Med ny norsk miljøteknologi blir det lettere å nå våre nasjonale miljømål, vi kan hjelpe andre land med å løse sine problemer – og vi kan skape lønnsomt og bærekraftig næringsliv i Norge. Det er tre gode ting på en gang. Kinderegget kan skapes av en offensiv nasjonal satsing på miljøteknologi.

Sverige, Danmark og Tyskland er noen av landene som satser offensivt på utvikling, kommersialisering og eksport av miljøteknologi. Det er ikke idealisme som ligger bak. Den viktigste drivkraften er verdiskapning på hjemmebane. I tillegg gjør bedre teknologi det lettere å drive en ambisiøs nasjonal og internasjonal miljøpolitikk.

Det globale markedet for miljøteknologi er av OECD anslått til 4000 milliarder kroner, med en årlig vekst på 5-20 prosent. Dette markedet forventes å bli større enn markedet for legemidler. Mye av investorenes penger har til nå gått til energiteknologi. Forklaringen er enkel: Energibruk har en kostnad, og det lønner seg å bruke minst mulig. Men selv om utvikling og bruk av energieffektiv teknologi har fått drahjelp av vanlige markedskrefter, er det fortsatt stort behov for renere energiteknologi.

Utviklingen av miljøteknologi som ikke gir energisparing eller annen økonomisk gevinst for forurenseren er i hovedsak drevet av utslippskrav og avgifter fra myndighetene. Detter gjelder blant annet viktig teknologi som reduserer spredning av helse- og miljøfarlige kjemikalier, partikler, klimagasser og næringssalter. Farlige kjemikalier er sjelden så dyre at produsentene leter etter miljøvennlige erstatninger, og eksisterende, forurensende teknologi er vanligvis billigere enn ny, miljøvennlig teknologi. Renere produksjon er derfor sjelden et resultat av bedriftens ønske om å kutte kostnader, men et resultat av myndighetskrav. Dersom myndighetene bruker de riktige virkemidlene, gir forurenserne tid til omstilling og unngår virkemidler som gir uheldig konkurransevridning, er ikke utslippskrav til hinder for verdiskaping, Samtidig skapes grunnlag for ny verdiskaping hos miljøteknologileverandørene.

Det store spørsmålet er hvordan myndighetene kan kombinere en ambisiøs nasjonal miljøpolitikk med en ambisiøs nasjonal næringspolitikk. SFT mener svaret er en langsiktig miljø- og næringspolitikk som er koordinert og trekker i samme retning, og hvor det er sammenheng mellom det vi gjør i Norge og det som skjer internasjonalt. Kursen må være staket ut for alle som skal utvikle virkemidler for forskning, næringsutvikling og miljøforbedringer. Gulrot og pisk – utviklingsstøtte, miljøkrav og grønne avgifter - må virke sammen. Utdanning, forskning og innovasjon setter fart på utviklingen, mens globale avtaler og myndighetskrav i Norge og andre land skaper etterspørsel. Dette samspillet bør bli bedre, slik at vi kan utnytte virkemidlene bedre og skape synergi.

Miljøkrav bør være ambisiøse, men samtidig bør kommende krav varsles tidlig slik at det blir tid til teknologiutvikling og utskifting av gammel teknologi. For teknologi med betydelig miljø- og næringspotensial bør en aktivt støtte utviklingen. Og når kravene trer i kraft må de håndheves og gjelde likt for alle som konkurrerer i samme marked, slik at man unngår gratispassasjerer som undergraver markedet for bedrifter som har investert i ny og mer miljøvennlig teknologi.

Strengere internasjonale miljøkrav må vi uansett forvente, enten det gjelder utslipp av klimagasser, miljøgifter eller annen forurensning. Næringsliv som ikke lever opp til mer ambisiøse miljøkrav vil bli fortrengt. Virksomheter som tar miljøutviklingen på alvor vil ha best forutsetninger for å bli vinnere i markedet.

Kan Norge bli et foregangsland for miljøteknologi? I 2005 startet SFT et treårig prosjekt for å svare på dette spørsmålet. Land som Danmark, Tyskland, Canada og Japan kan i dag kalles foregangsland. Disse landene har høy ekspertise, en profilert politisk satsing på miljøteknologi, og de tilpasser de økonomiske og administrative rammebetingelsene slik at ny teknologi kan konkurrere med gammel og mer forurensende teknologi. Her settes det også av betydelige offentlige midler til utvikling, kommersialisering og profilering av ny teknologi.

Flere gode eksempler som Tomra og REC gjør ikke Norge til et foregangsland. Men vi kan bli det innen flere teknologiområder. Forutsetningen er at en betydelig, varig, målrettet og velkoordinert satsing erstatter dagens myndighetsinnsats, som er fragmentert, lite koordinert og beskjeden. Men det haster å ta opp konkurransen.

Miljøvernmyndighetenes viktigste oppgave i arbeidet med å gjøre Norge til et foregangsland for miljøteknologi er å skape etterspørsel. Det kan vi gjøre ved å utvikle og håndheve nasjonale miljøkrav, og ved å påvirke utviklingen av internasjonalt miljøregelverk. SFT har også kunnskap om framtidige miljøutfordringer og kommende miljøkrav som kan formidles tidligere og mer aktivt til næringsliv og teknologiutviklere. Dessuten bør alle land styrke oppfølgingen av prinsippet om at den som forurenser skal betale miljøkostnadene for sine utslipp. Grønne avgifter kan brukes oftere i kombinasjon med utslippskrav og andre reguleringer. Det vil gi sterkere incentiver til kontinuerlig miljøforbedring og teknologiutvikling. Offentlige grønne innkjøp kan også brukes mer aktivt for å fremme utvikling og bruk av miljøteknologi. Dette er noen av anbefalingene i rapporten ”Miljøteknologi – hvordan kan Norge bli et foregangsland?” som SFT nå har sendt Miljøverndepartementet.

Bedre og billigere teknologi må samtidig utvikles ved å styrke norsk forskning, kommersialisering og eksport av miljøteknologi, noe SFT, Innovasjon Norge og Forskningsrådet foreslo i en felles anbefaling til Miljøverndepartementet og Nærings- og handelsdepartementet i april i år. Her er det også foreslått et aktivt samarbeid mellom disse tre institusjonene om gjennomføring av foreslåtte tiltak som kan gjøre Norge til et foregangsland.

For å løse miljøproblemene globalt og nasjonalt er miljøteknologi en nødvendighet. Foretar vi de riktige investeringene kan vi også skape varig næringsvirksomhet som vil gi verdiskaping og stabile, attraktive arbeidsplasser i framtiden.