Kommunene har ansvar for husholdningsavfallet – og for avfall fra all kommunal virksomhet. Husholdningsavfallet har økt med ca 70 % i perioden 1995 – 2007, og vokser fremdeles.

I fjor oppsto det 1,7 millioner tonn våtorganisk avfall, etter en vekst på 21 prosent siden 2004. Med unntak av kategorien andre materialer, var dette den største materialfraksjonen i 2007. Industrien sto for om lag 0,7 millioner tonn, i hovedsak slakteriavfall, slam fra meierier og andre produksjonsrester fra næringsmiddelindustrien. I husholdningene oppsto det 0,5 millioner tonn våtorganisk avfall, i første rekke avfall fra matlaging, matrester og utgått mat, men også noe hageavfall. Videre oppsto det 0,4 millioner tonn i tjenesteytende næringer, som dagligvarehandel, hotell/restaurant, sykehus/institusjoner og kantiner.

Utslipp av metan (gass med kraftig drivhusvirkning) fra avfallsdeponier skyldes biologisk nedbrytning av organisk avfall. Siden slutten av nitti-tallet har deponering av våtorganisk avfall vært forbudt, og fra juli 2009 er det også forbudt å deponere annet organisk avfall. Utslippene fra eksisterende deponier vil likevel vedvare i mange år, og det er viktig at kommunene har oversikt over – og kontroll med alle deponier, også de som ikke tilføres nytt avfall.

Kompostering av organisk avfall består i en kontrollert biologisk nedbrytning av avfallet under tilgang på oksygen. Prosessen avgir varme, som i en del tilfeller kan benyttes til oppvarmingsformål. Restproduktet er tilnærmet luktfritt, og kan benyttes som jordforbedringsmiddel hvis innholdet av tungmetaller og andre fremmedstoffer er lavt nok. Ved riktig prosesstyring vil det ikke dannes metan.

I en bioreaktor nedbrytes organisk avfall uten tilgang på oksygen og det dannes biogass, en metan/luft-blanding, under kontrollerte forhold. Reaktoren er tett; dels for å sikre god prosesskontroll, dels for sikre at gass (metan) ikke slipper ut ukontrollert. Biogass, evt renset til metan, kan benyttes til ulike energiformål, f eks kraftproduksjon, bygningsoppvarming eller drift av kjøretøyer.

Både forbrenning, kompostering og behandling i bioreaktor kan bidra til vesentlig reduserte klimaeffekter, sammenlignet med deponering av organisk avfall. Forhold som vil bestemme hva som egner seg best vil være bl a gjenvinningspotensiale, restavfallets beskaffenhet og avsetningsmuligheter for energi.

For avfallsdeponier som er i drift, setter myndighetene krav om at deponigassen skal samles opp og brennes (fakling). Eldre nedlagte deponier kan få krav om gassuttak dersom det fremdeles er grunnlag for å etablere dette. Flere nedlagte fyllinger har i dag krav om uttak.

Forbud mot deponering av alt organisk avfall fra 2009 vil kreve omlegging i en rekke kommuner som ikke har utviklet alternative behandlingsmetoder til deponering. Økt kildesortering for materialgjenvinning, samt forbrenning vil blant de aktuelle behandlingsløsningene i disse kommunene.
Samtidig vil det være mulig å vurdere tiltak som går utover myndighetskrav om deponering. Dette gjelder særlig:

• Økt uttak, fakling og energiutnyttelse av metangass ved eksisterende og nedlagte deponier.
• Økt gjenvinning av papir og treavfall fra treforedlingsbedrifter og andre industribedrifter i de enkelte kommuner.

Kilde: Statistisk sentralbyrå 2008.