I et kvotesystem fastsetter myndighetene den totale utslippsmengden av klimagasser som nærmere angitte virksomheter har lov til å slippe ut i en viss periode. Kvotene tildeles så gratis til virksomhetene og/eller de auksjoneres ut til høystbydende. For å oppnå utslippsreduksjoner er det viktig at den totale kvotemengden settes lavere enn det totale forventede utslipp fra virksomhetene.

Også andre klimagasser enn CO2 kan inkluderes i et kvotesystem. Siden alle klimagasser har forskjellig oppvarmingseffekt bruker man klimagassenes GWP-verdi som en felles ”valuta”. Denne felles måleenheten betegner CO2-ekvivalenter. CO2 har en GWP-verdi på 1, mens N2O har en GWP-verdi på 310. Ett tonn N2O gir dermed 310 CO2-ekvivalenter, noe som igjen tilsvarer 310 kvoter.

Virksomheter omfattet av kvotesystemet må hvert år innlevere en rapport med dokumentasjon for utslipp det foregående året og kvoter tilsvarende utslippene. Har noen hatt høyere utslipp enn tildelt kvotemengde, må de kjøpe kvoter i markedet. Virksomheter som har redusert sine utslipp, kan tilsvarende selge sitt overskudd av kvoter i markedet.

Et velfungerende kvotesystem med fritt omsettelige kvoter stimulerer på den måten til kostnadseffektive løsninger ved at utslippsreduksjonene gjennomføres der de er rimeligst.

Illustrasjon av kvotehandel mellom bedrifter (klikk på figuren for å se større versjon).