For noen er det kanskje en overraskelse, men det norske lovverket som skal beskytte miljøet mot forurensning, sier samtidig at myndighetene skal veie miljøhensyn opp mot andre hensyn når beslutninger fattes. I Bergens Tidende 29. april formidler Jan Helge Fosså og Sonnich Meier ved Havforskningsinstituttet dette som en trussel mot natur og miljø. Det er det ikke. Tvert i mot er forurensningsloven grunnlaget for betydelige miljøforbedringer de siste 30 årene og noen av verdens strengeste miljøkrav.

Fosså og Meier skriver at Norge ikke har noen ”myndigheter som foretar en ren miljøfaglig vurdering av utslippsaker” og at ”vi i Norge ikke kan være sikre på at det legges tilstrekkelig vekt på naturens lovbestemte og reelle behov for beskyttelse”. Det er feil. Vi foretar rene miljøfaglige vurderinger, basert på vitenskaplig kunnskap fra ulike fagmiljøer. Når vi behandler søknader etter forurensningsloven, er de miljøfaglige vurderingene det desidert viktigste grunnlaget for beslutningen. Vår jobb er å ta utgangspunkt i naturens behov for beskyttelse.

Men - vi er også pålagt å ta andre hensyn. Det har de folkevalgte på Stortinget nedfelt i forurensningsloven. Den sier at myndighetene skal legge vekt på ”de forurensningsmessige ulemper ved tiltaket, sammenholdt med de fordeler og ulemper som tiltaket for øvrig vil medføre”.  Den norske forurensningsloven er ganske unik i internasjonal sammenheng fordi den knesetter et generelt forbud mot å forurense. Dermed må det søkes særskilt om alle utslipp som kan skade helse og miljø.

Skulle vi bare lagt vekt på miljøhensyn, uten å tenke på andre samfunnsmessige konsekvenser, ville det vært umulig å ha noe særlig næringsvirksomhet i landet vårt. Men når vi gir tillatelser, stiller vi samtidig strenge krav for å gi helse og miljø god nok beskyttelse. I Norge har dette gitt kraftige reduksjoner i bruk og utslipp av de farligste miljøgiftene – ikke minst fra industrien.

Fosså og Meier er bekymret for eksisterende og nye utslipp fra gruvevirksomhet til norske fjorder. Vi har nå to slike søknader til behandling, den ene fra Sydvaranger Gruve i Finnmark og den andre fra Nordic Mining i Sogn og Fjordane. I motsetning til Fosså og Meier, som kan velge ett standpunkt, er vi nødt til å foreta de vanskelige avveiningene mellom ulike samfunnshensyn - miljø og verdiskapning. Men ingen skal være i tvil om at vi vil legge mest vekt på miljøet i vår vurdering – i disse sakene som i alle andre saker.

Vi kan ikke drive saksbehandling i en kronikk, og jeg vil derfor ikke gå mer inn i de to konkrete sakene. Det er vanskelige saker. Men jeg kan garantere en grundig gjennomgang av alle de innspillene vi har fått, gjennom høringsuttalelser, møter og utredninger fra fagmiljøer. Jeg er også glad for at Fosså og Meier engasjerer seg i dette, og bidrar med synspunkter og kunnskap. Det trenger vi.

Noen ganger misunner jeg dem som kan se bare en side av saken og kjempe utrettelig for den interessen de brenner for. Det en krevende jobb å drive myndighetsutøvelse og være nødt til å avveie hensyn. Vårt mandat er å foreta helhetlige vurderinger – med miljøets beste som utgangspunkt – og det er vanskelig å se at samfunnet ville være tjent med at enkelte hensyn selektivt skal utelates i en slik vurdering.