Mandag ble det norske registeret for klimakvoter lansert. Kvoteregisteret er det praktiske verktøyet som knytter Norges system for klimakvoter sammen med EU sitt, og som sikrer en effektiv handel med kvoter.

Norge ble en del av EUs kvotesystem i 2008. Kvotesystemet setter et tak for utslipp av klimagasser, og er en av de viktigste brikkene i arbeidet med å oppfylle våre internasjonale klimamål. Systemet er et pressmiddel for å tvinge land og bedrifter til å redusere sine utslipp av klimagasser. Samtidig gir kvotene deg og meg en ekstra mulighet til å bidra i kampen mot klimaendringene.

Kvotesystemet virker

Systemet med klimakvoter er en form for tvangsrasjonering – der én klimakvote er en rettighet til å slippe ut et tonn karbondioksid (CO2). Hele poenget er at det deles ut færre kvoter (utslippsrettigheter) enn det er behov for. Både land og bedrifter får et begrenset antall kvoter, og slik presser kvotesystemet utslippene ned.

Tvangsrasjoneringen danner et tak som gjør at kvotene får en markedsverdi. De som har for høye utslipp, må kjøpe kvoter. De som har klart å redusere sine utslipp, har kvoter til salgs. Dette systemet medfører at utslippsreduksjonene skjer der det er billigst.

Norge har forpliktet seg internasjonalt til å redusere våre utslipp gjennom Kyotoprotokollen. Fra FN har vi fått tildelt kvoter tilsvarende vår forpliktelse – altså langt færre kvoter enn de utslippene vi har i dag tilsier. Dette presser oss til å få ned utslippene for å overholde det taket som er vår internasjonale plikt.

Vi har også anledning til å oppfylle deler av plikten vår ved å kjøpe kvoter fra andre. Vi kan kjøpe kvoter fra andre industriland som har utslippstak sånn som oss, og som har klart å få sine utslipp ned. Eller vi kan kjøpe kvoter fra utviklingsland som ikke har utslippstak, men der kvotene finansierer tiltak som bidrar til å begrense utslippene.

Global utslippsreduksjon

På samme måte som Norge som stat har et utslippstak fra FN, har Norge gjennom klimakvoteloven satt tak for utslippene fra en lang rekke norske virksomheter. Ca. 110 virksomheter har kvoteplikt etter loven, og Norge tilfører om lag 15 millioner kvoter årlig til EUs kvotesystem. Omtrent halvparten tildeles vederlagsfritt til norsk landbasert industri, den andre halvparten auksjoneres ut til høystbydende.

Uten nye tiltak vil disse virksomhetene ha årlige utslipp på rundt 21 millioner tonn CO2. Norge tilfører altså 6 millioner kvoter mindre enn hva utslippene fra de norske bedriftene er forventet å bli. Derfor må bedriftene enten redusere sine utslipp eller kjøpe kvoter av andre bedrifter i EUs kvotesystem, som Norge er tilsluttet.

De kan også - til en viss grad - kjøpe kvoter fra prosjekter som begrenser utslippene i utviklingsland. Dette betyr at norske virksomheter på grunn av kvotesystemet bidrar til en årlig reduksjon i de globale utslippene på 6 millioner tonn CO2.

Enkelt sagt fungerer dette slik: En fabrikk får et visst antall kvoter, men har høyere utslipp enn den får tildelt kvoter for. Da må den gjøre noe for å få utslippene ned. Bedriften kan bytte ut fossilt brensel med fornybart brensel eller finne ny teknologi som begrenser utslippet.

Hvis den klarer å få utslippene sine mye ned, kan den selge kvoter den får til overs. Dersom bedriften ikke klarer å holde seg innenfor kvotemengden den har fått tildelt, må den kjøpe kvoter fra andre. Statens forurensningstilsyn (SFT) fører streng kontroll med at bedriftene leverer inn en kvote for hvert tonn CO2 de har sluppet ut. Her skal det ikke være mulig å jukse.

Kvotehandel er trygt

Alle kvotepliktige bedrifter og industriland som har forpliktelser gjennom Kyotoprotokollen, er pålagt å ha en konto i et nasjonalt kvoteregister. Den fysiske overføringen av kvoter fra en selger til en kjøper skjer gjennom kvoteregisteret. Begge parter må ha opprettet en konto i kvoteregisteret.

På mange måter kan man sammenligne et nasjonalt kvoteregister med en nettbank. Alle kvoteregistrene er koblet til hverandre i et nettverk som overvåkes av uavhengige transaksjonslogger. Man kan derfor være sikker på at det bare er reelle og FN-godkjente kvoter som benyttes i kvotesystemet.

Alle som selv ønsker å handle med kvoter i Norge, kan opprette en konto i det norske kvoteregisteret, som administreres av oss i SFT.

Kvotekjøp også for folk flest

Spørreundersøkelser viser at mange nordmenn har lyst til å bidra i klimakampen. Det er flere ting du og jeg kan gjøre for å redusere utslipp. Vi kan for eksempel kjøre mindre bil, redusere strømforbruket og kjøpe miljømerkede varer. Likevel føler nok mange at det er vanskelig å bidra.

På noen områder er det ennå ikke tilrettelagt godt nok for store individuelle utslippsreduksjoner. Mens du og jeg venter på høyhastighetstog med dobbeltspor, elbiler med lang rekkevidde og fjernvarme basert på biobrensel, kan vi gi et lite bidrag ved å kjøpe klimakvoter for de utslippene vi ikke klarer å unngå. SFT formidler også FN-godkjente klimakvoter til de som på denne måten vil bidra til utslippsreduksjoner.

Trenger mange løsninger

Fordi klimaendringene er den alvorligste trusselen menneskeheten står overfor, trenger vi et mangfold av løsninger. FNs klimapanel (IPCC) har slått fast at utslippene av klimagasser vil øke med inntil 90 prosent fram til 2030, dersom verden ikke gjør nødvendige endringer. Skal vi klare å nå målet om å begrense temperaturstigningen til om lag 2 grader, må den kraftige utslippsveksten i verden snus til reduksjoner i løpet av de neste 7 årene. Allerede i 2020 må industrilandene ha redusert sine utslipp med mer enn en firedel.

Handel med klimakvoter er selvsagt ikke nok til å løse klimautfordringen alene, men kvotehandel er et av de mest effektive og omfattende virkemidlene vi har i dag. Og det er et virkemiddel som kan strammes til etter hvert. Vi kan ”skru krana mer til” - senke taket ved å dele ut færre kvoter slik at utslippene må stadig lavere. Det må vi, hvis vi skal hindre de alvorligste virkningen av global oppvarming.