Miljøverndepartementet
Postboks 8013 Dep
0030  OSLO

Dato: 08.10.2003
Vår ref.: 2002/748

Fundia Armeringsstål - Utslippstillatelse for kvikksølv og andre tungmetaller
Oversendelse av klage

I SFTs vedtak av 04.02.2003 fikk Fundia Armeringsstål AS nye utslippsvilkår for kvikksølv, andre tungmetaller og støv fra bedriftens elektrostålovn. Vedtaket er påklaget både av Miljøstiftelsen Bellona og bedriften. Saken oversendes til Miljøverndepartementet for endelig avgjørelse. SFT tilrår at Bellonas klage ikke tas til følge. Med hensyn til bedriftens klage tilrår SFT at vedtaket om utslippsgrenser opprettholdes, men at tidspunktet for iverksettelse av vedtaket utsettes.

SFT fastsatte i vedtak av 04.02.2003 endret tillatelse til utslipp etter forurensningsloven for Fundia Armeringsstål. Vedtaket gjelder nye vilkår for utslipp av kvikksølv, andre tungmetaller og støv. For kvikksølv omfatter vedtaket en ny midlertidig utslippsgrense som gjelder fra 01.02.2003 til 30.11.2006 samt en vesentlig lavere grense som gjelder fra 01.12.2006 og som forutsetter installering av renseanlegg.

Vedtaket er påklaget av bedriften i brev av 20.02.2003 og av Miljøstiftelsen Bellona i brev av 26.02.2003. Klagen fra bedriften er oversendt Bellona for eventuelle kommentarer. Bellona har ikke kommentert bedriftens klage. Klagen fra Bellona er oversendt bedriften som sier seg uenig med Bellona, men som ikke finner det hensiktsmessig å kommentere klagen.

Brevene følger som vedlegg sammen med sakens øvrige dokumenter. Inntil departementet har avgjort saken, vil SFT oversende eventuell ytterligere korrespondanse som anses relevant for avgjørelsen.

Sakens bakgrunn
Etter at det i februar 2000 ble avdekket at bedriften har relativt store utslipp av kvikksølv til luft, gjorde bedriften omfattende forsøk på å redusere utslippene. Bedriften produserer stål av skrapjern, og kvikksølv kommer inn i prosessen sammen med skrapjernet.  Forsøkene omfattet både selektive innkjøp av skrapjern og samarbeid med skrapjernbransjen om bedre fraskilling av kvikksølvholdige komponenter fra stål før dette konverteres til skrap.

De gjennomførte tiltak har kun ført til marginale utslippsreduksjoner. Det eneste tiltaket som synes å kunne gi en vesentlig utslippsreduksjon, er rensing av avgassen fra stålovnen. En mer detaljert redegjørelse om disse forholdene er gitt under pkt 1 i vedlegg 1 til utslippstillatelsen av 04.02.2003.

Bedriften har gjennom forsøk i pilotskala funnet frem til en egnet renseteknologi som hittil ikke er prøvet i industriell skala i stålverk. Før det er innhentet bindende tilbud, er investeringsbehovet anslått til 50 mill kr og årlige driftsutgifter til 4 mill kr. Det er både teknologisk og økonomisk usikkerhet forbundet med investeringen. Nærmere redegjørelse fremgår av pkt 2 i vedlegg 1 til utslippstillatelsen.

SFTs fastsettelse av utslippsgrensene for kvikksølv og andre tungmetaller er begrunnet ut fra det globale problem som utslipp av disse metallene innebærer, samt ut fra Stortingets mål om at utslipp av visse tungmetaller skal reduseres vesentlig senest innen 2010.

Selv om det ikke er påvist lokale skadevirkninger på helse og miljø som følge av slike utslipp i Mo i Rana, er de samlede industriutslipp i området så store at det ut fra “føre vâr”-prinsippet er ønskelig med en utslippsreduksjon fra samtlige metallurgiske bedrifter i Mo.

Nærmere redegjørelse for den miljømessige begrunnelse fremgår av pkt 3 i vedlegg 1 til utslippstillatelsen. I samme punkt redegjøres også for SFTs øvrige vurderinger i forbindelse med vedtaket.

Klagene

Videre hevder Bellona at SFT feilaktig har vist til forurensningsloven § 18 første ledd nr 3 og 5 som hjemmel både for å endre den midlertidige utslippsgrensen for kvikksølv og for å utsette tidsfristen for rensing.

Bellona fremholder at SFT ved sin avgjørelse har lagt meget stor vekt på andre hensyn enn de forurensningsmessige og at tilsynet derved har gått utenfor det området hvor de er spesielt sakkyndige. Bellona mener at SFT i denne saken derfor burde ha foretatt en omfattende høringsrunde der bl.a. Aetat og NIBR burde vurdert konsekvensene av en mulig nedleggelse av bedriften.

Videre har Bellona innvendinger mot SFTs vurdering av miljøulemper i forhold til kostnadsbesparelser i forbindelse med at frist for gjennomføring av de langsiktige utslippsgrenser er skjøvet ut i tid.

Bellona hevder også at de langsiktige utslippsgrensene for kvikksølv og tungmetaller er satt for høyt i forhold til det som antas å være mulig ut fra “best available techniques” (BAT). Videre mener Bellona at de langsiktige utslippsgrensene bør tre i kraft to år tidligere i forhold til den tidsfristen SFT har fastsatt.

Bedriften representerer 0,2 % av verdens samlede skrapbaserte stålproduksjon og antar at resten av bransjen har spesifikke kvikksølvutslipp av samme omfang som bedriften. I global sammenheng vil redusert utslipp fra bedriften ikke ha målbare positive konsekvenser.

Stålbransjen er sterkt konkurranseutsatt, og norsk industri har i de senere år svekket sin konkurranseevne. Rensekostnader vil svekke konkurranseevnen ytterligere, og bedriften finner det urimelig at den som eneste stålverk skal pålegges slike tiltak før det stilles tilsvarende krav i andre land, først og fremst i EU. Foreløpig foreligger det ikke internasjonale retningslinjer for fastlegging av BAT som tilsier særlige krav knyttet til utslipp av tungmetaller for stålindustrien.

Bedriften er siste ledd i en lang gjenvinningskjede for skrapjern, og bedriften mener det er feil å pålegge siste ledd i kjeden å dekke rensekostnadene ut fra prinsippet om at forurenser skal betale, bl.a. fordi det ikke er mulig å fjerne forurensningene tilfredsstillende verken før eller etter at bedriften har mottatt skrapjernet.

Bedriften viser også til kostnadene knyttet til rensing av kvikksølv og andre tungmetaller og til usikkerheten knyttet til den tekniske løsningen. Det vises også til at den aktuelle renseløsningen vil medføre et ikke uvesentlig restutslipp. Dersom restutslippet skal reduseres ut over det som SFT krever i denne tillatelsen, må det foretas en prosessomlegging i tillegg til nytt renseanlegg. Dette vil kreve en samlet investering på ca 150 mill kr.

Etter bedriftens syn kan opprettholdelse av SFTs vedtak medføre en reell fare for bedriftens fremtidige eksistens. Dersom vedtaket opprettholdes, anser bedriften at det ikke er mulig å gjennomføre rensetiltakene uten at det offentlige dekker investeringer og driftskostnader.

Bedriftens klage er sendt Bellona til uttalelse. Bellona har ikke kommet med merknader til denne.

Andre opplysninger som berører klagebehandlingen
SFT mottok i februar 2003 bedriftens årlige egenrapport. Av denne fremgikk at bedriften ved stikkprøver i 2002 hadde målt dioksinutslipp som tilsvarte et årsutslipp på ca 16 gram, mot 1-3 gram tidligere år. Bedriften holdt opplysningene for seg selv i 8 måneder uten å varsle SFT og uten å kartlegge om målingene var representative. SFT har politianmeldt bedriften for dette forholdet.

Dioksinmålinger er forbundet med stor usikkerhet, og det er også mulighet for store variasjoner i bedriftens utslipp avhengig av forurensningsnivået i skrapjernet. Bedriften ble derfor i brev av 27.02.2003 pålagt å gjennomføre nye og mer omfattende målinger for å kartlegge om måleresultatene fra 2002 er representative for driften, samt å vurdere mulige strakstiltak for å redusere utslippene.

Bedriftens fremtidige kvikksølvrenseanlegg forventes også å redusere dioksinutslippet. Dersom det reelle utslippsnivået for dioksiner skulle vise seg å være uakseptabelt høyt, kunne dette etter SFTs mening gjort det nødvendig å revurdere tidsfristen for å installere kvikksølvrenseanlegg. SFT har derfor ventet med oversendelsen av klagesaken til Miljøverndepartementet inntil de nye måleresultatene forelå.

Omfattende målinger er senere foretatt av Kjelforeningen Norsk Energi i samarbeid med Analycen AS og av MOLAB i samarbeid med NILU. Kjelforeningen, som har målt litt høyere konsentrasjoner enn MOLAB, rapporterer et gjennomsnittlig utslipp som tilsvarer ca 3,5 g pr år. Omregnet til utslipp pr tonn stål er dette høyere enn tall som foreligger fra andre europeiske stålverk.

Kjelforeningen har i sin rapport 25176 av 30.04.2003 fremmet en rekke forslag til tiltak for å redusere dioksinutslippet. SFT har stilt krav om at slike forsøk blir gjennomført og at virkningen blir rapportert høsten 2003. Ut fra en helhetsvurdering av dagens utslippsnivå og de foreslåtte tiltakene finner SFT ikke grunnlag for å fremskynde fristen som er fastsatt for installering av kvikksølv­renseanlegg ut fra hensynet til å oppnå en ytterligere reduksjon av dioksinutslippene.

SFTs vurdering av klagene

Bellonas klage
Utlegging av saken til offentlig gjennomsyn
SFTs vedtak av 04.02.2003 er resultatet av en lang prosess. I påvente av at bedriften undersøkte mulige tiltak for redusert kvikksølvutslipp, er det gitt flere midlertidige tillatelser til kvikksølvutslipp. Søknadene som ligger til grunn for de midlertidige endringene, er kunngjort og utlagt til offentlig gjennomsyn på vanlig måte.

Fundia søkte i brev av 23.03.2001 om utvidet midlertidig utlippsgrense for kvikksølv og opplyste samtidig at arbeid med å fremskaffe et tilbudsgrunnlag for et renseanlegg ville starte. Søknaden, som også ga en redegjørelse for forsøkene med å løse kvikksølv­problemet gjennom tiltak knyttet til inntak av skrapjern, ble kunngjort og lagt ut til offentlig gjennomsyn på vanlig måte.

Bedriften søkte senere om utsatt frist for å fremskaffe tilbudsgrunnlaget, og også denne søknaden ble kunngjort og utlagt til offentlig gjennomsyn på vanlig måte.

Bedriftens redegjørelse ble sendt SFT i brev av 28.06.2002. Basert på gjennomførte pilotforsøk konkluderes det med at det antagelig vil være mulig å etablere en egnet renseteknologi for rensing av kvikksølv. Forsøkene ga ingen avklaring mht rensegrad for andre tungmetaller. Bedriften anmodet om at deler av dette brevet ble unntatt offentlighet for ikke å ødelegge bedriftens forhandlingssituasjon i forholdet til de mulige leverandører. I medhold av offentlighetsloven § 5 A, jf forvaltningsloven § 13, ble opplysningene ansett for å måtte unntas offentlighet. (Opplysningene ville likeledes vært unndradd krav på partsinnsyn i medhold av forvaltningsloven § 19 første ledd bokstav b)).

Ut over bekreftelse på at rensing antagelig ville være mulig, inneholdt den offentlige tilgjengelige delen av brevet intet som etter SFTs vurdering ville gi grunnlag for ytterligere innspill i saken.

Bedriften har ikke fremmet søknad om konkrete utslippsgrenser.

Basert på de prinsipielle uttalelser som er mottatt fra Rana kommune og Bellona samt SFTs kunnskaper om stålprosessen og de spesifikke forhold knyttet til bedriften, er det etter SFTs vurdering ikke grunnlag for å hevde at manglende høring har ført til at saken ikke er tilstrekkelig opplyst før vedtak ble fattet.

Vedtaket om endring av den midlertidige grensen for utslipp av kvikksølv gjelder en økning på 10 %. Etter SFTs vurdering har endringen så beskjeden forurensingsmessig betydning at det i henhold til forskrift om behandling av tillatelser etter forurensningsloven av 16.04.2002 § 7, annet ledd bokstav b, ikke er nødvendig med forhåndsvarsel etter forskriftens § 5 og § 6.

Hjemmel for vedtakene
Umiddelbart etter at tillatelsen av 04.02.2003 ble sendt ut, ble vi oppmerksom på at henvisning til hjemmel for vedtakene var utelatt. I brev av 06.02.2003 ble det derfor ettersendt opplysning om slik hjemmel.

Fastsettelse av nye langsiktige utslippsgrenser er hjemlet i forurensningsloven § 18 første ledd nr 3, ettersom det er ny teknologi som muliggjør rensing og tilhørende stramme utslippsgrenser.

I vedtaket av 04.02.2003 fastsatte SFT kravet om installering av renseanlegg der fristen for gjennomføring ble satt til 01.12.2006. Noe krav om slik installering av renseanlegg var tidligere ikke fastsatt overfor Fundia, og fastsettelse av fristen er derfor selvsagt ikke noen lempning i forhold til tidligere vedtak.

Endringen av den midlertidige utslippsgrensen fra 140 til 154 kg kvikksølv pr år er hjemlet i forurensningsloven § 18 første ledd nr 5 – ikke nr 3, hvilket også fremgår av SFTs brev av 06.02.2003.

Utvidet høring
Bellona anfører at SFT begrunner sitt vedtak utelukkende med at et avslag på søknaden kan få store konsekvenser for bedriften og samfunnet  i Mo og at det derfor skulle ha vært en omfattende høringsrunde der en også innhentet uttalelser fra bl.a. Aetat og NIBR.

Det er imidlertid ikke riktig at SFT utelukkende har lagt vekt på slike hensyn. Både omgjøringen av den midlertidige utslippsgrensen for kvikksølv og fastsettelsen av gjennomføringstidspunktet for kvikksølvrensing og de varige utslippsgrensene er basert på en samlet vurdering der de forurensningsmessige konsekvenser av de aktuelle utslippene selvsagt har vært et meget tungtveiende hensyn. Ut fra en forurensningsfaglig vurdering har SFT funnet de tillatte utslippsnivåer og gjennomføringsfrister forsvarlige.

Likevel vil strengere vilkår ut fra forurensningsmessige hensyn alltid kunne anses ønskelig, men i denne sammenheng har SFT foretatt en avveining av den antatte miljømessige gevinst ved dette mot hensynet til at bedriften har økonomisk levelige vilkår og mot de mulige konsekvensene så vel miljømessig som for arbeidsplassene ved en eventuell nedleggelse av virksomheten.

Dette er en type avveining SFT ofte står overfor og som er en del av det skjønn vi skal utøve i henhold til forurensningsloven, jf lovens §§ 11 fjerde ledd og 18 tredje ledd sammenholdt med § 2 nr 1.

Etter SFTs vurdering var det ikke forhold knyttet til avveiningen i dette tilfellet som ut fra hensynet til forsvarlig saksbehandling gjorde det påkrevet å innhente særskilte vurderinger fra f.eks. Aetat og NIBR, slik Bellona har anført.

Økonomiske vurderinger
Bellonas innvendinger mot SFTs syn på bedriftens fordeler av å utsette investeringen i renseanlegg i 2 år er uklare for oss. Det er innlysende at besparelsen ved utsettelse gjelder kapital- og driftskostnader i disse 2 årene. Det er nettopp disse utgiftene som medfører konkurranseulempe for bedriften inntil konkurrerende stålverk får tilsvarende utslippskrav (jf tillatelsens side 3, 4. avsnitt).

Det understrekes for ordens skyld at kost-/nyttevurderingen i tillatelsens vedlegg 1, side 11, kun er benyttet til å begrunne hvorfor det ikke er stilt krav om nye rensetiltak knyttet til sekundæravsuget.

De forurensningsmessige ulemper
Sammenliknet med steder som ikke har industri og der luft- og vannkvalitet er på samme nivå som bakgrunnsnivået, vil alle industriutslipp gi et tillegg til bakgrunnsverdiene. Men dette er ikke nødvendigvis det samme som at utslippene trenger å være skadelige for helse og miljø.

I forordet til den moseundersøkelsen Bellona refererer til, er følgende presisert:

Eventuelle miljøkonsekvenser av et nedfall avhenger i stor grad av hvilken kjemisk og fysisk form elementene foreligger i. Opptak i organismer er avhengig av at metallet er biotilgjengelig, noe som i de fleste tilfeller betyr at det forekommer i lettløslige former. Oppløseligheten av metallholdige partikler fra et utslipp avhenger sterkt av partikkel­størrelsesfordeling, så vel som i hvilken kjemisk eller mineralogisk form elementet finnes. Undersøkelsen kan derfor ikke uten videre si i hvilken grad et påvist nedfall av ett eller flere elementer representerer en risiko for helse og miljø.

SFT mener at den redegjørelsen som er gitt i tillatelsens vedlegg 1, gir en adekvat begrunnelse for hvorfor de tillatte utslipp er forsvarlige.

SFT er enig med Bellona i at et nytt renseanlegg vil medføre en reduksjon av støvutslippet og at dette er viktig for lokalmiljøet. Den utslippsgrensen for støv som skal gjelde fra 2006, er 25 % lavere enn det rapporterte støvutslippet i 2002. Endringen vil bli større dersom det lykkes å samle opp mer av ovnens avgass i primæranlegget i stedet for at avgassen går til sekundæranlegget. Dette vil bli fulgt opp som egen sak, jf tillatelsens side 6, 2. avsnitt.

Utslippsgrensene fra 2006
Bellona legger til grunn at bedriftens utslippsgrenser er satt for høyt fordi andre stålverk i henhold til BREF-dokumentet om elektrostålverk har lavere utslippsmengder for enkelte komponenter.

Dette forholdet kompliseres ved at skrapjern ikke er noen homogen råvare.
Land med stor verkstedsindustri har for eksempel en større andel skrap med mindre overflateforurensning enn Norge. De beste skrapkvalitetene har høyest pris og benyttes normalt i stålverk som produserer mer avanserte stålkvaliteter enn armeringsstål og som har bedre betalingsevne for skrapjern. Det dårligste og billigste skrapjernet benyttes gjerne til armeringsstål, og priskonkurransen i stålmarkedet er tilpasset dette forholdet. Dette betyr at armeringsstålverkene, herunder Fundia, er avhengig av billig skrapjern, jfr tillatelsens vedlegg 1, siste avsnitt.   

Den tabellen Bellona har hentet fra utslippstillatelsen og som sammenlikner utslippsmengder for forskjellige komponenter, kan derfor ikke benyttes til annet enn en sammenlikning av nivåer uten at det er kjent hvilke stålkvaliteter utslippene er knyttet til. Høyt innhold av kobber og bly er relativt sikre tegn på dårlige skrapkvaliteter, mens høyt innhold av krom peker mer i retning av spesialkvaliteter.

Etter SFTs vurdering viser tabellen at Fundias utslipp ligger på omtrent samme nivå som eksemplene fra BREF-dokumentet, men uten at det kan foretas en nøyaktig sammenlikning fordi det ikke er klart hvilke stålprodukter tallene refererer til og hvilke skraptyper som er benyttet.

For de fleste tungmetaller, unntatt kvikksølv og kadmium, vil utslippene være avhengig av hvor mye tungmetaller som kommer inn sammen med skrapjernet og hvor gode støvrenseanlegg som er installert.

Grensen som er fastsatt for støvutslipp fra primærrenseanlegget i forbindelse med kvikksølvrensingen, er lavere enn anbefalt BAT-krav for eksisterende stålverk, jf BREF on Production of Iron and Steel (Dec. 2001).

Basert på økonomiske realiteter er det begrenset hva Fundia kan gjøre på råvaresiden, men forbedret støvrensing i forbindelse med kvikksølvstøvrensing, kombinert med at mest mulig av avgassen fra ovnen samles i primæravsuget, vil medføre en vesentlig reduksjon av støvutslippet. Dersom det lykkes å få mer av avgassen overført til primæravsuget, vil også tungmetallutslippene bli merkbart lavere enn de grensene som er fastsatt i tillatelsen. Disse forhold vil som nevnt bli fulgt spesielt opp av SFT.

SFTs begrunnelse for at de langsiktige utslippsgrensene ikke skal tre i kraft før 01.12.2006, er gitt i tillatelsens side 3, og det vises til fremstillingen der.

Bedriftens klage
SFTs vedtak av 04.02.2003 var begrunnet med behovet for miljømessige forbedringer, men det var også tatt hensyn til økonomiske og samfunnsmessige forhold, jf forurensningsloven § 2 nr 1. Bl.a ble det lagt vekt på bedriftens økonomiske situasjon og evnen til å tåle de utgiftene som følger av pålegget.

Etter at klagen ble mottatt, har SFT foretatt en fornyet vurdering av de forhold som ble lagt til grunn for vedtaket og undersøkt om det er kommet nye momenter som kan ha betydning for avgjørelsen. Som følge av sakens betydning for miljøet, lokalsamfunnet og norsk skrapjerngjenvinning er det spesielt viktig å få frem alle relevante opplysninger.

SFT har i den anledning også hatt møter med bedriftsledelsen og med en representant for konsernledelsen i det finske morselskapet Rautaruukki OY. Møtene har bidradd til en utdyping av bransjens strategiske utvikling og fremtidsutsikter.

Opplysninger om bedriftens situasjon
På 1970-tallet var det 12 stålverk i Norden som produserte armeringsstål. Svak lønnsomhet, overkapasitet og sterk konkurranse førte til omstrukturering av bransjen. I dag er stålverket i Mo det eneste gjenværende armeringsstålverk i Norden. Bedriften dekker 70 % av det nordiske markedet.  De øvrige verk er enten nedlagt eller produserer andre stålprodukter. Situasjonen har vært liknende i mange andre land, og det er i dag betydelig ledig produksjonskapasitet i Europa. Lønnsomheten er fortsatt svak, og det ventes at omstruktureringen vil fortsette.

Armeringsstål og bearbeidede armeringsprodukter utgjør en strategisk viktig del av Rautaruukkis produkter. Opprettholdelse av produksjonen i Mo forutsetter imidlertid at den er lønnsom. Alternativer for Rautaruukki kan være å integrere produksjonen ved andre stålverk, eventuelt i kombinasjon med innkjøpte halvfabrikata.

Fundia Armeringsståls resultater før skatt var negative i 2000 og 2001, mens resultatet i 2002 var 12,6 mill kr. Dette tilsvarer 1 % av omsetningen. For å kunne ivareta forrentning av kapitalen og det regulære fornyelsesbehovet kreves i følge bedriften et overskudd på minst 3 % av omsetningen.

Bedriften i Mo har en transportmessig konkurranseulempe på 60-80 mill kr pr år for frakt av råmaterialer og ferdigprodukter i forhold til verk som har beliggenhet nær de sentrale markeder. Høy produktivitet og gunstige kraftpriser har vært viktigste grunn til at bedriften likevel har klart seg.

Den kraftkontrakten bedriften har i dag og som ble overtatt fra tidligere Norsk Jernverk, utløper i april 2005. Fremtidig kraftpris er ukjent, men bedriften antar at kostnadene til elektrisk kraft vil øke med noen titalls millioner kr pr år.

Investering i et kvikksølvrenseanlegg vil føre til ekstra kapital- og driftskostnader som ikke kan kompenseres gjennom høyere produktpriser. Et slikt pålegg vil derfor gi bedriften en konkurranseulempe i forhold til konkurrentene så lenge disse ikke har liknende krav. Av denne grunn har bedriften krevd offentlig medvirkning til investeringen eller utsettelse av fristen for endrede utslippsgrenser inntil konkurrentene har liknende krav.

En eventuell nedleggelse av virksomheten i Mo vil medføre at skrapjernet vil bli omsmeltet ved andre stålverk uten kvikksølvrensing, og en nedleggelse vil følgelig ikke gi noen miljøgevinst.

En mulig avvikling av stålvirksomheten i Mo vil ha betydelige lokale og regionale konsekvenser. Bedriften sysselsetter i dag 400 personer, og i tillegg kjøper bedriften lokale tjenester tilsvarende nærmere 200 årsverk pr år. Forholdet ble tillatt vekt da SFT traff det påklagede vedtaket, men situasjonen på arbeidsmarkedet er blitt ytterligere forverret siden den gang, og risikoen for nedleggelse eller utflagging av virksomheten kan således hevdes å måtte tillegges noe større vekt.

Fremtidig omlegging av prosessen
Et forhold som er klarere presisert fra bedriften gjennom de møter som har vært holdt, er at bedriftens fremtid anses helt avhengig av en prosessomlegging som medfører lavere kraftforbruk. Bedriften vurderer for tiden en ny prosess som kombinerer kontinuerlig forvarming av skrapjern med etterfølgende elektrisk smelting. Investeringsbehovet er foreløpig anslått til 150 mill kr. I motsetning til den opprinnelige planen om en investering på 50 mill som kun vil dekke renseanlegg, vil investeringen på 150 mill kr også gi en besparelse av driftskostnader gjennom lavere spesifikt energiforbruk og høyere produktivitet. Renseutrustning for støv, tungmetaller og kvikksølv må dimensjoneres spesielt for denne prosessen, og investering i renseutstyr for eksisterende elektrostålovn kan derfor være helt eller delvis bortkastet hvis levetiden til den eksisterende elektroovnen er kort.

En prosessomlegging vil være gunstig mht fremtidig rensing av tungmetaller og kvikksølv. Sammenliknet med dagens situasjon vil den planlagte prosessendringen muliggjøre at en betydelig større andel av avgassen kan suges opp direkte fra prosessen. Andelen som siver ut i ovnshallen vil reduseres tilsvarende. Dette vil medføre en høyere rensegrad for tungmetaller.

En avgjørelse om investering i ny smelteprosess ventes tatt innen utgangen av 2004.

SFTs fornyede vurdering
SFT vil innledningsvis påpeke at det er en nær sammenheng mellom de utslippsgrenser som er fastsatt for kvikksølv, andre tungmetaller og støv. Effektiv kvikksølvrensing krever at den avgassen som ledes inn i kvikksølvrenseanlegget, har et støvinnhold som er vesentlig lavere enn det som vanligvis kreves av utslipp fra metallurgiske prosesser. Integrert i kvikksølvrenseanlegget vil det derfor inngå et rensetrinn for støv, i tillegg til det støvrenseanlegget bedriften allerede har. Dette ekstra rensetrinnet vil også føre til at en større andel av de tungmetaller som foreligger som partikler, dvs. de fleste tungmetaller unntatt kvikksølv, vil bli fanget opp sammen med støvet. Det er følgelig en nøye sammenheng mellom kravene til kvikksølvrensing og forventet utslipp av andre tungmetaller og støv.

SFT har forståelse for bedriftens syn på konkurranseulempene som følge av kravet om rensetiltak og den uroen som er knyttet til bedriftens fremtid. Ettersom SFT verken har midler eller myndighet mht investeringstilskudd til et renseanlegg, vil SFT kun vurdere bedriftens krav om utsatt iverksettelse av pålegget inntil konkurrentene får liknende krav. Kravet om investeringstilskudd behandles ikke av SFT.

Bedriften gir uttrykk for at den vil kunne leve med å være blant de første som får krav om rensetiltak, men ser det som uholdbart å skulle være den eneste innenfor sin sektor som er underlagt et slikt krav.

SFT har registrert at det internasjonalt er øket engasjement om reduksjon av kvikksølv fra industrielle utslippskilder. Som følge av UN ECE LRTAP - konvensjonen synes det å være økende interesse blant deltakerlandene for å redusere kvikksølvutslipp, for eksempel fra kullkraftverk. UNEP og EU-kommisjonen viser også større engasjement i denne sammenheng. Kommisjonen har satt i gang et arbeid med en kvikksølvstrategi der utslipp fra punktkilder vil være et viktig område. I forbindelse med forestående oppdatering av BREF for stålindustrien har SFT anmodet om at det også i denne sammenheng fokuseres på kvikksølvproblemet. SFT ser også muligheter for å skyte fart i arbeidet gjennom internasjonale politiske kanaler og vil foreslå at Miljøverndepartementet tar initiativ overfor andre land til en slik satsing.

Et hovedprinsipp i IPPC-direktivet og forurensningsloven er at de utslippskrav som fastsettes for den enkelte virksomhet,  skal være basert på hva som kan anses å være de best tilgjengelige teknikker (BAT), jf IPPC-direktivet artikkel 9 pkt. 4)  og artikkel 3 første ledd bokstav a) jf siste ledd samt forurensningsloven § 16 jf § 2 nr. 3. For at noe skal anses som BAT i henhold til IPPC-direktivet må teknikken være tilgjengelig i den forstand at den må være utviklet i en slik målestokk at den kan anvendes i den aktuelle industrielle sektor på økonomiske og teknisk mulige vilkår, jf direktivets artikkel 2 pkt 11). Vurderingen av hvorvidt anvendelsen av gitte teknikker kan skje på økonomisk mulige vilkår, må foretas generelt for hele bransjen på europeisk plan. Videre må det tas hensyn til omkostningene ved å ta i bruk en teknikk sammenholdt med det miljømessige utbyttet. At de nevnte vurderinger inngår ved fastleggingen av BAT, medfører at det godt kan finnes teknikker som er bedre enn BAT med hensyn til generelle miljøprestasjoner eller for et enkelt miljøforhold.

Med bakgrunn i vurderinger som nevnt ovenfor har man i henhold til eksisterende BREF-dokument for ”Production of Iron and Steel” ikke ansett kvikksølvrensing som BAT innenfor den bransjen som Fundia Armeringsstål befinner seg. Det påklagede utslippskravet for kvikksølv fastsatt i SFTs vedtak av 04.02.2003 fordrer, slik SFT har vurdert det, anvendelse av teknikker som foreløpig ikke kan anses som BAT. BAT-begrepet er imidlertid dynamisk i sin natur, og SFT forventer at vurderingen av hva som kan anses som BAT i relasjon til kvikksølvutslippene fra stålindustrien, vil endre seg over tid.

SFT har etter en samlet vurdering kommet til at det ikke foreligger tilstrekkelig tungtveiende grunner for å stille strengere krav til Fundia Armeringsstål m.h.t. kvikksølvutslipp enn det som i dag kan anses som BAT innen den sektor bedriften tilhører. Etter SFTs syn vil det være en miljømessig tilfredsstillende løsning i første omgang å satse på aktiv norsk innsats for å fremme internasjonale krav gjennom internasjonale kanaler, herunder innenfor EU, og i mellomtiden unngå å gi Fundia Armeringsstål pålegg som kan øke risikoen for nedleggelse eller utflagging av virksomheten. Det er i denne sammenheng lagt vekt på konsekvensene en eventuell avvikling av stålindustrien i Mo vil kunne ha og at det ikke er grunnlag for å anta at kvikksølvutslippene i Mo har lokale konsekvenser for helse eller miljø.

SFT vil på denne bakgrunn anbefale utsettelse av tidsfristen for gjennomføring av endrede utslippsgrenser slik at disse ikke skal tre i kraft før tilsvarende krav blir stilt til konkurrerende stålverk innen EU. Grunnlaget for slike krav kan bl.a. oppstå gjennom utviklingen innenfor EU m.h.t. hva som anses som BAT i henhold til IPPC-direktivet eller gjennom andre forpliktende internasjonale avtaler.

Som nevnt under pkt 2 om sakens bakgrunn er det ønskelig med en generell forbedring av luftkvaliteten i Mo. Dette gjelder både støv og tungmetaller. SFT ønsker derfor å sikre at de bedrifter som bidrar til luftforurensning, gradvis reduserer sine utslipp. Det viktigste virkemidlet er forbedret støvrensing, ettersom dette også vil medføre forbedret rensing av de tungmetaller som foreligger i partikulær form. (Dette gjelder imidlertid ikke kvikksølv, som foreligger i gassfase.)  

Med hensyn til utslippsgrensene for støv og de tungmetaller som foreligger partikulært i avgassen, må bedriften følgelig påregne at kravene fastsatt i vedtaket av 04.02.2003, sannsynligvis med visse tilpasninger, vil kunne bli iverksatt før et krav om kvikksølvrensing.

SFT tilrår at det gjøres følgende endringer av det vedtak SFT tidligere har truffet:  

1. De fremtidige utslippsgrenser som er fastsatt i SFTs vedtak av 04.02.2003, bør opprettholdes.                                                                                                                Av hensyn til konkurransesituasjonen skal imidlertid utslippsgrensene i vedtaket først tre i kraft når andre skrapjernbaserte stålverk innen EU blir pålagt tilsvarende krav. Ikrafttredelse fastsettes av SFT ved eget vedtak. SFT tar forbehold om å kunne fastsette strengere utslippsgrenser enn de som fremgår av vedtaket av 04.02.2003, dersom tilgjengelig teknologi muliggjør dette eller dersom internasjonale forpliktelser gjør det nødvendig. SFT vil følge opp disse forholdene, og bedriften skal ha minst 18 måneders varsel før kravene trer i kraft.          
2. Med sikte på å kunne oppnå en reduksjon av eksisterende utslipp av støv og av de tungmetaller som fanges opp under støvrensing, tar SFT forbehold om å kunne stramme inn dagens utslippsgrenser for støv, uavhengig av det som fremgår under pkt 1. 
3. Dersom bedriften velger å legge om prosessen i henhold til den redegjørelsen som er gitt til SFT, må den søke om endring av utslippstillatelsen. I en endret utslippstillatelse må bedriften påregne at de krav som stilles til utslipp av kvikksølv, andre tungmetaller og støv vil bli tilpasset de muligheter som prosessen gir, og at utslippsgrensene vil bli minst like strenge som de grensene som er fastsatt i vedtaket av 04.02.2003. De grensene som er fastsatt for støv og tungmetaller som foreligger i partikulær form, må forventes å tre i kraft fra tidspunktet for oppstarting av prosessen. Ikrafttredelse av utslippsgrenser for kvikksølv fastsettes i henhold til pkt. 1. 
4. Avgjørelsene omhandlet i pkt. 1 - 3 vil bli truffet ved selvstendige vedtak som vil kunne påklages til Miljøverndepartementet på vanlig måte.

SFTs konklusjon

SFT tilrår at Bellonas klage ikke tas til følge.

SFT tilrår at bedriftens klage delvis tas til følge ved at utslippsgrensene i vedtaket av 04.02.2003 opprettholdes, men at tidspunktet for gjennomføring av vedtaket utsettes.   

Med hilsen

Håvard Holm                                      Ingrid Bjotveit
SFT-direktør                                      direktør for Næringslivsavdelingen

Vedlegg:
Sakens dokumenter

Kopi:
Fundia Armeringsstål AS
Postboks 500
8601  MO I RANA

Rana kommune

Postboks 173

8601  MO I RANA

Fylkesmannen i Nordland

Miljøvernavdelingen

Moloveien 10

8003  BODØ

Miljøstiftelsen Bellona

Postboks 2141 Grünerløkka

0505  OSLO