Dersom Norge skal ha noen mulighet til å være pådriver i internasjonalt miljøarbeid, må vi satse på grundig dokumentasjon av miljøskader og ikke minst kildene til forurensningen. Siden 1994 er bevilgningene til forurensningsovervåking redusert med 34 prosent. Samtidig får vi kjennskap til stadig nye miljøgifter som kan skade både miljø og mennesker.

Prinsippet om at forurenser skal betale er et av grunnprinsippene i norsk miljøpolitikk. Stortingets utenrikskomité går nå inn for at også stater som forårsaker langtransporterte forurensninger skal omfattes av dette prinsippet. Miljøvernminister Børge Brende sier han vil straffe land som bryter internasjonale miljøavtaler, inkludert Norge. For å få til det trenger vi grundig dokumentasjon.

Siden 1980 har SFT jevnlig rapportert om miljøets tilstand og utvikling på stadig flere områder. Samtidig er SFTs overvåkingsbudsjett redusert med en tredel i realverdi siden 1994. En slik nedgang i bevilgningene vil etterhvert gjøre det umulig å framskaffe det nødvendige faktagrunnlaget som må til for å overbevise andre land om behovet for miljøtiltak.

Erfaringene fra det internasjonale miljøsamarbeidet viser at troverdig informasjon om forurensningskildene og effektene av forurensningen kan være avgjørende for å få gjennomslag for internasjonale miljøavtaler. Sur nedbør er kanskje det beste eksempelet: Omfattende og overbevisende dokumentasjon måtte til før land som Storbritannia ville akseptere at deres utslipp førte til sur nedbør i andre land. Forskning og overvåking som viste sammenhengen mellom tilførsler av forurensning og skader på naturen dannet grunnlaget for internasjonale miljøavtaler på dette området.

På grunn av de dominerende vindretningene og havstrømmene mottar Norge store mengder forurensning fra andre land, spesielt fra andre land i Europa. Dette gjelder både luftforurensning som sur nedbør og tungmetaller, og vannforurensning som miljøgifter, næringssalter og radioaktivitet. Fiskedød i Sør-Norge og algeoppblomstringer langs Skagerrakkysten er eksempler på miljøskader som i stor grad skyldes langtransportert forurensning.

For å redusere disse problemene må Norge fortsatt være en pådriver i det internasjonale miljøsamarbeidet, og overbevise andre land om årsaken til og omfanget av miljøproblemene. Hvor kommer forurensningen fra, hvor havner den, og hvilke problemer forårsaker dette? Uten klare og troverdige svar på disse spørsmålene blir det vanskelig å overtale andre land til å ta ansvar for miljøproblemer utenfor sine egne grenser.

En nødvendig forutsetning for dette arbeidet er å sikre nødvendig dokumentasjon av tilførsler og skadevirkninger av forurensninger, gjennom en fortsatt målrettet overvåking. Dette forutsetter at bevilgningene til forurensningsovervåking opprettholdes.