Jørgen Andersen beskriver i Dagsavisen 20. juli sin engstelse for uheldige konsekvenser av den planlagte oppryddingen av forurenset sjøbunn i Oslo havn. Andersen peker på en rekke tekniske utfordringer ved å rydde opp i disse sedimentene.

Det er ingen tvil om at slike operasjoner er teknisk krevende, men det finnes løsninger på de problemene han beskriver. Selve mudringen, når sedimentene tas opp fra sjøen, er vanskelig å gjennomføre uten noe oppvirvling og spredning. Det er særlig de minste partiklene som lett slipper unna. Det kreves derfor god teknologi, aktsomhet og ikke minst rutinerte maskinoperatører for at spredningen av forurensninger skal bli så liten som mulig.

Som Andersen påpeker, kan gravemaskin eller skovl med åpne skuffer føre til stor utvasking av masser under gravearbeidet. Slike løsninger vil derfor SFT heller aldri kunne akseptere ved mudring av sterkt forurensede sedimenter. Ved graving må det benyttes lukkede skuffer, som for eksempel miljøgrabb. Graving i sedimenter vil imidlertid kunne gi noe oppvirvling på bunnen. Alle som forsiktig har vasset ut fra badestranden, eller plukket opp ting fra bunnen av Oslofjorden de siste godværsdagene, har selv sett dette problemet.

Med sugemudring, som i prinsippet fungerer som en stor støvsuger, kan man i større grad kontrollere oppvirvlingen ved bunnen. Her er imidlertid ulempen store mengder vann som følger med. Metoden er derfor best egnet der man pumper massene direkte til det endelige deponiet. Skal masser som er sugemudret fraktes med lekter, må man enten frakte fryktelig mye vann i tillegg, eller massene må avvannes på en måte som gir kontroll med overskuddsvannet. Sugemudring med avvanning i en lekter hvor overskuddsvannet fritt renner ut i sjøen igjen uten rensing, vil ikke SFT under noen omstendighet kunne godkjenne.

Masser som graves opp fra sjøbunnen, må tas forsvarlig hånd om. I forbindelse med en helhetlig plan for opprydding i forurensede sedimenter har Oslo kommune ved Oslo Havn KF søkt SFT om tillatelse til å plassere mudringsmassene i et dypvannsdeponi ved Malmøykalven. Søknaden, som SFT vil avgjøre over sommeren, er tilgjengelig hos kommunen eller på SFTs nettsted www.sft.no.

Oslo Havn ønsker å føre de mudrede massene i rør ned til bunnen for å redusere spredningsfaren. Tidligere utredninger har vist at det nesten ikke er strøm på bunnen i området. De forurensede massene vil derfor holde seg i ro når de først har kommet ned. En av fordelene med dypvannsdeponi er at massene legges på det dypeste punktet, slik at de ligger i ro med mindre de utsettes for sterk strøm eller graving.

Når alle de forurensede massene er plassert i deponiet, skal de dekkes med rene masser. Dermed vil forurensningene ligge skjermet når Oslofjorden i enda noen år har fortsatt sin positive utvikling og det igjen kommer fisk og bunndyr på dypet ved Malmøykalven. Deponiområdet vil også overvåkes i flere år slik at man raskt vil se om det er behov for ytterligere tildekking eller liknende. Vi i SFT føler oss sikre på at både et eventuelt deponiområde og havna vil være mye renere etter den planlagte oppryddingen - og det uten at andre områder blir forurenset.

SFT krever ikke nødvendigvis at de forurensede massene skal til et dypvannsdeponi. Vi er opptatt av at den unike muligheten for opprydding i fjorden, som følger med byggingen av senketunnelen gjennom Bjørvika, blir utnyttet. Skal man rekke det, er dypvannsdeponi eller levering til Langøya ved Holmestrand de eneste reelle alternativene for de forurensede massene. Begge disse vurderer vi som miljømessig gode løsninger.

SFT foretar ikke det endelige valget mellom dem. Vår plikt er å sørge for at miljøet ikke blir salderingspost. Formålet med hele oppryddingen i Oslo havn er at miljøet i og rundt fjorden skal bli bedre. Med de rene massene fra senketunnelen kan store områder dekkes til i stedet for å mudres. I tillegg til at dette er kostnadseffektivt, begrenser det behovet for graving og deponering.

Det er derfor muligheten som nå foreligger i Oslo havn er så unik. At selve oppryddingsarbeidet vil kunne gi noe spredning av forurensninger, kommer vi ikke helt unna, uansett deponeringsløsning. Utfordringen er å gjøre denne spredningen så liten og kortvarig som mulig. I så måte har Jørgen Andersen og vi i SFT helt sammenfallende ønsker.