Miljøverndepartementet
Postboks 8013 Dep.
0030 OSLO

Dato: 06.01.2004
Vår ref.: 2003/1026

De fleste høringspartene er positive til refusjonsordningen, men mange foreslår også endringer. Aktører i kuldebransjen mener at store driftskostnader medfører at innsamling av små volumer av HFK og PFK blir ulønnsomt, og at staten derfor bør dekke deler av driftskostnadene. SFT anbefaler imidlertid ikke å øke refusjonsbeløpet, eller at det gis generell økonomisk støtte til ordningen for å fremme innsamling og destruksjon av små kvanta HFK og PFK. Noen parter mener at avgiftsplikten på gjenvunnet gass bør fjernes. På bakgrunn av kommentarer har SFT vurdert problemstilingene omkring analysemetoder og Norsk Standard, og foreslår noen endringer i forskriften.

Utkast til forskrift om refusjon av avgift på HFK og PFK, samt en kort redegjørelse for refusjonsforskriftens bakgrunn, innhold og virkemåte, ble sendt på høring 31.10.2003. Høringsfristen ble satt til 24.11.2003.

SFT mottok svar fra i alt 15 parter. Her følger en oppsummering av partenes høringsuttalelser, og SFTs vurdering av uttalelsene.

Oppsummering av høringspartenes kommentarer

Følgende parter hadde ingen merknader til forskriftsutkastet:

Det Kongelige Samferdselsdepartement
Det Kongelige Nærings- og handelsdepartement
Det Kongelige Landbruksdepartement
Det Kongelige Olje- og energidepartement
Statens legemiddelverk
Bilimportørenes Landsforening

Kommentarer fra de øvrige partene:

Det Kongelige Fiskeridepartement

1. Mener det bør settes en frist for fremming av søknad om refusjon.
2. Foreslår enkelte endringer i forskriftsteksten.

Det Kongelige Finansdepartement

1. Er inneforstått med uttalelsen fra Toll- og avgiftsdirektoratet, og bemerker at spørsmålet omkring avgiftsplikt på gjenvunnet gass må drøftes på et senere tidspunkt.
2. Mener at forskriftens § 5 setter krav til avfallsbesitteren om hvordan innlevert gass skal oppbevares og merkes, men at disse kravene egentlig bør stilles til mottaket av gassen.
3. Mener det må framgå av forskriften og bakgrunnsdokumentet at PFK fra aluminiumsproduksjon ikke omfattes verken av avgiften eller refusjonsordningen.
4. Mener det må framgå av bakgrunnsdokumentet at det i utgangspunktet ikke er fornuftig å samle inn gass i tilfeller der de administrative kostnadene ved å innsamlingen overstiger de eksterne kostnadene, som avgift- og refusjonssatsen er et uttrykt for.
5. Noen flere forslag til mindre tekniske og språklige endringer.

Toll- og avgiftsdirektoratet

1. Kan delta i gjennomføringen av refusjonsordningen, og mener Tollaboratoriet har kompetanse til å utføre analyser av avfallets sammensetning i henhold til gitte standarder.
2. Mener det også bør gis refusjon for avfall som leveres til ervervsmessig gjenvinning.
3. Mener tidspunktet som legges til grunn for beregning av refusjonssatsen bør presiseres, og foreslår videre at refusjonssatsen settes lik avgiften ved det tidspunktet gassene leveres inn for destruksjon.
4. det bør presiseres at satsene på refusjon bør samsvare med satsene på avgiften
5. Hvis det finnes internasjonale standarder for analyser av sammensetningen av gasser i avfallet bør disse brukes.
6. I mangel av Norsk Standard for analyse bør SFT spesifisere kravene som skal settes til analysen.

Landsorganisasjonen i Norge

1. LO ønsker ikke å delta i høringen fordi fristen ikke er i henhold til regelverksinstruksens pkt. 3.1 og 1.4.

Handels- og Servicenæringens Hovedorganisasjon

1. Mener ordningen ikke er i henhold til Innstilling til Stortinget nr 240 (2002 - 2004) fra energi- og miljøkomiteen om Norsk klimapolitikk, hvor det blant annet står at "Flertallet ber likevel Regjeringen om å opprettholde de etablerte innsamlings- og informasjonsorganer og vurdere en refusjonsordning for HFK og PFK som leveres til mottak og på den måten tilbakeføre avgiften til disse selskapene som kompensasjon for innsamlingsarbeidet."
2. Slik refusjonen er nå kan det for små enheter bety at kostnadene ved innsamling blir større en refusjonsbeløpet.
3. Staten må derfor dekke kostnadene ved drift, administrasjon og destruksjon, slik at avfallsbesitter for utbetalt hele refusjonsbeløpet.
4. Inntekter fra avgiften bør også brukes til å dekke utgifter til å etablere utdanningsordninger.
5. Mener dagligvarebransjen i for liten grad er trukket med i drøftelsene om avgift og refusjon, og håper på et bedre samarbeid om utarbeidelsen av refusjonsordningen.
6. Ønsker at SFT avsetter resurser og økonomisk støtte til markedsføring av refusjonsordningen før den trer i kraft.

Norges Rederiforbund

1. Peker på at det er nøye sammenheng mellom refusjonsbeløpets størrelse og hvilken effekt ordningen vil ha. Refusjonssatsen må vurderes opp mot virkningen av ordningen.
2. Det er viktig at eieren av avfallet får utbetalt refusjonsbeløpet når avfallet leveres til mottak slik at eieren dermed slipper å vente til avfallet rent fysisk sendes til destruksjonsanlegget.
3. Det bør finnes alternative måter å dokumentere innholdet på, for eksempel dokumentasjon fra innkjøpet.

Westcold Services AS

1. Har liten tiltro til refusjonsordningen, bland annet fordi den bygger på eksistensen av Returprosjektet, eller Stiftelsen Returgass, som etter Westcolds mening innhenter gebyrer urettmessig, og på en måte som ikke er i tråd med EØS avtalen.

Importører og foreninger i kuldebransjen, herunder Unitor ASA, Refnet AS, Schløsser Møller Kulde AS, Tempcold AS, Børresen Cooltech AS, Ahlsell AS, Akzo Nobel Chemicals AS, Forum for Kuldebrukere (FOKU), Stiftelsen Returgass (SRG), Norske Kuldegrosisters Forening (NKG), Norske Kuldemaskinister og Kuldemontørers Forening (NKKF).

1. Forventer at avgiften på videresalg av regenerert vare fjernes.
2. Staten må dekke refusjonssystemets administrasjonskostnader.
3. Hevder at det statlige avgift- og refusjonssystemet gjør at kuldebransjen frivillige gebyrordning ikke lenger kan opprettholdes. Videre hevder de at det frivillige gebyret er en forhåndsbetalt avfallshåndtering, og at staten må dekke inntektstapet i retursystemet når gebyret bortfaller.
4. Returselskapene må utføre forbehandling og lagring av avfallet før det sendes til destruksjon, samt økonomisk risiko ved forhåndsutbetaling av refusjon.
5. Systemet vil favorisere innlevering av store volumer.
6. SFT bør avsette resurser og økonomisk støtte til markedsføring av ordningen før den trer i kraft.

Kulde- og varmepumpeentreprenørenes landsforening.

1. Har ingen spesielle innvendinger mot forslaget.
2. Ber om presisering av begrepene representativ analyse, godkjent mottak for destruksjon, og uavhengig tredjepart.
3. Ønsker å vite hvordan Norsk Standard for analyse av HFK og PFK kan etableres.
4. Mener avfallsbesitter må kunne levere avfall direkte til godkjent destruksjonsanlegg.
5. Driftskostnader i forbindelse med innsamling og destruksjon vil medføre at refusjonsbeløpet blir mindre enn de innbetalte avgiftene.
6. Mener at avgiftene på HFK ikke medfører at ny teknologi tas i bruk, men at bruken av teknologi basert på HKFK 22 forlenges, og at frivillige avtaler med bransjen, og etablering av nasjonalt kuldemedieregnskap vil være bedre virkemidler.

SFTs vurdering av partenes kommentarer

Angående regelverksinstruksens pkt. 3.1 og 1.4 om høringsfrister

Landsorganisasjonen i Norge mener SFT har brutt regelverksinstruksens pkt. 3.1 og 1.4 ved å gi 3 ukers høringsfrist. SFT er enig i at fristen var kort, men Miljøverndepartementet mente det var viktig å sluttføre arbeidet med refusjonsforkriften i 2003, i tråd med Stortingets budsjettvedtak. Det ble derfor bestemt at høringsfristen kunne settes til 3 uker.

Flere parter er positive til refusjonsordningen

Mange av høringspartene virker positive til refusjonsordningen, selv om de fleste også foreslår endringer som de mener vil gjøre ordningen bedre. Flere importører av kuldemedier og foreninger i kuldebransjen tror bransjen vil kunne innrette seg i forhold til de tekniske rammevilkårene som forskriften setter, men de mener samtidig at staten må bidra med økonomiske midler.

Bare Westcold Services AS uttrykker skepsis til hele ordningen blant annet fordi den bygger på samarbeid med Stiftelsen Returgass, som etter Westcolds mening innhenter gebyrer på en måte som er i strid med EØS avtalen.

Det er sannsynlig at Stiftelsen Returgass blir en aktør i refusjonsordningen, og SFT tror returselskapet kan bidra med mye viktig kompetanse. At Stiftelsen Returgass er en aktør ekskluderer imidlertid ikke andre aktører. Refusjonsordningen har ingen sammenheng med kuldebransjens frivillige gebyrordning, og SFT har ikke grunn til å tro ordningen vil være i strid med EØS avtalen.

SFT anbefaler ikke å øke refusjonssatsene for å fremme innsamling av små kvanta

Handels- og Servicenæringens Hovedorganisasjon samt importører og foreninger i kuldebransjen mener staten bør dekke kostnadene til driften av refusjonsordningen, herunder innsamling, lagring, administrasjon, destruksjon, etc. Det hevdes at store driftskostnader medfører at det bare vil lønne seg å samle inn store volumer, mens det vil bli ulønnsomt å samle inn de mange mindre mengdene av HFK og PFK med mindre staten dekker deler av driftskostnadene.

I denne sammenhengen er det å bemerke at SFT har forsøkt å utforme en ordning med minimale krav til dokumentasjon og administrasjon. For å redusere dokumentasjonsmengden ytterligere har SFT foreslått at det også kan utbetales refusjon for HFK og PFK som finnes i dagens utstyr, og som ble importert før avgiften ble innført. Hensikten er å holde driftskostnadene nede, slik at mest mulig av refusjonsbeløpet kan komme avfallsbesitterne til gode.

Finansdepartementet framhever at det i utgangspunktet ikke er fornuftig å samle inn gass i tilfeller der de administrative kostnadene ved innsamlingen overstiger de eksterne kostnadene (miljøkostnadene), som avgift- og refusjonssatsen for HFK og PFK i prinsippet er et uttrykt for. Rederiforbundet peker også på sammenhengen mellom refusjonsbeløpets størrelse og hvilken effekt ordningen vil ha, og at refusjonssatsen må vurderes opp mot virkningen av ordningen.

SFT deler langt på vei disse partenes syn på hvordan dynamikken i avgifts og refusjonssystemet er og bør være. Avgiften og refusjonsbeløpets størrelse er avgjørende for hvilke mengder det er økonomisk forsvarlig å samle inn. Budsjettvedtaket i Stortinget om at avgiftens størrelse i 2003 skal være 180 kr per CO₂-ekvivalent er også med på å sette ambisjonsnivået for refusjonsordningen. Forventninger til avgift og refusjon i denne størrelsesorden er at utslippene av HFK og PFK skal reduseres med ca 40% i 2010. I dette ligger det ikke forventninger om at refusjonsordningen alene skal medføre at alle forekomster av PFK og HFK blir samlet inn. Regelverket om farlig avfall pålegger imidlertid alle eiere av HFK avfall å levere dette til mottak for farlig avfall.

SFT anbefaler derfor ikke å øke refusjonsbeløpet for på denne måten å øke lønnsomheten i å samle inn små kvanta med gass. Å øke refusjonssatsen slik at refusjonen blir større enn avgiftene vil innebære statlige overføringer til brukerne av HFK og PFK. Dette kan være i konflikt med EØS-avtalen, og det vil bryte med prinsippet om at forurenser betaler. Vi vil heller ikke foreslå at det gis generell økonomisk støtte til ordningen for å fremme innsamling og destruksjon av små kvanta HFK og PFK.

Staten dekker ikke kostnadene til driften av ordningen.

Det er viktig at returselskapene som er aktører i refusjonsordningen drives etter alminnelige foretningsmessige prinsipper, og at det ikke legges opp til en drift som er basert på statlige tilskudd. SFT vil ikke anbefale at forskriften skal inneholde bestemmelser om at aktørene innenfor refusjonsordningen har rett til driftstilskudd. Det er eieren av avfallet som har retten til refusjonen. Grunnlaget for å drive innsamling og destruksjon av HFK og PFK må returselskapene finne innefor de økonomiske rammene for refusjonen, og markedet vil avgjøre hvordan midlene fordeles mellom eieren, returselskapet og / eller destruksjonsstedet.

Returselskapene kan eventuelt søke myndighetene om økonomisk tilskudd i forbindelse med å løse konkrete miljørelaterte oppgaver innenfor refusjonsordningen. Spørsmål om økonomisk støtte til drift av returselskaper må imidlertid tas opp uavhengig av diskusjonen omkring selve refusjonsforskriften.

Det finnes mer eller mindre tilsvarende refusjonsordninger for TRI og spillolje. I disse systemene blir det ikke gitt noen økonomisk støtte til drift av mottakene. SFT betaler imidlertid Norsas for å føre regnskaper og å sørge for utbetalinger. Tilsvarende oppgaver må også løses innefor denne refusjonsordningen, men foreløpig er ikke brakt på det rene hvilke oppgaver de ulike aktørene ser seg i stand til å løse.

HFK er definert som farlig avfall.

Fra 2003 ble HFK definert som farlig avfall i hele EU området, inkludert Norge. Det betyr at avfallsbesittere plikter å levere inn avfall. Det er ingen praksis i Norge for at staten dekker avfallsmottakenes driftskostnader. For TRI og spillolje, og de fleste andre typer farlig avfall, gjelder prinsippet om at "forurenser må betale".

Refusjon eller avgiftsfritak på gjenvunnet vare for videresalg.

Toll- og avgiftsdirektorartet mener det også bør gis refusjon for avfall som leveres til ervervsmessig gjenvinning for at ikke gjenvunnet vare skal avgiftsbelegges flere ganger. SFT er enig i at det er uheldig dersom det legges ny avgift på gjenvunnet vare uten at det først er gitt refusjon ved innlevering. Videre er vi enige i at kombinasjonen av avgift og refusjon i henhold til SFTs forslag, foreløpig ikke fremmer gjenvinning og videresalg. SFT mener imidlertid at det er mer hensiktsmessig å fjerne avgiften på gjenvunnet vare, og å opprettholde bestemmelsen om at refusjon bare gis når gassene destrueres.

Flere importører av kuldemedier, og foreninger i kuldebransjen mener også at avgiftsplikten på gjenvunnet gass bør fjernes. Finansdepartementet bemerker imidlertid at spørsmålet omkring denne avgiftsplikten må drøftes på et senere tidspunkt.

Energi- og miljøkomiteens innstilling til Stortinget

Handels- og Servicenæringens Hovedorganisasjon referer Innstilling til Stortinget nr 240 (2001 - 2002) fra energi- og miljøkomiteen om Norsk klimapolitikk og mener ordningen burde vært i tråd med intensjonene i denne innstillingen, der regjeringen bes om å vurdere en refusjonsordning hvor avgiften tilbakeføres til etablerte selskaper innenfor bransjene som kompensasjon for innsamlingsarbeidet. I Budsjett-innstilling til Stortinget nr. 9 (2002 - 2003) fra den samme komiteen, anmodes også Regjeringen om å sette i verk en refusjonsordning.

SFT betrakter først og fremst innstillingene som en anmodning til regjeringen om å iverksette en refusjonsordning. Vi mener også at SFTs forslag til refusjonsordning i stor grad legger forholdene til rette for at kuldebransjens eget returselskap skal kunne delta som en viktig aktør. Forslaget åpner imidlertid også for at andre returselskaper skal kunne delta med de samme tjenestene. Vi mener ikke at forslaget med dette bryter med anmodningene fra Stortingets energi- og miljøkomité. Hovedprinsippet her er at refusjonssatsen settes lik avgiften, og hele refusjonsbeløpet tilfaller avfallsbesitter. Deler av dette beløpet kan brukes til å betale returselskapene og destruksjonsanleggene for tjenestene.

Statlig refusjonsordningen i forhold til etablerte bransjeordninger

Etter SFTs mening er den foreslåtte ordningen i stor grad utformet slik at den blir håndterbar innefor kuldebransjens etablerte retursystem som etter SFTs mening ser ut til å fungere bra. SFT har hatt kontakt med Stiftelsen Returgass som har bidratt med viktig informasjon i prosessen. Dette betyr likevel ikke at SFT har utarbeidet en ordning som er laget spesielt for Stiftelsen Returgass, og som ekskluderer andre aktører. Vi ser imidlertid klare fordeler ved at kuldebransjens eget returselskap er en viktig aktør innenfor refusjonsordningen, uten at dette er lagt inn som en forutsetning i forskriften.

Etter SFTs mening er det først og fremst kuldebransjens returselskap det har vært viktig å ha en dialog med under arbeidet med refusjonsordningen, og vi har i denne saken ikke sett behov for direkte samarbeid med dagligvarebransjen. I sammenhengen bør det bemerkes at refusjonsordningen er ment å være et positivt virkemiddel overfor eierne av HFK og PFK anlegg, og at ordningen for øvrig er frivillig.

Likevel er det viktig og formålstjenelig at dagligvarebransjen, og andre bransjer kan samarbeide om systemer slik at kostnadene i refusjonssystemet blir lavest mulig, og mest mulig HFK og PFK kan tas hånd om innenfor ordningens økonomiske rammer.

Kulde- og varmepumpeentreprenørenes landsforening mener at avfallsbesittere bør kunne levere avfall direkte til et godkjent destruksjonsanlegg. I forhold til forskriften er det ingenting i veien for dette. Det forutsetter imidlertid at destruksjonsanlegget aksepterer å ta imot avfallet, og at all nødvendig dokumentasjon foreligger, inkludert analysebevis som beskriver hvilke mengder og typer HFK og PFK som blir destruert.

Avgift og refusjonsordningen gir ikke støtte til bransjeordninger

Handels- og Servicenæringens Hovedorganisasjon mener avgiftsmidlene burde vært ført tilbake til bransjene for at bransjene kan drive miljøutdanningsordninger og lignende.

SFT forvalter ikke avgiftsmidlene, og spørsmål om eventuell øremerking eller tilbakeføring må rettes til Finansdepartementet eller Toll- og avgiftsdirektoratet. Vi har imidlertid ikke hatt til hensikt å lage ordninger som gir økonomisk støtte til bransjenes miljøutdanningsordninger og lignende. Problemstillingen har etter SFTs mening ingenting med selve refusjonsordningen å gjøre.

SFT mener imidlertid at etablerte bransjeordninger som for eksempel Stiftelsen Returgass, kan bli viktige aktører innenfor refusjonsordningen.

Retningslinjer for gjennomføring av refusjonsordningen er ikke gitt

Uavhengig av refusjonsordningen følger det av regelverket for farlig avfall at HFK må leveres til godkjent mottak for farlig avfall. Refusjonsordningen er imidlertid en frivillig ordning som avfallsbesittere og returselskaper kan benytte seg av. Erkjennelsen er viktig i forhold til hvilket ansvar staten har i å spesifisere hvordan ordningen skal gjennomføres rent praktisk, og det finnes sannsynligvis flere måter å gjøre det på.

Både Stiftelsen Returgass, og Toll- og avgiftsdirektoratet mener å kunne utføre både refusjonsutbetalinger og analyseoppgaver.

SFT har foreløpig ikke gitt noen oppdrag eller inngått noen avtaler med spesielle bedrifter eller et mottak om å utføre tjenester i forbindelse med refusjonsordningen. For SFT har det vært en klar intensjon at det er eieren av avfallet som har krav på refusjonen, og at eieren selv kan velge hvilke tjenester vedkommende vil benytte.

Kulde- og varmepumpeentreprenørenes landsforening, importører av kuldemedier samt foreninger i kuldebransjen hevder at den frivillige ordningen med gebyr på HFK for å dekke kostnadene ved destruksjon vil opphøre som følge av den statlige ordningen med avgifter og refusjon. SFT mener at denne problemstillingen i større grad er rettet mot avgiftene enn mot refusjonsordningen. SFT anser refusjonsordningen for å være et positivt virkemiddel for de fleste aktører i kuldebransjen, og SFT kan vanskelig se at utbetaling av refusjon fra staten kan medføre ulemper for avfallsbesitterne. Hvordan importørene av kuldemedier, og andre aktører innenfor kuldebransjen innretter seg innenfor rammene av refusjonsordningen, ønsker ikke SFT å påvirke.

Hvem som kan foreta utbetalinger

Det er i utgangspunktet SFT som skal betale ut refusjonen til hver enkelt avfallsbesitter, men SFT kan bemyndige andre parter til å foreta utbetalingene. Det er også en mulighet at Toll- og avgiftsdirektoratet kan foreta utbetalingene. I høringsbrevet til SFT nevner Toll- og avgiftsdirektoratet dette som en mulighet, og denne muligheten er også tidligere nevnt i SFT rapport 1754/2001. SFT har også tidligere nevnt muligheten av å la Norsas foreta utbetalinger på vegne av SFT. I høringsbrevet fra importører og foreninger i kuldebransjen framgår det også at bransjens returselskap også kan foreta refusjonsutbetalinger.

Det utbetales refusjon for avfall som er levert til destruksjon

Norges Rederiforbund mener det er viktig at eieren av avfallet får utbetalt refusjonsbeløpet når avfallet leveres til destruksjonsanlegget eller til et annet godkjent mottak som siden kan levere dette til et destruksjonsanlegg. SFT ser fordelene ved at refusjonen kan utbetales direkte når avfallet leveres inn til mottak, returselskap eller destruksjonsanlegg, men det må presiseres her at det er destruksjonen av gassene som gir rett til refusjon, ikke selve innleveringen til mottaket. Ordninger som gjør det mulig å forskutere refusjonen må i så fall vurderes.

Utover at SFT utbetaler refusjonsbeløpet når avfallet er destruert, er det foreløpig ikke avklart hvordan selve refusjonsutbetalingen til avfalleier i praksis vil skje. Dette er det til en viss grad opp til aktørene innenfor refusjonssystemet å avgjøre.

Etter ny gjennomgang av § 3 i forskriftsforslaget ser SFT grunn til å presisere at det bare er innlevering til godkjent destruksjonsanlegg for destruksjon som gir rett til refusjonsutbetaling fra SFT. Teksten i § 3 rettes derfor til:

"Det utbetales refusjon for den mengden HFK og PFK som er levert til godkjent destruksjonsanlegg for destruksjon."

Likeledes må teksten i § 10, 1. ledd, 2. punkt, end res til:

" Det kan bare kreves refusjon for avfall som er levert til godkjent destruksjonsanlegg etter ikrafttredelsen."

Alternativer til Norsk Standard.

Foreløpig finnes ingen Norsk Standard for analyser av HFK og PFK. Det finnes en produktstandard, ARI-standard 700-99, som brukes av produsentene av kuldemedier. Den har ikke status som internasjonal standard slik Toll- og avgiftsdirektoratet etterlyser. Standarden gir en veiledning om hvordan innholdet i kuldemedier kan analyseres, men den oppgir ingen verdier for analysemetodens nøyaktighet. Veiledning til standarden er utarbeidet av Air-conditioning and Refrigeration Institute, ARI, og kan hentes fra nettstedet http://www.ari.org/std/forms/700c.html.

Ved laboratoriet til Isovator, som er knyttet til Stiftelsen Returgass, arbeides det nå med å utvikle en ny og forbedret analysemetode med utgangspunkt i ARI-standarden, og laboratoriet har som mål å bli akkreditert for denne analysemetoden. Standard Norge kan deretter vurdere om den forbedrede metoden som Isovator arbeider med, eller andre metoder, kan aksepteres som Norsk Standard. Det er ingenting i veien for at en internasjonal standard kan etableres som Norsk Standard, men foreløpig finnes ingen etablert internasjonal standard.

I forskriftsforslaget er det foreslått at SFT, som alternativ til Norsk Standard, kan godkjenne andre metoder som tilfredsstiller de samme krav til nøyaktighet. Så lenge det ikke finnes noen Norsk Standard mener Toll- og avgiftsdirektoratet at SFT bør presisere hvilke krav som skal settes til analysemetodene.

På bakgrunn av denne kommentaren, og ved nærmere gjennomgang av §§ 5 og 11, foreslår vi å stryke § 11, og å endre § 5, 1. ledd, 2 og 3 punkt til å ha ordlyden:

"Analysen skal være utført i henhold til Norsk Standard (NS), eller ekvivalent metode, av en uavhengig tredjepart akkreditert for å gjennomføre HFK- og PFK-analyse. Inntil slike metoder foreligger skal analysemetodene godkjennes av SFT."

SFT finner likevel grunn til å omtale hvilke krav det er rimelig å stille til analysemetodene som skal brukes i påvente av Norsk Standard. Foreløpig er Isovators analysemetode den eneste SFT er kjent med. Metodens nøyaktighet er under evaluering, og resultatet fra evalueringen vil foreligge om kort tid. SFT antar imidlertid at nøyaktigheten vil være bedre enn + 10%. Når de endelige resultatene foreligger vil SFT vurdere hvilke krav det er rimelig å stille til analysemetoder som skal brukes i påvente av Norsk Standard.

Analysen må tas direkte på avfallet

SFT anbefaler ikke at det åpnes for andre måter enn standardiserte analysemetoder for å fastslå hvilke gasser som er i avfallet, slik Rederiforbundet ønsker. Informasjon om varens eller kjølemediets sammensetning ved innkjøp er ikke tilstrekkelig. Sammensetningen kan forandres over tid, og myndighetene må ha garanti for at det faktisk er HFK og PFK i avfallet. Analysen må derfor tas direkte på avfallet.

Presisering av begrepeneuavhengig tredjepart og representativ analyse

Kulde- og varmepumpeentreprenørenes landsforening ber om presisering av begrepene uavhengig tredjepart, representativ analyse og godkjent mottak for destruksjon.

En uavhengig tredjepart er en part som utfører analyser av HFK og PFK i avfall, og som selv ikke har spesielle bindinger til den som søker om refusjon. Hensikten med bestemmelsen er at analysene skal utføres på et objektivt grunnlag.

Med representativ analyse menes en analyse som er utført i henhold til kravene i forskriften, og som viser innholdet av HFK og PFK i avfallet som det søkes om refusjon for.

Begrepet godkjent mottak for destruksjon er nå erstattet med godkjent destruksjonsanlegg.

Uheldig bruk av begrepet "utslippsavgift"

Flere har reagert på bruken av begrepet "utslippsavgift". SFT legger ikke spesielle kriterier for bruken av dette begrepet. Det er mulig denne ordbruken er uheldig, og det vil derfor bli fjernet fra teksten i bakgrunnsdokumentet.

Frist for fremming av søknad om refusjon

Fiskeridepartementet har i sin høringsuttalelse foreslått at det blir satt en frist for fremming av søknad om refusjon. Etter en nærmere gjennomgang har SFT kommet til at forskriften bør endres slik at oppbevaringskravet kobles til innsending av søknad om refusjon og ikke til leveringen av avfallet. Dette vil gjøre det mulig å kontrollere avfallet etter at SFT har mottatt søknaden om refusjon. Kravet om refusjon bortfaller følgelig dersom søknad ikke er innsendt to uker før avfallet blir destruert. Å sette en frist utover dette for fremming av søknad om refusjon mener SFT det ikke er behov for.

SFT foreslår at et nytt 2. ledd settes inn i forskriftens § 3, med følgende ordlyd:

"Retten til refusjon bortfaller dersom avfallet ikke oppbevares ved destruksjonsanlegget for kontroll i minst to uker etter at søknad om refusjon er innsendt. Retten til refusjon vil også bortfalle dersom avfallet i løpet av denne perioden ikke er merket med hvem som har levert avfallet, eller hvis avfallet ikke er påført en referanse til et analysebevis."

Innføring av nytt 2. ledd i forskriftens § 3 medfører at punkt 2 og 3 i § 5, 2. ledd strykes, og at 1. punkt får følgende ordlyd:

"Søknaden må i tillegg inneholde dokumentasjon som viser at den mengden HFK og PFK det søkes refusjon for er levert til destruksjonsanlegg."

Plikten til å sørge for oppbevaring og merking av avfallet

Finansdepartementet har påpekt at det muligens er bedre at plikten til å oppbevare og merke avfallet for kontroll etter innlevering pålegges mottaket direkte i forbindelse med reguleringen av dette. Fiskeridepartementet antar på sin side at det er mottaket som er pliktig til å dokumentere at det vil oppbevare avfallet, men at søker må tilveiebringe en garanti for dette.

SFT mener retten til refusjon bør bortfalle dersom avfallet ikke merkes og oppbevares ved destruksjonsanlegget i to uker. Ved å gjøre endringene i forskriftens § 3 og § 5 som beskrevet under punktet ovenfor, "Frist for fremming av søknad om refusjon", vil plikten til å sørge for merking og oppbevaring av avfallet legges på den som søker om refusjon.

Av dette følger at dersom en kontrollaksjon avdekker at avfallet ikke er merket og oppbevart i minst to uker, og at dette skyldes forhold destruksjonsanlegget er ansvarlig for, vil den som har levert avfallet kunne rette erstatningskrav mot destruksjonsanlegget. Dersom det er klart at verken søker eller destruksjonsanlegget kan klandres for at avfallet ikke er blitt oppbevart tilstrekkelig lenge, kan det likevel vurderes om refusjon skal utbetales. I et slikt tilfelle vil det bero på en konkret helhetsvurdering om det foreligger særlige grunner som tilsier at refusjon bør utbetales med hjemmel i unntaksbestemmelsen i § 7.

Refusjonsbeløp i henhold til avgiftens størrelse ved et gitt tidspunkt

Toll- og avgiftsdirektoratet mener tidspunktet som legges til grunn for beregning av refusjonssatsen bør presiseres, og foreslår videre at refusjonssatsen settes lik avgiften ved det tidspunktet gassene leveres inn for destruksjon.SFT er enig i at et slikt tidspunkt bør presiseres, men foreslår å bruke avgiftssatsene som gjelder ved utbetalingstidspunktet som grunnlag for refusjonssatsen. Begrunnelsen er at dette rent administrativt er det enkleste å håndtere. SFT foreslår derfor at teksten i § 3 endres til:

"Refusjonssatsene vil være lik de gjeldende differensierte avgiftssatsene for HFK og PFK ved utbetalingstidspunktet, jf. forskrift 11. desember 2001 nr. 1451 om særavgifter § 3-18-2 og Stortingets årlige avgiftsvedtak."

Søknad om refusjon skal inneholde kopi av deklarasjonsskjema for farlig avfall

Forskriften oppsetter krav om at søknad skal inneholde kopi av deklarasjonsskjema for farlig avfall. Egenerklæring ut over dette er ikke nødvendig. Finansdepartementet påpeker at teksten i bakgrunnsdokumentet kan tyde på at det i tilegg til deklarasjonsskjema må lages en egenerklæring. SFT har nå rettet denne teksten.

Økonomisk støtte til markedsføring av ordningen

Handels- og Servicenæringens Hovedorganisasjon samt importører og foreninger i kuldebransjen mener SFT bør avsette ressurser og økonomisk støtte til markedsføring av ordningen før den trer i kraft.

SFT tar dette synspunktet til etterretning, og vil påse at informasjon kommer ut.

Mindre endringer

Flere parter har gitt kommentarer til forskriftsteksten, og til bakgrunnsdokumentet. Mange av kommentarene er relevante, og blir tatt til følge av SFT, herunder presisering av at PFK fra aluminiumsproduksjon ikke er avgiftspliktig, og ikke inkludert i refusjonsordningen. Videre er en setning om størrelsen på refusjonsbeløpet i forhold til administrasjonskostnadene strøket.

Med hilsen

Håvard Holm
SFT-direktør

Ingrid Bjotveit
Direktør for Næringslivsavdelingen

Vedlegg:
1) Forslag til forskrift om refusjon av avgift på hydrofluorkarboner (HFK) ogperfluorkarboner (PFK)
2) Kort redegjørelse for refusjonsforskriftens bakgrunn, innhold og virkemåte.