I et innlegg i Ny Tid 27. november gir Arild Hermstad i Framtiden i våre hender Klima- og forurensningsdirektoratet (Klif) skylden for at salget av frivillige klimakvoter går tregere enn forventet. Dette mener jeg er en feilslutning.

At privatpersoner og bedrifter fikk flere valgmuligheter til å kjøpe klimakvoter, kan etter min mening ikke forklare fallet i salget av klimakvoter. Derimot tror jeg det har vært uheldig med kritiske kommentarer til den ordningen for frivillig kvotekjøp som Klif har stått bak. Det kan ha vært med på å undergrave tilliten til kjøp av frivillige kvoter.

De viktigste årsakene til at salget er dalende, er trolig sammensatte. Interessen for klimaspørsmål har dessverre gått ned, folk har generelt liten tillit til klimakvotehandel. Finanskrisen hadde nok betydning for folks og bedrifters vilje til å bruke egne penger på å kjøpe klimakvoter for å kompensere for sine utslipp.

Når de internasjonale klimaforhandlingene står i stampe, og det tar tid å iverksette nasjonale tiltak, mister nok mange også motivasjonen til å gjøre noe selv. Det er synd, fordi kjøp av frivillige klimakvoter er et godt tiltak for å gjøre opp for de utslippene en ikke greier å kutte selv.

Da vi i 2008 opprettet vårt salg av frivillige klimakvoter gjennom www.klif.no/co2, svarte 38 prosent i en landsdekkende undersøkelse at de var interessert i å kjøpe slike kvoter. Størst tillit hadde de spurte til et statlig nettsted. Som på andre områder, for eksempel økologisk mat, viser det seg at det kan være sprik mellom hva folk svarer i slike undersøkelser og faktisk handling. Gradvis holdningsendring og økt tilgjengelighet har vært det som har fått fart på salget av økologisk mat.

Vi tilbyr et viktig supplement til de andre tilbyderne ved at vi også selger kvoter fra EUs kvotemarked. Rundt 90 prosent av salget vårt i fjor var fra slike kvoter. Så vidt vi vet, er vi de eneste som tilbyr denne type kvoter i Norge.

Men det er viktig å huske at det frivillige salget ikke er det sentrale med kvotesystemet. Det lovregulerte pliktige kvotesystemet er et effektivt virkemiddel for å presse ned utslippene til de store forurenserne.

Over 110 norske bedrifter med store utslipp av klimagasser har plikt til å levere kvoter for alle utslippene sine. Nesten 40 prosent av utslippene i Norge er omfattet av kvotesystemet. For hvert tonn CO2 disse bedriftene slipper ut, må de levere inn én kvote til staten.

De fleste bedriftene får tildelt noen kvoter gratis – resten må de kjøpe. Offshorevirksomheten må kjøpe kvoter for alle utslippene sine. Poenget med systemet er at det totalt sett i Norge – og i det europeiske systemet som Norge er en del av – finnes færre kvoter enn det bedriftene har av utslipp.

Da må noen redusere utslippene sine – de som ikke klarer å få utslippene ned, må kjøpe kvoter av dem som har kvoter til overs fordi de har redusert utslippene. Slik bidrar kvotesystemet til å tvinge utslippene ned.

Så konklusjonen er enkel: Klimakvoter nytter. Og privatpersoners kvotekjøp har større nytte jo flere som kjøper.