De siste ukene har vi kunnet følge flommens dramatiske gang gjennom Mellom-Europa. I Aftenpostens dekning av katastrofen var en av overskriftene ”Umulig å bevise at klimagassene har skylden”. 

Det er alltid vanskelig å trekke bastante slutninger om årsaker til slike enkelthendelser. Men utsagnet er lite relevant dersom det brukes som argument for å la være å iverksette klimatiltak. FNs klimapanel skriver at vi i framtida kan vente ekstremvær med flere intense nedbørsepisoder, og dermed hyppigere flommer, mange steder på jorda. Med årene må vi altså regne med stadig flere nyhetsmeldinger med lignende katastrofeberetninger om oversvømmelser.

Den tidligere lederen i klimapanelet, Robert Watson, uttrykker seg på denne måten: ”Spørsmålet er ikke lenger om klimaendringer vil finne sted, men heller hvor de finner sted, hvor store de vil være og hvor hurtig de skjer.” 

FNs klimapanel består av flere tusen eksperter som nomineres av sine land verden over. De går gjennom all litteratur om emnet som er publisert i anerkjente tidsskrifter. Rapportene blir sendt på en omfattende høringsprosess. Til slutt blir de godkjent av eksperter og representanter fra myndighetene i de fleste land i verden. 

Denne grundige skrive- og godkjenningsprosessen er årsaken til at Statens forurensningstilsyn (SFT) fester stor lit til klimapanelets rapporter. Hovedkonklusjonene fra den siste rapporten er at det nå finnes sterkere bevis for at menneskeskapte utslipp er skyld i det meste av oppvarmingen vi har sett de siste 50 årene.

Enkelte har hevdet at det er for dyrt å gjøre noe med klimaproblemet, og at det er bedre å vente siden alt er så usikkert. Klimapanelets rapport viser imidlertid at det er mulig å redusere utslippene betydelig til moderate eller svært lave kostnader. For eksempel viser en SFT-analyse at Norge kan oppfylle sin forpliktelse i Kyotoprotokollen, redusere utslippene av klimagasser, til en årlig kostnad som tilsvarer noen få hundrelapper per innbygger. 

De siste årene har vi sett en svært positiv utvikling av klimavennlig teknologi. Det er mulig å unngå de mest dramatiske framtidsscenarier som er beskrevet. Men da må det iverksettes effektive tiltak og gjøres veivalg de nærmeste årene som gjør det mulig å stabilisere nivået av klimagasser i atmosfæren.

Dette handler om å ta føre var-prinsippet på alvor. Eller for å trekke en enkel analogi: Hvem vil slippe en toåring over en trafikkert vei, selv om sannsynligheten for at hun blir overkjørt er liten? 

Vi er i dag glade for at det ble enighet om en internasjonal svovelavtale på 1980-tallet, til tross for at flere forskere den gangen mente at det ikke forelå tilstrekkelig bevis for sammenhengen mellom svovelutslipp og fiskedød. Med bildene fra flommene i Tyskland friskt i minnet: Tør vi fortsette å pøse ut klimagasser og satse på at det ikke er vi som har noe av skylden?