. Ved å følge prinsippet om at forurenser betaler, som ellers er lagt til grunn i forskriften for de øvrige komponentene, foreslås at Statens vegvesen belastes kostnadene for disse måleinstrumentene.

Tabell : Anslag på årlige utgifter til knyttet til drift av måleinstrumenter i byområder (inkl. leie, kvalitetssikring, rapportering, rutinemessige drift og vedlikehold).

Overvåkingen knyttet til spredt bebygde strøk dekkes av SFTs overvåkingsbudsjett.

Et system for rapportering og informasjon til befolkning er allerede etablert gjennom en webside om luftkvalitet hvor ozon er et eget tema (www.luftkvalitet.info) og etablering av en sentral database for luftdata. Det er derfor ikke behov for å etablere egne systemer ut over dette. I tillegg har flere kommuner egne systemer for informasjon til befolkningen.

4 Høring

Høringsinstansene inviteres herved til å komme med synspunkter på forskriften. SFT ber om at høringsinstansene videresender høringsutkastet til sine medlemmer og/eller underliggende etater, og, hvis mulig, samordner uttalelsene. Alle høringsdokumentene er lagt ut på SFT sin hjemmeside på internett, http://www.sft.no.

Høringsfrist er satt til 21. august 2003. Uttalelsene sendes til Statens forurensningstilsyn, Postboks 8100 Dep, 0032 OSLO.

Med hilsen

Hilde Terese Hamre (e.f.)
Direktør for lokalmiljøavdelingen

Erland Røsten
seksjonsleder

Vedlegg:
Forskrift om lokal luftkvalitet (PDF-fil på 223 kB)

Kopi:
Miljøverndepartementet

Høringsinstanser