I tillegg til de naturlig forekommende klimagassene kommer klor- og fluorforbindelser. Disse inngår ikke i vesentlig grad i naturlig kretsløp, men produseres industrielt. Blant disse gassene er de såkalte KFK- og HKFK-gassene som benyttes i blant annet kjøleanlegg. l tillegg til å være sterke klimagasser bryter disse også ned ozonlaget, som beskytter jorda mot skadelig ultrafiolett stråling. Som resultat av den internasjonale ozonavtalen, Montrealprotokollen, er bruken av disse gassene trappet ned.

Fluorforbindelser som hydrofluorkarboner (HFK) bryter ikke ned ozonlaget, og brukes derfor som erstatningsstoff for KFK og HKFK. Bruk og utslipp av HFK har økt betydelig og konsentrasjonen av HFK i atmosfæren har vist en sterk vekst. Disse gassene vil på sikt kunne gi betydelige bidrag til drivhuseffekten.

Andre fluorholdige gasser som svovelheksafluorid (SF6) og PFK-gasser (CF4, C2F6 mm) er blant de sterkeste kjente klimagassene. De brytes ikke ned av ultrafiolett stråling, og kan dermed oppholde seg i atmosfæren i flere tusen år. Viktige kilder til utslipp av disse gassene er utslipp fra produkter og produksjon av metaller.

De fluorholdige gassene HFK, PFK og SF6 er regulert gjennom Kyotoavtalen. Innen EU forsøker man konkret å minimere utslippene av disse gassene gjennom en egen forordning på fluorerte drivhusgasser og Norge er gjennom EØS avtalen forpliktet til å implementere denne forordningen. I tillegg har Norge en særskilt avgift på import av disse gassene.

Les mer:

• Drivhuseffekten (Miljøstatus i Norge)
• Utslipp av HFK, PFK og SF6  i Norge (Miljøstatus i Norge)