SFT blir i NRK Brennpunkt 9. mars kritisert for at vi ikke har fulgt opp bruken av bromerte flammehemmere ved bedriften Gudbrandsdalen Uldvarefabrikk på Lillehammer. Etter programmet har Bellona lagt ut en del misvisende påstander på sine nettsider. Vi finner det derfor naturlig å gjennomgå noen opplysninger i denne konkrete saken.

Ny rapport

Stoffgruppen bromerte flammehemmere står på myndighetenes liste over prioriterte miljøgifter som skal reduseres vesentlig innen år 2010. I forrige uke la vi fram en rapport som viser at det fortsatt er unormalt mye bromerte flammehemmere i Mjøsa. Hovedkilden til en av dem, penta-BDE, kan være tidligere bruk ved Gudbrandsdalen Uldvarefabrikk på Lillehammer.

Hvor farlig?

Nivåene av bromerte flammehemmere i Mjøsa er ikke så høye at Mattilsynet mener det er helsefarlig å spise fisk eller drikke vann fra Mjøsa på grunnlag av denne miljøgiften. Men undersøkelsen omfatter også PCB og dioksiner, og disse viser så høyt innhold at Mattilsynet har innført nye kostholdsråd for Mjøsa.

Bellona skaper på sine nettsider et bilde av at drikkevannet er truet. Det er feil. Nasjonalt folkehelseinstitutt sier det ikke er farlig å drikke vannet. Mattilsynet sier videre at det ikke er grunnlag til å fraråde å spise fisk på grunn av de bromerte flammehemmerne. Her skyter Bellona langt over mål og skaper unødvendig frykt i lokalbefolkningen i Mjøsregionen.

Hva visste SFT?

I 1992, 1995 og 1999 fremla SFT rapporter der vi hadde kartlagt bruken av bromerte flammehemmere i Norge. Også Gudbrandsdalen Uldvarefabrikk ble omfattet av undersøkelsene. Disse rapportene viste at penta-BDE ikke var i bruk i tekstiler i norske virksomheter. Også i EU viste en rapport i 2000 at bruken av penta-BDE i tekstiler var antatt å ha opphørt tidlig på 1990-tallet. SFTs arbeid med penta-BDE omfattet derfor ikke på det tidspunkt tekstilindustrien.

Først under en SFT-inspeksjon av Gudbrandsdalen Uldvarefabrikk i 2001 avdekket vi at bedriften brukte penta-BDE. Det ble da påpekt at penta-BDE må ut av bruk fordi det var planlagt et forbud mot penta-BDE fra 1. juli 2003. I sitt svar til SFT opplyste fabrikken at de arbeidet kontinuerlig med å finne mindre farlige kjemikalier (substitusjon), og at de i 2000 vesentlig reduserte bruken av bromerte flammehemmere.

Etter den tid har SFT foreslått at penta-BDE skal forbys fra 1. juli 2004. Tilsvarende forbud blir også gjennomført i EU.

Overvåkingsrapport i 2001

Høsten 2001 fikk SFT også en overvåkingsrapport fra Norsk institutt for vannforskning (NIVA) om miljøgifter i norsk ferskvannsfisk. Den viste at det var svært høye verdier av bromerte flammehemmere i lakelever fra Mjøsa, og at det indikerer at Mjøsa er betydelig påvirket av lokale forurensninger.

Hovedfokus i rapporten var de høye verdiene av andre miljøgifter, blant annet kvikksølv, PCB og dioksiner. Statens næringsmiddeltilsyn (nå Mattilsynet) vurderte rapporten i forhold til kostholdsråd for Mjøsa. Funnene av bromerte flammehemmere ga ikke grunnlag for kostholdsråd. Rapporten fra 2001 var en oversiktsrapport, og den pekte på behovet for å gjøre ytterligere undersøkelser av kvikksølv i storørret fra Mjøsa.

Kartlegging av bromerte flammehemmere

Året etter ble det satt igang en ny kartlegging av bromerte flammehemmere i Mjøs-fisk. Resultatene fra denne kartleggingen ble rapportert i mars 2003 og viste blant annet høye verdier av penta-BDE i fisk i Mjøsa.

SFT satte da igang jakten på kildene til forurensningen. Siden Gudbrandsdalen Uldvarefabrikk var den eneste kjente brukeren av stoffet, ble fabrikken pålagt å stanse utslippene av penta-BDE. Vi trodde ikke på dette tidspunktet at utslippene fra fabrikken alene kunne forklare funnene av bromerte flammehemmere.

Oppsiktsvekkende informasjon

Etter rapporten forelå i mars ifjor, har NIVA, på oppdrag fra SFT, foretatt beregninger som viser at det er en teoretisk mulighet for at utslipp av bare et par kilo bromerte flammehemmere kan forklare funnene i Mjøsa. Dette er oppsiktsvekkende informasjon. Den viser til fulle betydningen av å arbeide for å redusere utslipp og bruk av farlige miljøgifter.

Dette vil SFT følge opp

SFT legger stor vekt på å skaffe god oversikt over kjemiske stoffer og produkter som brukes i Norge. Vi arbeider nasjonalt og internasjonalt for å forby stoffer med de farligste egenskapene. Det stilles strenge utslippskrav til bedriftene, og bruken av miljøfarlige kjemikalier er kraftig redusert de siste årene.

Den såkalte substitusjonsplikten er et viktig verktøy i arbeidet med å redusere risikoen fra helse- og miljøfarlige stoffer. Alle virksomheter som yrkesmessig bruker kjemikalier, er fra 1. januar 2000 pålagt å vurdere erstatning (substitusjon) av helse- og miljøfarlige kjemikalier.

Strammere oppfølging

- Erfaringene fra denne konkrete saken viser behovet for strammere oppfølging av substitusjonsplikten. SFT vil også følge opp bedriftenes egenrapportering enda tettere, og fortsette vår målrettede kontroll av bedrifter som bruker de farligste miljøgiftene. Samtidig er det viktig å opprettholde prinsippet om bedriftenes egenansvar på området, sier SFT-direktør Håvard Holm.

Substitusjonsplikten er basert på komplekse vurderinger. Ved siden av at bedriftene følger opp sitt ansvar, er det viktig at myndigheter og industrien har god dialog. SFT etablerte allerede i fjor et tekstilpanel sammen med tekstilbransjen. Formålet er å bedre samarbeidet mellom myndigheter og tekstilbedriftene, særlig når det gjelder innsatsstoffer som tekstilbransjen bruker i produksjonen.