• Produkter som skal beskytte planteavlinger, kalles sprøytemidler eller plantevernmidler           
• Produkter til annen bruk, for eksempel beskytelse av treverk, rotter i hus og bunnstoff på båter, kalles biocider

Disse har ansvaret

• Sprøytemidler/plantevernmidler: Alle slike midler som benyttes i Norge i dag, skal være godkjent av Mattilsynet.          
• Biocider: Biocidforskriften gjennomfører EUs biociddirektiv i Norge. Dette regelverket vil gradvis, og innen ca 2010, sikre at alle typer biocidprodukter på markedet er vurdert og har en godkjenning. SFT vil få et hovedansvar for arbeidet med biocider.          
• Bekjempningsmidler i mat: Mattilsynet har ansvar for å kontrollere at matvarer ikke inneholder ulovlige nivåer av bekjempningsmidler.

Hvorfor kan bekjempningsmidler være et problem?
For å utføre den funksjonen bekjempningsmidlene er utviklet for, har stoffene de inneholder uheldigvis ofte egenskaper som også kan skade miljøet, og de kan være helseskadelige.

Disse uheldige egenskapene har en stadig blitt mer oppmerksom på og fått økt kunnskap om. Produktene som vi i dag benytter, er derfor helse og miljømessig bedre enn de vi brukte tidligere.

Overvåking av plantevernmidler
I noen år har det pågått et overvåkingsprogram for jordsmonnet (JOVA) for å følge med på utviklingen i avrenning av stoffer fra jordbruket ut i bekker og elver. Resultatene tyder på strengere godkjenning og at bedre kunnskap og praksis hos bøndene gir noe færre alvorlige funn av plantevernmidler i avrenningen.

Mange tidligere plantevernmidler forbudt
Mange tidligere vanlig brukte plantevernmidler er nå forbudt i Norge og mange andre land. Også produkter som tidligere ble brukt til treimpregnering og andre til bunnstoffer, har egenskaper som gjør at de i dag er forbudt eller strengt regulert.

Det er likevel ikke sikkert at vi helt er kvitt følgende av slike stoffer. Enkelte brytes meget langsomt ned slik at flere tiår etter at bruken opphørte finner, en fortsatt igjen dette i prøver fra miljøet.

Brukes fortsatt i utviklingsland
Flere av stoffene er fortsatt i bruk i andre deler av verden, særlig i utviklingsland. Dette skyldes ofte at de er effektive og billige. Dette er et stort miljø- og helseproblem først og fremst der de brukes, men også vi kan bli påvirket. Rester av bekjempningsmidler kan følge produktene fram til forbrukerne. Eksempler på dette er rester i matvarer, trematerialer og tekstiler.

Brytes sakte ned
Bekjempningsmidler kan også være så langlivede i miljøet at de spres fra der de benyttes og over hele verden gjennom atmosfæren, i havet eller med dyr som beveger seg over store avstander. Dette gjør at vi kan finne igjen spor av slike stoffer i miljøprøver her hos oss som aldri har vært godkjent brukt i Norge.

I flere av de nasjonale miljøovervåkingsprogrammene for miljøgifter inngår målinger av enkelte slike ”gamle” plantevernmidler. Generelt har nivåene av de mest betenkelige stoffene gått ned, men fortsatt finner vi stoffer i enkelte miljøprøver som gir grunn til alvorlig bekymring.

Dette gjøres internasjonalt
I tillegg til dagens nasjonal godkjenningsording for plantevernmidler som Landbrukstilsynet har ansvar for, foregår det internasjonalt arbeid i flere fora for å redusere problemene med farlige plantevernmidler.

• I den regionale konvensjonen om langtransportert forurensning (UN-ECE-LRTAP) er det vedtatt en protokoll for stans eller begrensinger i bruk av blant annet 11 stoffer som har vært eller fortsatt brukes som plantevernmiddel eller til annen skadedyrbekjempelse i noen land.         
• Åtte av bekjempningsmidlene i den regionale avtalen, inngår i den globale Stockholmskonvensjonen om stans eller reduksjon i utslipp av persistente organiske miljøgifter (POP-er). Håpet er at denne globale avtalen skal stanse eller redusere bruken av de verste stoffene.

Norge deltar aktivt
Norge har deltatt aktivt i utviklingen av både den regionale protokollen og den globale konvensjonen. Sentralt i Norges oppfølging er nå arbeidet med å få til en prosess for å inkludere flere stoffer i disse avtalene.

Mange FN-organisajsoner bidrar
Flere internasjonal organisasjoner under FN - som WHO og  FAO - har plantevernmidler på oppgavelisten for prosjekter i mange land og regioner. Lokale helseproblemer knyttet til uforsiktig bruk og uforsvarlig lagre av utgåtte plantevernmidler er i mange sammenhenger sentrale problemer som disse organisasjonen tar opp.

Den internasjonal  PIC-konvensjonen for informasjonsutveksling ved handel med særlig farlige stoffer, omfatter mange plantevernmidler. Denne konvensjonen er særlig rettet mot å gi utviklingsland informasjon om hvilke stoffer land med gode regler for kjemikaliebruk har forbudt, samt informere landenes myndigheter når slike stoffer innføres i et land slik at myndighetene har muligheter for å iverksette tiltak.

Eksempler på viktige bekjempningsmidler som er forbudt eller regulert:

DDT
DDT ble utviklet like før og under krigen. Det var et svært mye brukt innsektsmiddel fra 1940-årene og fram til 60-årene. DDT ble også brukt dirkete på mennesker for å redusere luseplagene under og etter krigen fordi stoffet var meget effektivt mot skadedyrene, men lite akutt giftig for mennesker.

Etterhvert fikk en imidlertid mistanke om at DDT kunne ha enkelte uheldige langtidsvirkinger, både i miljøet og på mennesker. I dag vet vi at flere dyrearter i verden er eller har vært truet av utryddelse som følge av slike effekter. DDT er kreftfremkallende, påvirker reproduksjon og utvikling samt kan gi nerveskader hos en rekke organismer.

DDT brytes meget langsomt ned i miljøet og har dessuten evne til å hope seg opp gjennom næringskjeden. Her i Norge ga dette for eksempel bestanden av enkelte rovfugler en alvorlig knekk. Eggeskallene ble så tynne hos fugler med høyt DDT-nivå at eggene gikk i stykker.

DDT er nå forbudt i alle land i Europa, USA og Canada. Den globale POP-konvensjonen prøver å begrense produksjon og bruk til bekjempelse av malaria-mygg i enkelte land. WHO ser i dag ingen alternativer til DDT på kort sikt.

I Norge ble bruken av DDT sterkt begrenset i 1969. Den siste godkjente bruken av DDT opphørte i 1988 (skogplanteskoler). Imidlertid skaper DDT og fortsatt problemer enkelte steder, blant annet fra avfallsfyllinger på planteskoler og fra områder med intensivt fruktdurking der DDT tidligere ble brukt.

DDT inngår både i den regionale UN-ECE-POP-protokollen og den golbale POP-konvensjonen.

Lindan (HCH)
Lindan var tidligere et meget anvendt innsektsmiddel. Ganske tidlig ble stoffet påvist i langtransporterte avsetninger i Arktis. Stoffet er lett å analysere på. En har derfor svært mye data om Lindan.

Lindan finnes i flere ulike former. Det første tiltaket en iverksatte i Europa, var å forby bruk av produkter med høyt innhold av den minst aktive komponenten og stanse utslipp av denne komponenten i forbindelse med produksjon av plantevernmiddel. Selv om spredingen av lindan på denne måten ble redusert, fant en fortsatt så høye nivåer at ytterligere tiltak har vært påkrevet.

Lindan er i likhet med DDT lite akutt giftig for mennesker, men miljøkonsekvensene og kroniske effekter som lever og nyreskader, nerveskader, reproduksjoneffekter og mulig kreftfremkallende egenskaper gjør stoffet svært uønsket i miljøet.

Lindan ble fram til 1992 benyttet som plantevernmiddel i Norge. Lindan er nå tatt ut av bruk i de fleste land. EU har bestemt at lindan ikke lengre skal kunne godkjennes i plantevernmidler. I England og Frankrike har Lindan helt opp til i dag vært benyttet i stort omfang, særlig til insektsbekjempelse ved innblanding i jorda.

Lindan er omfattet av den regionale ECE-POP-protokollen med noen begrensinger på bruk, men foreløpig ikke full utfasing.

Drins
Drins er en gruppe plantevernmidler som omfatter aldrin, dieldrin og endrin. Disse stoffene regnes som kreftfremkallende, og er meget persistente i miljøet. Dieldrin, i tillegg til DDT, er trolig en av hovedårsaken til at vandrefalken nesten ble utryddet for noen tiår tilbake. Fortsatt er imidlertid nivåene av dieldrin i enkelte rovfugler bekymringsfult høyt, på tross av forbud mot bruk i hele Europa.

De tre stoffene er omfattet av totalforbud i de regionale ECE_POP-protokollen. Det er også sterke restriksjoner med begrenset bruk i den globale POP-konvensjonen.

Toksafen
Toksafen er en blanding av mange klororgansiske forbindelser og har vært brukt særlig i USA som plantvernmiddel. I de senere år har en som følge av bedre analysemtoder, gjennfunnet toksafen i en rekke miljøprøver.

Toksafen er i liten grad vært benyttet i Europa og ikke i Norge. Likevel gjenfinner en toksafen i for eksempel tran fra fisk i Nordsjøen i nivåer som gjør at den må renses. Enkelte av komponenetene i toksafen har svært alvorlige helseffekter og misstenkes å være blant de stoffer som kan være hormonforstyrrende.

Toksafen inngår i den regionale UN-ECE-POP-protokollen og den globale POP-konvensjonen med mål om total utfasing.

Klordaner
Klordaner er en blanding av flere forbindelser og var tidligere et mye brukt innsektsmiddel i store deler av verden fram til 1970-årene.

Klordan finner en igjen i miljøet som følge av lang levetid i miljøet, og stor evne til global spreding.  I enkelte dyr, som for eksempel isbjørn, utgjør klordaner en vesentlig del av den belastningen med klororgansike stoffer som man misstenker kan gi skader. Klordan er kreftfremkallende og kan gi effekter på nervesystemet, lever og imunapparatet.

De fleste land har nå forbudt klordan. Det inngår i den regionale UN-ECE-POP-protokollen og den globale POP-konvensjonen med mål om total utfasing.

Pentaklorfenol (PCP)
Pentaklorfenol er et bekjempningsmiddel som har vært benyttet til treimpregnering, tekstilimpregnering og i enkelte land også som plantevernmiddel. Det er giftig, kreftfremkallende og meget miljøskadedelig. Det er forbudt å bruke i Norge, men kan komme til oss gjennom behandlede produkter.  

Tinnorganiske forbindelser (TBT)
Tinnorganiske forbindelser har vist seg å være svært miljøskadelige og de er svært giftige for mennesker. Bruken som bunnstoff på båter, har ført til skader på sneglebestander langs norskekysten. Selv lenge etter at stoffet ble forbudt i produkter for små båter, finnes forbindelsene igjen i miljøet.

Tinnorganiske forbindelser blir også brukt til treimpregnering og har vært brukt i husbeis. I andre land har denne type stoffer også vært anvendt som plantevernmiddel.

De alvorlige effektene har ført til at bruken er sterkt regulert. FNs sjøfartsorganisasjon (IMO) har vedtatt at all ny bruk av tinnorganiske forbindelser skal forbyes fra 2003 og at eksisterende skip skal fjerne tinnorganisk bunnstoff innen 2008.