Bernt Nilsen i Folkeaksjonen mot giftutslipp i Bøkfjorden skaper et inntrykk av at Klif bare baserer miljøkrav på bedriftenes egne ord, og sammenligner det med en fartskontroll uten laser hvor bilistene selv får vurdere om de har kjørt for fort. Det er selvfølgelig ikke slik vi utøver vår myndighet.

Klif har som mange av leserne av Finnmarken vet, endret den delen av teksten i utslippstillatelser som gjelder krav til dokumentasjon av kjemikalieutslipp. Både før og etter endringen har alle virksomheter en ufravikelig plikt til å dokumentere hvordan kjemikaliene de ønsker å bruke kan påvirke miljøet.

Kravet innebærer at bedriftene må legge fram dokumentasjon, ofte i form av tester eller fra faglitteraturen, på kjemikalienes egenskaper.

For at vi skal anse informasjonen som tilstrekkelig, krever vi at tester er utført av akkrediterte laboratorier, at miljøundersøkelser og analyser er gjort av troverdige institusjoner og kan underbygges i solid faglitteratur, og at vurderingene av datamaterialet som bedriften leverer svarer på alle nødvendige spørsmål.

Det er også grunnen til at de aller fleste bedrifter benytter erfarne konsulenter til å gjøre vurderingene vi krever. Dersom dokumentasjonen som framlegges ikke tilfredsstiller våre krav, vil Klif kreve ytterligere dokumentasjon.

Ser vi kunnskapshull, ber vi om å få disse tettet. Er vi usikre på troverdigheten til det vi får på bordet, blir det sjekket opp. Og er Klif i tvil om hva miljøet tåler eller ikke tåler, henter vi inn ekspertvurderinger fra andre myndigheter eller forskningsmiljøer.

Nilsen skriver om de spesifikke testkravene vi har fjernet. Det vi har gjort – for å følge Nilsens språkbilde fra trafikken – at vi ikke lenger krever testing av om en bil har drivstoff på tanken hvis motoren fortsatt går. Det er ikke alt som må testes av uavhengig tredjepart for at det kan anses dokumentert – det kan være andre måter fastslå fakta på. Derfor ble tre veldig absolutte testkrav, som i noen tilfeller er unødvendige, i andre tilfeller ikke tilstrekkelige, fjernet fra teksten.

For eksempel, hvis det allerede er godt dokumentert at et stoff ikke brytes ned i naturen, har det ingen verdi å pålegge en bedrift å teste på nedbrytbarhet.

Det absolutte kravet til dokumentasjon av kjemikalienes iboende egenskaper er erstattet med et generelt krav som understreker plikten til å ha dokumentert kunnskap om helse- og miljøegenskaper på bakgrunn av testing eller annen dokumentasjon. Det betyr like strenge krav til testing nå som tidligere – men kun når det gir nyttig informasjon.

Det sentrale for oss er det overordnede kravet om at virksomhetene må dokumentere hvordan kjemikaliene deres kan påvirke miljøet – og det har vært et absolutt krav både før og etter endringen.

Klif er helt enige med Bernt Nilsen i at det skal være strenge krav til dokumentasjon for stoffer som slippes ut i miljøet, og disse kravene er altså like strenge nå som før.