I over hundre år har vi sluppet ut miljøgifter og andre skadelige stoffer til sjøen, og sjøbunnen er mange steder så forurenset at folk ikke bør spise skalldyr og fisk de fanger.

SFT har bedt 11 trafikkhavner komme med forslag nå i oktober til hvordan en kan få i gang opprydding. Miljøgifter som PCB, PAH, TBT, DDT, kvikksølv og dioksiner blir virvlet opp og spredd utover som følge av båttrafikken. Det vil koste betydelige beløp, kanskje 1 milliard kroner å få tatt hånd om miljøgiftene i disse havnene, og ett av hovedspørsmålene er hvem som skal betale.

Utslippene skriver seg fra ulike typer industri, verft og transport, men også kommunalt avløpsvann og avrenning fra avfall. Konsentrasjonen av forurensningene er naturligvis størst i områder med tett befolkning og mye næringsvirksomhet – steder som gjerne ligger inne i en terskelfjord med dårlig vannutskiftning. Og dersom de forurensede sedimentene utsettes for ytre påvirkning, f.eks. ved at de virvles opp på grunn av båttrafikk (propeller kan virvle opp bunnslam ned på 11-12 meters dyp) eller mudring, vil dette føre til at miljøgiftene på bunnen gjøres mer tilgjengelig for opptak i næringskjeden.

Hvem skal betale?

Tiltak i forurensede sjøsedimenter kan være uhyre kostnadskrevende. Avhengig av hvilke krav til miljøkvalitet vi ønsker å stille, snakker vi om flerfoldige millioner kroner for hvert av de områdene vi i denne omgang har tatt for oss, som er havnene i Oslo, Drammen, Sandefjord, Grenland, Kristiansand, Stavanger, Bergen, Ålesund, Trondheim, Harstad og Tromsø. 

Hovedregelen i Norge er at det er forurenseren som skal betale, og ikke fellesskapet over skatteseddelen. Dette gjelder selv om den aktivitet som har ført til forurensningen har vært både lovlig og samfunnstjenlig. Et statlig opprydningsansvar for forurensning som andre har stått for er dermed i utgangspunktet kun aktuelt i følgende tilfeller: Der det vil være klart urimelig å legge ansvaret på den som har holdt på med den forurensende aktiviteten, samt der man ikke klarer å finne den ansvarlige eller vedkommende er uten midler til å betale det opprydningen koster.

For å få kommet i gang med nødvendige miljøtiltak, må SFT kunne skjære igjennom og pålegge opprydning overfor en eller flere identifiserte forurensere selv om vi ikke sitter inne med fullstendig oversikt over hvem som har bidratt med hvor mye av forurensningen. Vi mener det er rettslig grunnlag for dette i vår forurensningslov. 

Havneaktiviteten forverrer forurensningen ved å gjøre miljøgiftene mer tilgjengelig for opptak i sjødyr, i tillegg til at den ofte bidrar til å spre forurensningen ut over et større område. Havnen er slik vi ser det ansvarlig på selvstendig grunnlag for den forurensningssituasjonen de er med på å skape. Der det ikke er noen andre ansvarssubjekter å forholde seg til, kan det dermed tenkes at havnen må ta hele ansvaret for å sikre miljøtilstanden. Som regel vil det imidlertid være mulig å identifisere en eller flere av de øvrige forurenserne. SFT vil i så fall rette pålegg om opprydning mot alle disse, slik at ansvaret fordeles på en mest mulig rettferdig måte.

Videre fremover

SFT vil vurdere kommentarene fra de 11 berørte havene og ta stilling til hva som kan gjøres for å få i gang de nødvendige tiltakene. 

Spørsmålet om hvilken miljøkvalitet vi ønsker langs kysten og inne i fjordene er i stor grad et politisk spørsmål. SFT skal i løpet av året gi Miljøverndepartementet råd og forslag som et grunnlag i dette arbeidet. 

Uavhengig av hvilket overordnet og langsiktig ambisjonsnivå politikerne i framtiden måtte ønske, er det etter SFTs mening nødvendig å gjennomføre miljøtiltak i de mest forurensede havneområdene her til lands. Men vi må altså være forberedt på at det kommer til å koste penger.