I NRK Brennpunkt 29. februar 2000 ble det reist spørsmål om pumpingen av PCB-holdig masse fra sjøbunnen rundt Haakonsvern inn i spesielle sjødeponier er vellykket. Siden Brennpunkt ikke greide å måle like store mengder PCB i bassengene som forsvaret har anslått skal ligge der, mente de at det måtte lekke PCB ut i sjøen igjen.

PCB er en svært alvorlig miljøgift, og det er store kostnader knyttet til opprydding av slik forurensning. Statens forurensningstilsyn (SFT) har stilt kravene om opprydning, og selv om kontrollmålinger utenfor deponiene ikke har gitt noen grunn til å frykte lekkasjer, har vi sett nærmere på påstandene.

Det er anslått at det ligger ca 60 kilo PCB i bunnsedimentene utenfor Haakonsvern. Tallet representerer intet fasitsvar på hva man forventer å finne i deponiene etter avsluttet opprydding, men er det beste anslag man kan gi utfra en rimelig god prøvedekning av områdene som skal ryddes opp.

Det viktigste - og selve årsaken til at det ryddes opp - er likevel ikke totalmengden PCB, men at de konsentrasjonene av PCB som er målt i bunnsedimentene jevnt over er så høye at de medfører et uakseptabelt opptak av miljøgiften PCB i næringskjeden via bl.a. fisk som konsumeres av mennesker. Suksesskriteriet er altså ikke direkte knyttet til hvor mye PCB som fjernes - ei heller kiloprisen på denne - men om nivået det ryddes opp til gir et forsvarlig sjøbunnsmiljø etterpå. 

Opprydningen har foregått i etapper, og Forsvaret har i 1. fase av prosjektet anslått at det er pumpet inn fire kilo PCB i sjødeponiene. Det er svært komplisert å måle mengden PCB, og det er derfor usikkerhet knyttet til anslaget. Med andre ord, det er like sannsynlig at det er pumpet opp tre kilo som fem. SFT ba Brennpunktredaksjonen om dokumentasjon på målemetodene som er brukt og påstandene om at det kun er om lag ett kilo PCB igjen og at resten skal ha lekket ut.

Det finnes 209 ulike PCB-typer. Brennpunkt har tatt utgangspunkt i PCB7 som kun måler sju av dem. Den vanlige måten å måle og anslå mengdene på, er å gange PCB7 med to. Dette har Forsvarets bygningstjeneste gjort. Dersom man gjør dette også med Brennpunkts tall, og korrigerer for usikkerehetene i både forsvarets og Brennpunkts tall, blir verdiene mer like og hovedpoenget til Brennpunkt faller på en regnefeil. For å få sammenlignbare resultater er det også av stor viktighet at metodikk for prøvetagning er den samme, hvilket heller ikke ser ut til å være tilfelle. 

SFT har stilt krav om målinger av PCB i brønner rundt deponiene og dels inni - dels utenfor deponiene for å måle utlekking av PCB fra deponiene under innfylling av forurensede sedimenter. På grunnlag av målingene konkluderer SFT, i likhet med Forsvarets forskningsintstitutt, med at det er minimale lekkasjer og at deponiene fungerer etter forutsetningen. Forsvaret har også målt restinnholdet av PCB i sedimentene i mudringsområdet etter avsluttet mudring som en bekreftelse på at man har kommet ned i de PCB-nivåene som er satt som mål for oppryddingen. 

Brennpunktprogrammet har tydeliggjort de beregningsproblemene vi står overfor når man skal måle og anslå PCB-mengder. Det er prisverdig at det stilles et kritisk søkelys på om det brukes fornuftige metoder ved opprydding av et stort, og svært kostnadskrevende, miljøproblem som PCB. Det er mer beklagelig at Brennpunkt ikke sjekker grundigere om det brukes samme målemetoder slik at resultatene blir sammenlignbare.

Man må heller ikke tape av syne formålet med oppryddingen: På kort sikt et redusert bidrag til videre spredning av miljøgiften PCB fra sjøsedimenter i Grimstadfjorden og på lang sikt et bidrag til opphevelse av kostholdsråd i fjordområdene rundt Bergen.