Databasen Grunnforurensning gir oversikt over 4500 eiendommer i Norge der det er kartlagt forurenset grunn. Dette er eiendommer i Norge som forurensningsmyndigheten vet, eller har begrunnet mistanke om, at det kan være forurensning i jord. Forurensningene stammer som oftest fra søl eller spill av miljøfarlige stoffer fra menneskelig aktivitet, som har rent ned i jorda eller ut i sjøen.

Det er mange konsulenter som arbeider med saker knyttet til forurenset grunn. Vi har laget en liste med et utvalg av disse konsulentene som ligger her: http://www.klif.no/artikkel____38883.aspx

Den ansvarlige for dette er naboen. Som regel vil naboens forsikringsselskap ivareta ansvaret og sette i gang nødvendige tiltak. Nødvendige tiltak vil være en sanering av det forurensede området, oppgraving og fjerning av jord, og nyplanting av trær og vegetasjon som har gått tapt. På naboens eiendom kan det være aktuelt med utskifting av tank og rørsystem. Husk at forurenset jord bare kan leveres til godkjent mottak.

I akuttfasen kan brannvesenet tilkalles for å prøve og suge opp oljen som har kommet på avveie. Ta også kontakt med kommunen for å gjøre de oppmerksom på forholdet. Det sier seg selv at naboen straks må gjøres oppmerksom på uhellet og at han må bidra til å stanse lekkasjen. Dersom naboen ikke er samarbeidsvillig bør saken meldes til politiet.

Dette skjer når saksbehandler hos kommunen, Fylkesmannen eller Klima- og forurensningsdirektoratet har gitt lokaliteten påvirkningsgrad 1 i databasen Grunnforurensing. Saksbehandler må da ha mottatt dokumentasjon på at det ikke er påvist noen forurensning over Klima- og forurensningsdirektoratets normverdier for forurenset jord eller lokal bakgrunnsnivå på eiendommen.

Disse normverdiene fremgår i forurensningsforskriften kap. 2, vedlegg 1. Lokaliteter fjernes ikke fra databasen, selv ikke de med påvirkningsgrad 1. Påvirkningsgrad 1 vil si at det ikke er noen påvirkning av forurensning på lokaliteten og at det derfor ikke er behov for restriksjoner på areal- og resipientbruk.

Dette betyr at det med dagens areal/resipientbruk er liten eller ingen kjent påvirkning av forurensningen. Det er likevel ikke forurensningsfritt. Dersom areal/resipientbruk senere endres er det viktig å vite at det er noe forurensning i grunnen, som man må ta hensyn til ved bruk og eventuelt gravearbeid.

Klima- og forurensningsdirektoratet har utarbeidet en egen veileder som forteller hvordan man skal undersøke jorden for forurensing i eksisterende barnehager. Veilederen forteller hvor i barnehagen man bør undersøke jorden, hva forurensinger man skal måle på og hvor høye verdier av forurensing jorden kan ha.

• TA 2260/2007 - Veileder for undersøkelse av jordforurensing i eksisterende barnehager og lekeplasser

I forbindelse med gjennomføringen av handlingsplanen for opprydding i forurenset jord i barnehager og på lekeplasser i de ti største byene og på fem store industristeder er det gjort undersøkelser i nærmere 2000 barnehager.

Det er behov for tiltak i 69 prosent av de undersøkte barnehagene. Dette skyldes hovedsakelig en utstrakt bruk av CCA-impregnert trevirke rundt sandkasser og sandbasseng. Dette trevirket tas ut av barnehagene og erstattes av andre materialer. I 30 prosent av barnehagene er jorden forurenset og må fjernes.

• Barnehager og lekeplasser

Forurensningsforskriften kapittel 2 definerer hva som er forurenset grunn. Hovedregelen er at grunn der konsentrasjonen av helse- eller miljøfarlige stoffer overstiger normverdiene i vedlegg 1 til kapittel 2 av forurensningsforskriften skal anses som forurenset. Grunn der konsentrasjonen av uorganiske helse- eller miljøfarlige stoffer ikke overstiger lokalt naturlig bakgrunnsnivå skal likevel ikke betraktes som forurenset med mindre jorden/berggrunnen danner syre i kontakt med vann og luft.

Forurensningsforskriften kapittel 2 legger ikke begrensninger på adgangen til å disponere masser fra områder med naturlig høye bakgrunnsverdier – verken på gravetomta eller på andre eiendommer. Normalt vil slike masser kunne disponeres forholdsvis fritt. Enkelte ganger vil imidlertid omdisponering av masser fra områder med naturlig høye bakgrunnsverdier til områder med lavere verdier representere en forurensning som medfører nevneverdige skader eller ulemper og som derfor ikke er lovlig etter forurensningsloven § 8 tredje ledd, jf. § 7.

Omplasseringen av masser krever i mange tilfeller søknad og tillatelse etter plan- og bygningsloven. F.eks. krever vesentlig terrenginngrep og anlegg av vei eller parkeringsplass søknad og tillatelse etter plan- og bygningsloven, jf. plan- og bygningsloven § 20-1. Omplasseringen må også være i tråd med annet aktuelt lovverk, herunder kulturminneloven og naturmangfoldloven. Omplassering av masser må også avklares med grunneier(e) der massene er tenkt disponert.

Rettighetene til denne standarden tilhører Standard Norge. Den kan derfor ikke kopieres av andre. Den kan heller ikke legges ut på våre nettsider og må kjøpes av Standard Norge. Det gjøres ved henvendelse til Pronorm AS, Postboks 252, 1326 Lysaker, telefon 67 83 87 00 eller e-post pronorm@standard.no, se også www.standard.no.  Standarden koster kr 744 inkl. mva (2011).

Kommunen er forurensningsmyndighet i saker som behandles etter kapittel 2 i forurensningsforskriften. Dispensasjon fra forskriften er det kun Klif som har anledning til å gi (jf. forurensningsforskriften § 41-4).

Tiltak som er unntatt fra plan- og bygningsloven
Visse tiltak som graving av kabel- og rørtrasèer er unntatt fra plan- og bygningsloven og byggesaksforskriften. Slike tiltak omfattes likevel av forurensningsforskriften kapittel 2 dersom det er mistanke om forurenset grunn. Det er kommunen som skal behandle disse sakene.

Tiltak som strekker seg ut i sjø
Kapittel 2 omfatter ikke tiltak som faller innenfor virkeområdet til kapittel 22 i forurensingsforskriften om mudring og dumping i sjø og vassdrag. Her er det Fylkesmannen som er myndighet. Kapittelet gjelder for all mudring og dumping fra skip. Mudring og dumping fra land omfattes av § 7 i forurensningsloven og Fylkesmannen behandler disse sakene med en tillatelse etter § 11 i forurensningsloven.

For tiltak på land som behandles etter kapittel 2 i forurensningsforskriften og som strekker seg ut i sjø, bør myndighet vurderes i den enkelte sak. I slike saker må kommunene og Fylkesmannen bli enige om hvem som skal være myndighet i den konkrete sak. For saker der kun en liten del vil foregå i sjø (f.eks. bygging av brygge) eller mindre utfyllinger av landmasser i sjø fra landsiden, er det normalt hensiktsmessig at kommunen behandler hele saken. Tilsvarende er det ofte hensiktsmessig at Fylkesmannen behandler hele saken i tilfeller hvor den største delen av tiltaket er i sjø. Kommunen og Fylkesmannen bør uansett rådføre seg med hverandre og ved behov foreslå krav som bør tas inn i tiltaksplanen. Se også Klif kommentarer til bygge- og graveforskriften, under § 2-2 virkeområde, [lenke] i TA-2547/2009. 

Tiltak på lokaliteter der Klif eller Fylkesmannen er myndighet
Kommunen er også myndighet i bygge- og gravesaker knyttet til lokaliteter der Klif eller Fylkesmannen er myndighet. Vi anbefaler likevel å klarere slike saker med den aktuelle myndighet. Klif kan etter forurensningsforskriften § 2-2 tredje ledd bestemme at en sak skal behandles av Klif eller Fylkesmannen. Dette kan være saker knyttet til en samlet industrikonsesjon, saker hvor det er behov for en samordnet nasjonal praksis eller komplekse saker.

Fylkesmannen er klageinstans for disse vedtakene.

Veileder 99:01, del A beskriver et system for hvordan risikoen ved en grunnforurensning bør vurderes i forhold til mulige konflikter med areal- og resipientbruk. Del B er en eksempelsamling. Veileder 99:01 er i dag delvis erstattet av ny TA-2553/2009 Helsebaserte tilstandsklasser for forurenset grunn, og av NS-ISO 10381-5. Nytt veiledningsmateriale for å vurdere spredningsfare er under arbeid i Klif, og inntil dette er ferdigstilt har vi ikke mer oppdatert veiledningsmateriale enn det som foreligger som del av 99:01 for å vurdere spredningsfare.  I tillegg finnes det andre verktøy som kan benyttes, som for eksempel Visual Modflow eller Feeflow.

Som en generell regel viser vi til at det er regelverket i form av lov eller forskrift som er styrende, og at Klifs veiledere er verktøy vi lager for å klargjøre hvordan vi har tenkt under utarbeidelsen av regelverket og gi våre tolkninger. Der det måtte være motstrid mellom eldre og nyere veiledningsmateriale, vil det nyeste gå foran. Som eksempel kan vi nevne at de nyeste normverdiene som er med i TA-2553/2009 går foran omtalen av disse i den gamle veilederen 99:01. Dette følger også direkte av at de nye normverdiene er tatt inn i revidert kapittel 2 i forurensningsforskriften. For øvrig der det er tvil må det utøves skjønn i den enkelte sak, og da bør man basere skjønn på de føringer som er gitt i regelverket.

Begrepet Eiendom brukes blant annet i forurensningsforskriften § 2-5, der det står at ”forurenset masse som ikke disponeres på eiendommen, skal leveres til godkjent deponi eller behandlingsanlegg”. Hensikten med denne bestemmelsen er å unngå en unødvendig spredning av forurensning. Med eiendom mener vi i dette tilfellet tiltaksområdet. Dersom tiltaksområdet omfatter flere gårds- og bruksnummer, kan forurenset masse som er under akseptkriterier, flyttes mellom eiendommene (men innenfor tiltaksområdet) uten en særskilt tillatelse.

Dersom tiltaksområdet kun befinner seg på en liten del av eiendommen, åpner denne bestemmelsen likevel ikke for å flytte forurenset masse til en del av eiendommen som ikke er forurenset eller ikke er berørt av det aktuelle tiltaket. Dette følger av forurensningsloven § 7, som sier at det som hovedregel er forbudt å forurense, med mindre forurensningen kommer inn under et av unntakene i forurensningsloven § 8 eller forurensningsmyndigheten har gitt tillatelse etter § 11.