Ideelt sett skal en verdsette reduksjon i et utslipp ut fra den nytten denne reduksjonen gir. En slik verdsetting må baseres på kunnskap om fysisk sammenheng mellom utslipp, belastninger og effekter. Delrapport 2 av FNs klimapanels fjerde hovedrapport (IPCC 2007) omhandler virkninger, tilpasning og sårbarhet av klimagassutslipp. Rapporten påpeker hvordan klimaendringene allerede påvirker og i økende grad ventes å påvirke levevilkår for planter, dyr og mennesker. Det er likevel vanskelig å kvantifisere kostnadene av slike virkninger. Det vil antagelig være store regionale forskjeller, og mange av virkningene vil skje en gang i nær eller fjernere fremtid.

I Stern-rapporten (2006) er det gjort beregninger av hvilke kostnader fremtidige klimaendringer vil gi. I en forsiktig betraktning (basert på rapporten fra FNs klimapanel i 2001) vil klimaendringene koste fra minst 5 prosent og helt opp mot 20 prosent av global BNP. Dette er mye mer enn de beregnede kostnadene ved tiltak for å redusere en del av disse endringene. Tiltakskostnadene anslås i størrelsesorden 1 prosent av globalt BNP. En viktig konklusjon av dette er at det må fokuseres på å redusere klimagassutslippene, fordi kostnader knyttet til å ikke gjøre dette er mye større og vil gi alvorlige følger for verdensøkonomien.

Det er altså ikke lett å beregne absolutte verdier for nytten av reduksjon i klimagassutslipp. En metode som kan benyttes er å bruke implisitt verdsetting. Implisitt verdsetting av reduserte klimagassutslipp kan gjøres på ulike måter:

Kvotepris

Ved verdsetting av reduserte utslipp av klimagasser kan man ta utgangspunkt i kostnadene for kjøp av CO2-kvoter. Kvoteprisen skal reflektere kostnaden for å redusere utslippene ned til et gitt nivå. Prisen påvirkes blant annet av hvilket nivå som er satt for utslippsreduksjoner og hvor stort kvotemarkedet er. Følg utviklingen på www.nordpool.no.

En svakhet ved å legge kvoteprisen til grunn er at den ikke gir informasjon om hva fremtidig kvotepris vil komme til å bli (særlig etter 2012). Dette gjør at kvoteprisen i første rekke gjelder for verdsetting av klimagasser på ganske kort sikt. De aller fleste industriland – inkludert Norge – har allerede besluttet å iverksette tiltak som er klart dyrere enn kvoteprisen. Eksempler på dette er innfasing av biodrivstoff og etablering av gasskraftverk med CO2-håndtering.

Internasjonale tiltakskostnader

IPCC (2007) har i delrapport 3 av sin fjerde hovedrapport pekt på at gjennomføring av tiltak opp mot 100 amerikanske dollar (ca. 600 kroner) per tonn CO2-ekvivalent kan redusere utslippene fra energisektoren på verdensbasis med mellom 2,4 og 4,7 milliarder tonn innen 2030. 100 dollar er en tiltakskostnad for å oppnå utslippsreduksjoner for å stabilisere økningen i temperaturen på mellom 2 og 2,8 grader Celcius. Det kan imidlertid diskuteres om en slik stabilisering er tilstrekkelig for å unngå store effekter av klimaendringene. Norge og EU arbeider for en internasjonal målsetting om en stabilisering på maksimalt 2 grader økning. Legges IPCCs beregninger til grunn innebærer et slikt mål at det må gjennomføres tiltak med kostnader opp til og over 600 kr per tonn CO2.

Nasjonale tiltakskostnader

Gjennom Kyotoprotokollen er Norge forpliktet til å begrense sine utslipp slik at de ikke overstiger mer enn 1 prosent av utslippet i 1990.

I klimameldingen fra 2007 (St.meld. nr. 34) setter Stoltenberg-regjeringen følgende mål for klimareduksjonen i Norge:

• Skjerpe Norges Kyoto-forpliktelse med 10 prosentpoeng til 9 prosent under 1990-nivå, og sørge for at en betydelig del av reduksjonene skjer gjennom nasjonale tiltak.
• At Norge fram til 2020 tar på seg en forpliktelse til å kutte de globale utslippene tilsvarende 30% av Norges utslipp i 1990.
• At Norge skal være karbonnøytralt innen 2050.

Regjeringen mener at det innen år 2020 skal være mulig å redusere med 15 til 17 millioner tonn CO2-ekvivalenter hjemme (i forhold til referansebanen) inkludert tiltak innen skog. Hvis skogtiltak utelates, betyr det at Norge skal redusere 12 til 14 millioner tonn CO2-ekvivalenter med nasjonale tiltak, mens resten må tas utenlands.

I Klimakur 2020 er det utredet tiltak og virkemidler for en innenlands utslippsreduksjon på om lag 22 millioner tonn i år 2020. Dette inkluderer tiltak i alle sektorer, fra de som er samfunnsmessig lønnsomme til de som er dyre og vanskelige å gjennomføre. Dersom man gjennomfører alle tiltakene som koster opp mot 1100 kroner/tonn vil utslippene redusere med omtrent 12 millioner tonn, som er minimum for å oppfylle klimaforliket.

I noen tilfeller er det besluttet å gjennomføre tiltak med høyere kostnad enn dette.

Avgifter

En annen metode er å benytte dagens CO2-avgift som grunnlag. Da forutsetter man at avgiftsnivået representerer en implisitt verdsetting av klimaproblemet.

CO2-avgiften varierer fra kilde til kilde. Flere kilder er også fritatt for CO2-avgift. Avgiften dekker nær to tredjedeler av CO2-utslippene og nesten halvparten av klimagassutslippene. Fritakene eller de reduserte avgiftssatsene er ofte begrunnet ut fra ønsket om å ta hensyn til fordelingsvirkninger av CO2-avgiften. Les mer hos Toll.

1. januar 2003 ble det innført avgift på import av HFK og PFK. Avgiften er i 2007 på 180 kroner per tonn CO2 og kan betraktes som en implisitt verdsetting av skadene av klimagassutslipp.

Samvirkning med reduksjon av andre utslipp

Ved å redusere utslipp av klimagasser kan man ofte også redusere utslipp av andre uønskede stoffer. En rekke tiltak gir også reduksjon i utslipp av nitrogenoksider, svoveldioksid, partikler, og/eller flyktige organiske forbindelser. I beregning av tiltakskostnader kan man – i tillegg til å verdsette nytten av å redusere klimagassutslipp – også beregne nytten av å redusere andre forurensningskomponenter. Se for eksempel Klima- og forurensningsdirektoratet-rapporten om ”verdsetting av luftutslipp” (TA 2100/2005).