Til § 20-1 Formål 
Kapittel 20 i forurensningsforskriften har som formål å verne det ytre miljø ved å sikre at mottaksordningene for avfall i norske havner fungerer tilfredsstillende i forhold til skipsfartens behov for å levere avfall. Formålet er også å sikre at skip i større grad enn i dag leverer avfall til mottaksordninger på land gjennom å pålegge leveringsplikt, og ved å utforme avgiftssystemet slik at skip ikke lenger har økonomiske grunner til å slippe ut avfall. 

Til § 20-2 Virkeområde
Bestemmelsene om levering av avfall fra skip har et omfattende virkeområde. De gjelder i utgangspunktet for alle slags skip, norske eller utenlandske, men mindre fritidsbåter, fiskebåter og rutegående skip er unntatt fra noen av bestemmelsene. Reglene gjelder for alle norske havner som har anløp av skip som omfattes av forskriften. 

Tillegget i § 20-2 bokstav c innebærer at norske skip har meldeplikt og leveringsplikt også når de anløper en havn innenfor EØS-området, jf. avsnitt III i kapittel 20. 

Til § 20-3 Definisjoner 
Bestemmelsene i kapittel 20 er basert på Den internasjonale konvensjon om hindring av forurensing fra skip (MARPOL 73/78) med senere endringer. Konvensjonen fastsetter hvilke former for avfall det er forbudt å slippe ut i havmiljø, og som krever at det foreligger tilstrekkelige mottaksanlegg i havner. Det er videre uttrykkelig presisert i direktivet at avfall fra skip og lasterester betraktes som avfall i henhold til art. 1 bokstav a i direktiv 75/442/EØF av 15. juli 1975 om avfall. 

Til § 20-5 Etablering og drift av mottaksordninger 
Bestemmelsen fastslår plikten til å sørge for etablering og drift av mottaksordninger for avfall og lasterester i havn. Mottaksordningene skal være tilstrekkelige. Det innebærer at de skal tilpasses behovet hos de skipene som normalt benytter havnen. 

En småbåthavn skal for eksempel være innrettet slik at den vil kunne tilfredsstille behovet for levering av avfall fra fritidsbåter. 

I alle havner, hvor det er behov for å levere oljeavfall, skal det for eksempel være mottaksordninger for fast oljeholdig avfall, oljeholdig slam, spillolje (brukte smøreoljer), oljeholdig lensevann, samt for blandinger av olje og andre stoffer. 

I havner hvor:

a) skip som er innrettet til å transportere, eller som transporterer olje i bulk (oljetankskip), laster eller losser olje, 
b) det er reparasjonsverksted for skip eller tankrenseanlegg, 
c) skip, som har transportert olje i bulk, laster annet enn olje 
d) skip, som har lov til å benytte bunkerstanker til ballast, anløper

skal det videre være mottaksordninger for oljeblandet ballast- og tankvaskevann (lasterester). Mottaksordninger for havner som har anlegg som nevnt i bokstav b skal i nødvendig utstrekning også omfatte behandlingsanlegg for separering av vann og olje. 

I følgende havner skal det også være mottaksordninger for rester etter skadelige, flytende stoffer (lasterester):

a) laste- og lossehavner eller -plasser for slike stoffer, 
b) reparasjonsverksteder eller tankrenseanlegg som benyttes til skip som er innrettet til å transportere, eller som transporterer skadelige, flytende stoffer i bulk (kjemikalietankskip). 

For øvrig skal det etter behov være mottaksanlegg for levering av kloakk og søppel.

Behovet for å levere kloakk vil avhenge av utslippsreglene for kloakk. Dette reguleres i dag av forurensningsforskriften kapittel 23 om forbud mot utslipp av kloakk m.m. fra skip i vassdrag og kystnære områder. Hovedregelen er at utslipp innenfor en avstand av 300 meter fra land er forbudt, men kommunene kan stille strengere krav. Norge har akseptert det reviderte vedlegg IV til MARPOL 73/78, og reglene i kapittel 23 vil bli endret i samsvar med det. 

Begrepet søppel tilsvarer begrepet som brukes i MARPOL vedlegg V og omfatter alle typer avfall som genereres ved normal drift av skip, unntatt fersk fisk og deler derav, og unntatt de stoffene som omfattes av MARPOLs andre definisjoner, dvs. « olje » (vedlegg I), « skadelige flytende stoffer » (vedlegg II) og « kloakk » (vedlegg IV). Begrepet utgjør dermed en restkategori og vil således kunne omfatte forskjellige typer av både husholdningssavfall og farlig avfall (spesialavfall) slik disse defineres i forurensningsloven. I dette kapitlet omfatter begrepet ”søppel” også ozon-nedbrytende stoffer og rester etter eksosrensing. 

Mottaksordninger skal i nødvendig utstrekning ha tilkoplingsmuligheter til skipenes uttømmingsrør. Tilkoplingenes flenser skal være i henhold til MARPOLs standarddimensjoner. Mottaksordningene skal i nødvendig utstrekning ha utstyr som muliggjør utpumping av rester fra lastetanker (« stripping »), uten at slike rester renner tilbake til skipet. MARPOLs standarddimensjoner er tilgjengelige hos Sjøfartsdirektoratet. 

Til § 20-6 Avfallsplaner og rapportering 
Avfallsplanene skal oversendes Fylkesmannen første gang innen 1. juli 2004 og deretter ved større endringer i havnen. Planen skal først og fremst være et praktisk verktøy for planlegging av mottak og håndtering av avfall i havnen, tilpasset den enkelte havns behov. Planen skal inneholde elementer som skal legge forholdene til rette for skipene, men også for en forsvarlig avfallsbehandling på land. Den skal utarbeides i samråd med berørte parter, og i tillegg til skipsfarten og avfallsmyndighetene vil Kystverket være en aktuell aktør å samarbeide med. Dersom det er ønskelig, kan avfallsplanene utarbeides i en regional sammenheng i et samarbeid mellom berørte havner, under forutsetning av at behovet for og tilgangen til mottaksanlegg spesifiseres for den enkelte havn. 

Til §20- 7 Meldeplikt 
Meldeplikten har til hensikt både å lette kontrollen med skipets leveringsplikt, og å bedre tilgjengeligheten av mottaksordningene i havn. En slik melding vil gi opplysninger som kan brukes både til å vurdere behovet for kontroll, og til å sørge for at tilfredsstillende mottaksordninger (f.eks. en tankbil) er på plass i havnen når skipet anløper. På denne måten blir det lettere å sikre rask avfallslevering for skipene slik at disse ikke forsinkes unødig. 

Fritidsbåter godkjent for høyst 12 personer og rutegående skip er unntatt fra plikten til å gi melding om levering av avfall og lasterester. Unntaket for rutegående skip må imidlertid forstås slik at dersom et skip i fast rute ønsker å levere avfall i en annen havn enn det normalt gjør, gjelder hovedregelen, nemlig å gi melding på lik linje med andre skip. Når det gjelder skip med hyppige anløp og ved anløp til havner hvor det ikke betales kaiavgift, er det tilstrekkelig at melding gis til betjente havner hvor avfall skal leveres. 

Statens dyrehelsetilsyn har hatt på høring en forskrift om forbud mot innførsel av matavfall fra transportmidler som opererer internasjonalt. § 2 i Dyrehelsetilsynets forskrift pålegger en meldeplikt for bl.a. skip i internasjonal fart for innførsel av matavfall. Melding til Dyrehelsetilsynet kan, når forskriften er vedtatt, eventuelt gis i vedlegg 2 til denne forskriften. Det vises for øvrig til at Fiskeridepartmentet arbeider med en samleforskrift om meldeplikt for fartøyer i forbindelse med anløp i indre farvann og hendelse til sjøs. 

Til § 20-8 Plikt til å levere avfall og lasterester 
Ethvert skip uansett størrelse plikter å levere avfall og lasterester det har om bord før det forlater havnen, med mindre det er godtgjort at skipet har tilstrekkelig lagringskapasitet til å kunne vente til neste havn. 

Sjøfartsdirektoratet kan, dersom vilkårene foreligger, pålegge skipet å levere før avgang, eventuelt holde skipet tilbake til avfall og lasterester er levert. 

Til § 20-9 Avfallsgebyrer 
Ethvert skip skal i utgangspunktet betale et avfallsgebyr til havneansvarlig. Med mindre det gjelder lasterester, skal gebyret betales uavhengig av om og hvor mye avfall som faktisk leveres. Alle omkostninger forbundet med mottaksordningene og den videre håndteringen av avfallet, herunder administrasjon, skal dekkes gjennom dette gebyret. 

Gebyr for lasterester skal betales i henhold til mengde og type som faktisk leveres. 

Fiskebåter og fritidsfartøy som har tillatelse til å frakte inntil 12 passasjerer er unntatt fra plikten til å betale et generelt avfallsgebyr. Unntaket gjelder bare dersom de ikke må betale annen avgift eller gebyr i havnen (havneavgift eller annen avgift for leie av kaiplass). I disse tilfellene kan fartøyene avkreves betaling ved faktisk levering av avfall. 

Gebyrets størrelse skal fastsettes av havneansvarlig og skal stå i forhold til de kostnadene som er forbundet med mottak av avfall fra den aktuelle fartøygruppen i havnen. Dette innebærer at det bl.a. må tas hensyn til hvor mye og hvilke typer avfall som kan forventes fra de aktuelle fartøysgruppene i havnen. 

Tredje ledd sier at gebyret skal differensieres i forhold til hva slags mottaksordninger som finnes i havnen. Meningen er at havnen selv kan bestemme størrelsen på gebyret som skal innkreves, avhengig av hva slags mottaksordninger som finnes i havnen. 

I fjerde ledd går det frem at ansvaret for betalingen av gebyr primært ligger på skipets fører, men at også andre som har påtatt seg ansvar for skipets drift, har et ansvar for at gebyret betales. Poenget med bestemmelsen er at havnen ikke nødvendigvis må forholde seg til skipets fører. 

I femte ledd fremgår det at havnene står fritt til å utforme sitt innkrevingssystem ut fra hva de finner hensiktsmessig. Skip som regelmessig anløper havnen, kan f.eks. ha ønske om et årsgebyr, mens skip som anløper havnen av og til, trolig vil foretrekke å betale fra gang til gang. En bør her merke seg at bortfall av gebyr (§ 20-11 siste ledd bokstav a), normalt bare kan skje dersom skipet kan fremvise en leveringsavtale til en annen havn. 

I siste ledd fremgår det at tilleggsgebyr kan innkreves i spesielle tilfeller. Da et tilleggsgebyr vil virke negativt overfor ønsket om å levere, er det viktig at et slikt gebyr bare ilegges i helt spesielle tilfeller, f.eks. når det leveres spesielt store mengder avfall som vil medføre betydelige, økte kostnader. 

Til § 20-10 Beregning av gebyret 
Når det gjelder lasterester, skal gebyret beregnes i henhold til de mengdene som faktisk leveres. 

Ved beregning av gebyr for annet avfall, må det i tillegg til de reglene som står oppstilt her, tas hensyn til hvor mye og hvilke typer avfall som kan forventes fra de aktuelle fartøysgruppene i havnen. 

I bestemmelsene er det lagt vekt på å utforme kriteriene slik at de skal medføre at gebyrene oppfattes som rimelige (rettferdige), men at kriteriene samtidig skal være enkle å fastslå og praktisere for havnen. 

En bør i forbindelse med praktiseringen av bestemmelsene være oppmerksom på § 20-11, særlig fradragsbestemmelsene, idet disse kan medføre at gebyret som beregnes etter § 20-10 må reduseres (se nedenfor). 

Det følger av bestemmelsens femte ledd, jf. § 20-11 annet ledd bokstav a og b at det ved beregning av gebyret kan tas hensyn til situasjonen for rutegående skip og andre skip med hyppige anløp. 

Til § 20-11 Fradrag i eller bortfall av gebyr 
§ 20-11 beskriver de tilfellene som gir rett til fradrag eller bortfall av gebyr. En forutsetning for at man skal få redusert gebyr er at man kan dokumentere at miljøtiltak om bord bidrar på en ikke uvesentlig måte til at avfallsmengden reduseres eller at håndteringen av avfallet blir rimeligere på land. Størrelsen på fradragene fastsettes av havneansvarlig, og det anbefales prosentvise fradrag (motsatsen til tilleggsgebyr). 

« Særlige hensyn » som grunnlag for bortfall av gebyr, forutsetter helt spesielle tilfelle, f.eks. når et skip søker nødhavn, eller andre tilfeller hvor skipet heller ikke avkreves andre gebyrer. 

Til § 20-12 Tilsyn 
Tilsynsmyndighet overfor skipene er lagt til Sjøfartsdirektoratet og vil skje i henhold til sjødyktighetslovens ordinære regler. Inspeksjoner av utenlandske skip skal foretas i samsvar med direktiv 95/21/EF (Port State Control) som er gjennomført i loven og i forskrift av 1. juli 2003 nr. 969 om kontroll med fremmede skip og flyttbare innretninger i norske havner m.v. 

Tilsynsmyndighet overfor havnene er Fylkesmannen.