Til § 9-2 Virkeområde

Kapittel 9 gjelder for alle deponier som hadde fått tillatelse eller var i drift 1. mai 2002 eller senere. Det vises for øvrig til § 9-16 om eksisterende deponier. Deponier som allerede var nedlagt 1. mai 2002 kan ha plikter knyttet til avslutning og etterdrift i henholdt til deponiets utslippstillatelse etter forurensningsloven § 11 eller pålegg etter forurensningsloven § 20. 

Til andre ledd: Behovet for tillatelse til lagerplasser for avfall til sluttbehandling (lagring i mindre enn ett år) eller gjenvinning (lagring i mindre enn tre år), må vurderes i henhold til forurensningsloven § 11 og § 29. Lagring av farlig avfall vil alltid kreve tillatelse etter forurensningsloven.

Til tredje ledd bokstav a: Bestemmelsene i dette kapittelet kommer ikke til anvendelse der avfall tjener et nyttig formål utenfor et deponi ved at avfallet erstatter anvendelsen av andre materialer som ellers ville blitt benyttet. Bestemmelsen i § 9-2 tredje ledd bokstav a kan sees på som et utslag av dette.

Som grunnlag for vurderingen om avfall er å anse som inert, vises det til definisjonen i § 9-3 bokstav g.  Det må også gjøres en egnethetsvurdering av avfallet i forhold til den aktuelle bruken. Selve bruken av inert avfall til utfyllingsformål mv. krever tillatelse fra kommunen etter plan- og bygningsloven, eventuelt også etter reglene om anlegg, drift og vedlikehold av planeringsfelt i forurensingsforskriften kapittel 4, ved utfylling av område avsatt til landbruk. Eksempler på avfallsmasser som kan være aktuelle til utfyllingsformål mv. er sortert og knust betong, betongvarer og tegl, forutsatt at avfallet ikke inneholder stoffer eller komponenter som kan være til skade eller ulempe for miljøet.

Til tredje ledd bokstav b: Med ikke-forurenset jord menes naturlige jord- og løsmasser som for eksempel graves ut i forbindelse med bygg- og anleggsvirksomhet. Ved tvil om massene er å anse som ikke-forurenset, må de vurderes i forhold til definisjonen av forurenset grunn i forurensningsforskriften § 2-3 bokstav a.

Til tredje ledd bokstav c: Bestemmelsene gjelder ikke deponering av muddermasser i sjø og vassdrag. Mudring og dumping av slike masser krever tillatelse etter forurensningsforskriften kapittel 22 om regulering av mudring og dumping i sjø og vassdrag. Deponering av muddermasser på land som medfører fare for forurensning krever tillatelse etter forurensningsloven § 11 selv om tiltaket ikke er omfattet av kapittelets virkeområde.

Til tredje ledd bokstav d: Redeponering og isolering av forurenset jord på samme lokalitet som den er gravd opp fra er unntatt fra dette kapitlets virkeområde, men krever tillatelse av kommunen etter forurensningsforskriften kapittel 2 om opprydding i forurenset grunn ved bygge- og gravearbeider.

Til § 9-3 Definisjoner

Til bokstav o: Den driftsansvarlige har et overordnet ansvar for at utslippstillatelsen, bestemmelsene i dette kapittel og annet relevant regelverk overholdes. Det vil normalt fremgå av utslippstillatelsen hvem som er driftsansvarlig, men det kan også oppstå situasjoner der andre enn den utslippstillatelsen utpeker kan holdes ansvarlige for kostnadene ved forurensning og tiltak mot forurensning. Hvem som kan holdes ansvarlig etter forurensningsloven må for eksempel vurderes konkret dersom den som driver deponiet er en annen en den som eier eiendommen der deponiet ligger, dersom eierforholdene er kompliserte, dersom deponiet overdras fra en eier til en annen eller dersom eieren av deponiet går konkurs.

Til bokstav p: Klima- og forurensningsdirektoratet er forurensningsmyndighet for bedriftsinterne avfallsdeponier når bedriftens primære virksomhet krever tillatelse fra direktoratet etter forurensningsloven, og for nasjonale deponier for farlig avfall. Fylkesmannen er forurensningsmyndighet for bedriftsinterne deponier når bedriftens primære virksomhet krever tillatelse fra Fylkesmannen etter forurensningsloven, for kommunale/interkommunale avfallsdeponier og for andre privateide deponier for ordinært avfall som ikke er bedriftsinterne.

Til § 9-4 Forbud mot deponering av visse avfallstyper

Til bokstav a: Forbudet mot deponering av biologisk nedbrytbart avfall trådte i kraft 1. juli 2009, og avløste det tidligere forbudet mot deponering av våtorganisk avfall. Forbudet vil bidra til å redusere utslippene av klimagasser og miljøproblemene knyttet til sigevann. Forbudet bør også føre til økt produksjon av avfallsbasert energi.

Forbudet gjelder biologisk nedbrytbart avfall hvor totalt organisk karbon (TOC) overstiger 10 prosent og glødetapet overstiger 20 prosent. Avfallsforskriften § 9-11, jf. vedlegg II inneholder egne, strengere krav til organisk innhold i avfall som kan deponeres på deponier for inert avfall, deponiceller hvor ordinært og stabilt farlig avfall deponeres sammen, deponiceller for gips og deponier for farlig avfall. Grenseverdiene i bokstav a får derfor bare betydning for avfall som leveres til deponier for ordinært avfall, hvor ordinært og stabilt farlig avfall ikke samdeponeres.

Gateoppsop; forurenset jord og forurensede muddermasser; ristgods, silgods og sandfangavfall fra avløpsrenseanlegg og avløpsslam som ikke tilfredsstiller kvalitetskravene for gjødselsvarer, jf.  forskrift 4. juli 2003 nr. 951 om gjødselsvarer mv. av organisk opphav er ikke omfattet av forbudet mot deponering av biologisk nedbrytbart avfall. Dette er avfallstyper som ikke er hensiktsmessige å håndtere på andre måter enn ved deponering og hvor miljøeffekten av å unnta dem fra forbudet antas å være akseptabel.
Forurensningsmyndigheten kan i særlige tilfeller tillate deponering av biologisk nedbrytbart avfall.

Dispensasjon fra forbudet mot deponering av nedbrytbart avfall : veiledning til fylkesmennene om saksbehandling av søknader om midlertidig dispensasjon (SFT-veileder TA-2463/2008)  inneholder retningslinjer for praktiseringen av denne unntakshjemmelen.

Til bokstav b: Slam regnes normalt ikke som flytende avfall.

Til § 9-10 Kostnadsdekning

Kravet om full kostnadsdekning gjennom den prisen som tas fra avfallsbesitter kommer ikke til anvendelse for bedriftsinterne deponier som utelukkende deponerer avfall fra egen virksomhet.
Forurensningsmyndigheten kan kreve fullt innsyn i alle nødvendige kostnadsopplysninger, jf. forurensningsloven § 49.

Til § 9-11 Mottak av avfall

§ 9-11 og vedlegg II ble vesentlig endret ved forskrift 3. oktober 2006 nr. 1180. Vedlegg II inneholder i dag relativt detaljerte krav til basiskarakterisering og mottakskontroll, kriterier for mottak av avfall og krav til metoder for prøvetaking og testing av avfall.

Til § 9-12 Registrering

Med registrering av nøyaktig deponeringssted for farlig avfall menes at farlig avfall skal kunne lokaliseres og eventuelt fjernes dersom dette skulle bli nødvendig, både mens deponiet er i drift og etter at det er avsluttet.

Til § 9-14 Kontroll og overvåking i driftsfasen

Prøvetaking og analyse skal utføres etter Norsk Standard. Dersom Norsk Standard ikke finnes, kan annen, utenlandsk eller internasjonal standard benyttes. Forurensningsmyndigheten kan akseptere at annen metode brukes også der standard finnes, dersom det kan dokumenteres tilfredsstillende at den er minst like formålstjenlig. Den driftsansvarlige er ansvarlig for at prøvetakings- og analysemetoder og utførelse er kvalitetssikret. Dersom den driftsansvarlige bruker eksterne laboratorier eller konsulenter for prøvetaking og/eller analysering, skal akkrediterte laboratorier/tjenester benyttes der dette er mulig.

Til § 9-15 Avslutning og etterdrift

Når den driftsansvarlige har sendt melding i samsvar med forurensningsloven § 20, kan forurensningsmyndigheten fastsette nærmere hvilke tiltak som er nødvendig for å motvirke forurensning, jf. forurensningsloven § 7 fjerde ledd og § 20.

Til § 9-16 Eksisterende deponier