Kriteriene som blir benyttet ved offentlige innkjøp har stor betydning for både økonomi og miljø, og vil ofte være retningsgivende for andre innkjøpere – og for hvilke produktstandarder som utvikles i markedet. Innkjøps-kriteriene vil i stor grad være bestemmende for utslipp av klimagasser; både de som oppstår ved bruk av varer og tjenester og indirekte utslipp knyttet til produksjon, transport og sluttbehandling (avfallsbehandling) av varer og tjenester.

Ulikheter i nærings- og bosettingsstruktur er en viktig forklaring på at utslippene per innbygger varierer mellom kommunene. Det meste av konsumet i husholdningene, i kommunal drift og i tjenesteytende næringer er imidlertid sammenlignbart. Tiltak for å redusere indirekte utslipp kan derfor være ganske likeartede i ellers ulike kommuner, og i mange tilfeller kan det ligge til rette for lønnsomt innkjøps-samarbeid mellom flere kommuner. Dette vil være særlig være nyttig for små kommuner, som kan ha vanskeligheter med å opprettholde tilstrekkelig innkjøpskompetanse.

Mens kommunale innkjøpere til tider kan bekymre seg for at bruk av miljøkriterier skal utløse klager til KOFA (Klagenemnda for offentlige anskaffelser), er det verdt å merke seg § 6 i Lov om offentlig innkjøp, der det bl a står at ”Statlige, kommunale og fylkeskommunale organer skal under planleggingen av den enkelte anskaffelse ta hensyn til livssykluskostnader og miljømessige konsekvenser av anskaffelsen”.

Regjeringen la i september 2007 frem en treårig handlingsplan for miljø- og samfunnsansvar i offentlig innkjøp. I denne handlingsplanen prioriteres produkter og tjenester innen bygg- og eiendomsforvaltning, transport og bil, mat, IKT-utstyr og nettmøter, tekstiler og medisinsk/hygienisk forbruksmateriell. I tillegg kommer produkter knyttet til kontorvirksomhet.

Næringsdepartementet utga i 2004 ”Veileder om miljø i offentlige anskaffelser”, som gir råd om hvordan miljøkriterier kan utformes slik at de ikke kommer i konflikt med annen lovgivning om offentlige anskaffelser. Det kan for eksempel ikke stilles krav til en spesifikk teknologisk løsning, men det kan stilles krav til at utslippet ved bruk ikke skal overstige visse grenseverdier. Det kan heller ikke stilles krav om at leverandøren er sertifisert i henhold til spesielle miljøstandarder, men det kan stilles krav om at leverandøren kan fremvise et miljøstyringssystem.

I stedet for eksplisitt å kreve Svanemerkede produkter, kan innkjøper bruke kriteriesettene som ligger til grunn for Svanemerket som miljøkrav. Leverandør av produkter som ikke er svanemerket merket må i slike tilfeller dokumentere oppfyllelse etter de samme dokumentasjonskrav som produkter som er Svanemerket.

Lovens henvisning til livsløpskostnader bygger på at miljøeffekten av produkter ikke bare henger sammen med hvordan produktet er fremstilt og hva det inneholder, men også hvordan det brukes. At produktet har en kvalitet som gjør at det varer i en ønsket brukstid, samt at det har lavt energiforbruk i bruksfasen av produktet, vil bety mye for den totale energi- og miljøbelastningen fra et produkt. Lave innkjøpskostnader kan derfor være i konflikt med lave livsløpskostnader.

Det er utarbeidet flere veiledere og hjelpemidler som kan brukes for å gjøre innkjøpene ”grønnere” og mer energieffektive. Det er også mange kommuner og fylkeskommuner som har erfaring med grønne innkjøp. Nettsiden miljoinnkjop.no tilbyr verktøy for miljøvennlige innkjøp, som kan benyttes i alle offentlige etater. GRIP har også veiledere som kan benyttes. Stiftelsen Miljømerking tilbyr hjelp ved utforming av miljøkrav.