FNs klimapanel har et åpent syn på hva slags forskning og kunnskap som er relevant, og ønsker faglig debatt omkring klimautfordringene. Men det må stilles kvalitetskrav til forskningen som debatten tuftes på.

Den siste uka har klima blitt debattert i Dagsavisen. Her settes «klimaskeptikere» opp mot FNs klimapanel (IPCC) og klimapanelet framstilles nærmest som en interesseorganisasjon for «klimatilhengere». SFT har som nasjonalt kontaktpunkt for klimapanelet fulgt deres arbeid i mange år, og vet hvor feil dette er.

Klimapanelet ble opprettet av FNs meteorologiorganisasjon og FNs miljøorganisasjon i 1988 for å undersøke forskernes meldinger om at økte utslipp av CO2 og andre gasser kanskje påvirket klodens klima. Klimapanelet fikk i oppgave å gå gjennom forskningsresultatene på feltet og sammenfatte dem.

Klimapanelet utfører ikke egen forskning, men baserer arbeidet sitt på all relevant publisert forskning på feltet som tilfredsstiller vanlige vitenskapelige krav til grundighet og etterprøvbarhet. De som leser den siste hovedrapporten til klimapanelet, vil se at den er svært omfattende og nyansert. De vil se at klimapanelet understreker usikkerhet der denne finnes, men også at en del grunnleggende hovedfunn om årsakene til klimaendringene har blitt stadig sikrere.

Klimapanelets styrke er omfanget og grundigheten i gjennomgangen av det klimaforskere fra hele verden har kommet fram til, og at så å si alle lands regjeringer står bak de prosessene de gjennomfører. De klimavitenskapelige konklusjonene i panelets siste hovedrapport var basert på flere tusen publiserte forskningsarbeider innen fagfelt som meteorologi, oseanografi, overvåking, geofysikk, geologi og atmosfærekjemi. Omkring 550 forskere og eksperter med relevant faglig bakgrunn var involvert i skrivingen av rapporten, som så ble sendt på to høringsrunder før den ble endelig godkjent i klimapanelets plenum.

Sammendragene av alle delrapportene godkjennes linje for linje i et møte hvor forskerne møter myndighetsrepresentanter fra de fleste land. Myndighetsrepresentantene stiller spørsmål til forskerne for å sikre seg at prosedyrene er fulgt og for å få de viktigste hovedfunnene presentert i sammendraget på en mest mulig forståelig måte. Det er en grunnleggende premiss at myndighetsrepresentantene ikke kan blande seg i forskningsresultatene – forskerne har vetorett for å sikre at de formuleringene som blir brukt i sammendragene er i overensstemmelse med det vitenskapelige grunnlaget.

«Klimaskeptikerne» peker ofte på bruddstykker av IPCCs arbeid og trekker dette i tvil på en måte som kan bli misvisende. Noen ganger tar de også helt feil, som når Ole Henrik Ellestad i sitt innlegg 19. juni hevder at IPCC ikke tar hensyn til «naturlige observasjoner» og at det «er CO2 for alle penga» i IPCCs arbeid. IPCC bygger sine vurderinger på et bredt spekter av ulike målinger, modeller og analyser fra ulike fagdisipliner, og baserer sine konklusjoner på den beste tilgjengelige kunnskapen om en rekke klimagasser og andre faktorer som påvirker klimaet, både naturlige endringer og menneskeskapte endringer. 

Dessuten redegjør de grundig for sikkerheten og usikkerheten i de ulike konklusjonene sine. Dokumentasjonen de baserer seg på er fritt tilgjengelig og etterprøvbar, og arbeidsprosessene har strenge prosedyrer for kvalitetssikring. Vår erfaring er at IPCC har et åpent syn på hva slags forskning og kunnskap som er relevant, og ønsker faglig debatt omkring klimautfordringene – men det må stilles kvalitetskrav til forskningen som debatten tuftes på.