Miljøverndepartementet
Postboks 8013 Dep.
0030 Oslo 

Dato: 08.08.01
Vår ref.: 2001/1223-1

Petroleumsvirksomhet i Barentshavet

SFT mener det kan være uforsvarlig å utvide petroleumsvirksomheten i Barentshavet uten at konsekvensene av de samlede aktivitetene er tilstrekkelig utredet. Bakgrunnen er at Barentshavet er et av de mest miljøfølsomme områdene på norsk sokkel, og både driftsutslipp og akutte utslipp av både olje og kjemikalier kan få store konsekvenser for miljøet. Det overordnede målet for miljøforvaltningen bør være at miljøet skal sikres best mulig mot negativ påvirkning av petroleumsvirksomhet, og det gjelder spesielt særlig sårbare områder som Barentshavet.

SFT mener at langtidseffektene av olje og kjemikalier i marint miljø foreløpig ikke er tilstrekkelig dokumentert. Eksisterende kunnskap blir nå bare brukt til å bedømme miljørisiko knyttet til hvert enkelt utbyggingsprosjekt, og ikke for området som helhet. Dette er også grunnen til at SFT har bedt om en grundigere konsekvensutredning for Barentshavet før Snøhvitfeltet utenfor Hammerfest eventuelt bygges ut.

1. Innledning

Barentshavets økosystemer er særdeles sårbare. De har få nøkkelarter, og disse kan ikke erstattes av andre hvis de skades. Økosystemene er i ekstrem grad basert på fett som opplagsnæring. Mange miljøgifter lagres i fettvevet og vil derfor akkumuleres oppover i næringskjeden. Lave temperaturer og lite sollys i lange perioder fører i tillegg til at olje og kjemikalier brytes ned meget langsomt. Akutt oljeforurensning kan skade store mengder sjøfugl med internasjonal verneverdi. I Barentshavet er muligheten for en effektiv beredskap mot akutt forurensning redusert store deler av året.

De siste olje- og gassfunnene i Barentshavet øker mulighetene for lønnsom utvinning av ressursene. Foreløpig gjelder utbyggingsplanene kun gass og kondensat på Snøhvitfeltet, men det øker sannsynligheten for at oljeproduksjon også kan bli aktuelt.

I St.meld. nr. 40 (1988-89) Åpning av Barentshavet Syd for letevirksomhet ble det spesielt pekt på kunnskapsmangel omkring effekter på sårbare naturressurser og redusert effektivitet av beredskap mot akutt forurensning i Barentshavet. SFT gjorde oppmerksom på at beslutningsgrunnlaget ikke ble tilstrekkelig når bare letevirksomheten ble konsekvensutredet, mens de største utslippene og miljøpåvirkningene kommer i utbyggings- og driftsfasen. I det norske konsesjonssystemet gis det tillatelse til letevirksomhet, noe som samtidig er en tillatelse til utvinning dersom det blir funnet drivverdige ressurser. En senere feltvis konsekvensutredning av utbygging og drift vil ikke gi et godt nok bilde av den totale miljøpåvirkningen i området.

SFT har ved flere anledninger gjentatt og forsterket kravet om et fullstendig beslutningsgrunnlag før åpning av nye områder, senest i forbindelse med den påbegynte konsekvensutredningen av Barentshavet Nord, Nordsjørunden 2000 og i arbeidet med et programnotat for et forskningsprogram på langtidseffektene av oljevirksomhetens utslipp, ledet av Norges forskningsråd og Olje- og energidepartementet.

Det er fortsatt betydelig mangel på kunnskap om langtidseffektene av petroleums-virksomhetens forurensninger. Det finnes i dag ikke etablerte metoder for å overvåke effektene av akutte og operasjonelle utslipp. Nyere forskningsresultater tyder på at effektene kan være større enn forventet. I Barentshavet er muligheten for en effektiv beredskap mot akutt forurensning redusert store deler av året. Det har skjedd lite som har bedret effektiviteten av mekanisk oljevernutstyr etter at Barentshavet Syd ble åpnet.

Økosystemene i Barentshavet kan bli varig skadd. SFT ser et sterkt behov for at det lages en forvaltningsplan for Barentshavet. Alle aktiviteter som påvirker økosystemene, bør vurderes samlet før oljevirksomheten i området utvides og eventuelle andre aktiviteter settes i gang. En slik forvaltningsplan må være basert på en helhetlig konsekvensutredning og den må lages nå, før virksomheten er kommet så langt at det blir vanskelig å snu utviklingen. SFT ser dette som en forutsetning for bærekraftig bruk av området.

EU stiller nå krav om strategisk konsekvensutredning av alle større utbyggingsprosjekter på land. I forbindelse med at Arktisk Råd reviderer sine retningslinjer for oljevirksomhet i Arktis er det også kommet forslag om at det skal gjennomføres en strategisk konsekvensutredning før åpning av nye områder for petroleumsvirksomhet. En strategisk konsekvensutredning representerer en viderutvikling av det tradisjonelle konsekvensutredningsbegrepet, og innebærer at alle faser i alle aktiviteter som kan påvirke det påtenkte området skal utredes. Den samlede faktiske og potensielle påvirkningen skal legges til grunn for de rammer myndighetene setter for å tillate ny virksomhet.

Som første land i verden har USA laget en overordnet forvaltningsplan for større områder i Stillehavet, for blant annet å verne sårbare korallrev og fiskebestander. Flere land er i gang med tilsvarende planer.

Dette er sentrale problemstillinger i arbeidet med å utvikle en helhetlig og styrket miljøpolitikk for hav- og kystområdene.

Bakgrunnen for SFTs vurderinger presenteres nedenfor. Dette er de viktigste momentene:

• Barentshavet er et av verdens rikeste områder for fisk, sjøfugl og marine pattedyr.  
• Mange bestander av fugl og pattedyr er internasjonalt verneverdige, og fiskeressursene skal danne grunnlag for bærekraftig høsting for kommende generasjoner, også etter at oljealderen er slutt.  
• Økosystemene i Barentshavet er i hovedtrekk kjente, men vi vet lite om hvordan forurensninger påvirker arter og systemer, særlig når det gjelder langtidseffekter av akutt forurensning og operasjonelle utslipp.  
• Utprøvde metoder for overvåking av langtidseffektene av forurensning fra oljevirksomheten eksisterer ikke i dag.  
• Lang mørkeperiode, lave temperaturer og drivis gir lang nedbrytningstid for olje og kjemikalier som kommer ut i miljøet. Sammen med tidvis store bølgehøyder gir disse faktorene sterkt reduserte muligheter for beredskap mot akutt oljeforurensning. Svakere infrastruktur i Nord-Troms og Finnmark enn ellers i landet bidrar også til å svekke beredskapen.  
• Forskning og utvikling om praktisk og operativ beredskap mot akutt forurensning i nordlige farvann ble stanset av næringen på midten 1990-tallet, på grunn av lav interesse for letevirksomhet i Barentshavet.  
• Erfaringene fra leteboring har vist at aktivitetene i praksis neppe kan gjennomføres med så miljøvennlige alternativer som det planlegges med.  
• Før den offisielle åpningen av Barentshavet Syd for letevirksomhet i 1989 ble konsekvensene av letevirksomhet utredet. Det er imidlertid driftsfasen som gir de største effektene på miljøet  
• Erfaringer fra leteboringer i 2000 og hittil i år tilsier at miljørisiko ved eventuell akutt forurensning kan ligge nært opp til uakseptabelt nivå, selv med borebegrensninger i de periodene naturressursene er mest sårbare. Ved produksjon og drift er det vanskelig å få gjennomslag for å iverksette boretidsbegrensninger eller produksjonsbegrensninger. Dermed vil risikoen for forurensning øke, og akseptkriteriene overstiges.

Det er en interessekonflikt mellom ønsket om raskt å undersøke omfanget av olje- og gassressursene og hensynet til det marine miljøet. Myndighetenes utgangspunkt må være en føre-var-holdning og et ønske om en økosystembasert forvaltning av ressursene i et langsiktig perspektiv.

2. Bakgrunnen for SFTs vurderinger

2.1 Barentshavets sårbarhet

Vi kjenner relativt godt til Barentshavets økosystemer etter at flere forskningsprogrammer er gjennomført i området. Det mest omfattende var Pro Mare som ble gjennomført i perioden 1984-1989. I dette programmet ble det dokumentert hvor viktig iskanten er som produksjons-, oppvekst- og beiteområde for de fleste artene i økosystemet. Hvis produksjonssystemet i iskanten skades, vil dette kunne få følger for hele økosystemet, inkludert de store fiskebestandene.

I Pro Mare ble det også vist at de arktiske økosystemene består av svært få arter, med bare en til to nøkkelarter som hele næringsnettverket avhenger av. Hvis bestandene av disse artene skades, vil hele økosystemet kunne bryte sammen. Et tredje forhold som ble demonstrert var fettets betydning som opplagsnæring for alle ledd i økosystemet. Forenklet kan en si at fettet akkumuleres gjennom hele næringskjeden fra planteplankton til sel og isbjørn. Svært mange miljøgifter har den spesielle egenskapen at de lagres i fettvev og frigjøres i organismen når fettvevet forbrukes. Det er derfor spesielt viktig at næringsgrunnlaget er uten miljøgifter.

I tillegg til den biologiske sårbarheten, skiller Barentshavet seg fra havområder lenger sør ved at sjøtemperaturene er meget lave, og at store deler av området har lang mørketid. Disse faktorene betyr at olje og miljøgifter brytes ned eller omsettes meget langsomt. Det betyr også at organismene i økosystemet i løpet av en kort sommersesong må bygge opp lagre av opplagsnæring som forbrukes gjennom en tilsvarende lang vintersesong. Forstyrres beitesesongen er det en mulighet for at organismene ikke vil greie å lagre nok næring til å overleve vinteren. Dersom området i tillegg belastes med fettløselige miljøgifter, vil disse frigjøres fra fettvevet og påvirke organismene negativt i den perioden hvor de har minst motstandskraft; på senvinteren og våren. Eventuelle miljøgifter vil dessuten overføres til neste generasjon gjennom fettinnhold i egg og eventuelt melk. Det vil også være slik at oljeflak eller kjemikalier som fryser inne i isen vil bli transportert til helt nye områder og smelte ut i iskantsonen når produksjonen og beitingen er på sitt mest intense.

Langs norskekysten og i Barentshavet hekker det flere millioner sjøfugl. Området har en betydelig andel av verdensbestanden av en rekke arter, også i perioder utenfor hekkesesongen. Dette er arter Norge har et spesielt ansvar for å bevare. Store mengder sjøfugl, deriblant alkefugl, ærfugl, skarv og havhest overvintrer i havområdet. Alkefugl er spesielt sårbare for oljeforurensning siden de tilbringer mesteparten av tiden på havet når de søker etter mat eller når de hviler utenfor hekkekoloniene.

En spesiell grunn til bekymring er at vi vet svært lite om hvordan lavere ledd i næringskjedene påvirkes av olje og kjemikalier. Kunnskaper fra sydligere farvann kan ikke uten videre overføres til Barentshavet. Det er også slik at det er svært vanskelig å oppdage endringer på de lavere trofiske nivåene. Et sammenbrudd her vil vi først oppdage når det får effekter på de øvre "synlige" leddene som fiskebestander og sel. Dette gir all mulig grunn til å være føre var i enda større grad enn lenger sør, og til å konkretisere og spesifisere kravet i St.meld.nr 58 (1996-97) om nullutslipp av mulig miljøfarlige stoffer til sjø.

2.2 Barentshavet som oljeprovins, historisk tilbakeblikk

Bjørnøya Sør, Troms I og deler av Finnmark Vest ble åpnet for oljevirksomhet i 1980, uten forutgående konsekvensutredning. I Troms I ble blant annet Snøhvitfeltet funnet i 1984. Resten av Barentshavet Syd ble åpnet for leteboring i 1989.

Før åpningen av Barentshavet Syd ble det gjennomført en konsekvensutredning. Dette var den første områdebaserte konsekvensutredningen på norsk sokkel, og den førte blant annet til at det ble pålagt tidsbegrensninger for boringen av hensyn til sårbare naturressurser. I tillegg tillates bare boring dersom sikkerheten og beredskapen er akseptabel og på samme nivå som på resten av norsk sokkel. SFT bruker miljørisiko som styringsgrunnlag i behandlingen av operatørenes beredskap mot akutt forurensning.

Åpningen av Barentshavet Syd ble vedtatt etter behandling av St.meld.nr 40 (1988-89) som i stor grad var basert på konsekvensutredningen og høringsuttalelsene til denne. Mange av faginstansene hadde gitt svært kritiske kommentarer til konsekvens-utredningen. De pekte blant annet på iskantsonens spesielle betydning og sårbarhet samt mangelen på sammenstilling av konsekvensene av oljevirksomhet for de biologiske ressursene. SFT og DN med flere påpekte flere andre mangler ved utredningen, blant annet usikkerheten som lå i beslutningsgrunnlaget. SFTs viktigste ankepunkt var at konsekvensutredningen ikke i tilstrekkelig grad la vekt på de negative konsekvensene av å åpne området for petroleumsvirksomhet. SFT påpekte også at konsekvensene i forbindelse med produksjonsboring og produksjon burde vært utredet, siden dette vil følge etter eventuelle drivverdige funn. Det ble videre foreslått en rekke begrensninger for å unngå skade på gyteområder, egg, larver og oppvekstområder, og SFT ba om at operatørene i Barentshavet skulle pålegges spesielle oljeverntiltak for å beskytte viktige fugleforekomster langs kysten og til havs.

Barentshavet Syd strekker seg nord til 74°30'N. For området lenger nord startet Arbeidsgruppen for konsekvensutredning (AKUP) arbeidet med et utredningsprogram i 1989, og endelig program for en konsekvensutredning ble fastsatt av OED i 1991. Store deler av utredningsarbeidet var fullført i 1995, da OED bestemte seg for å utsette videre arbeid med utredningen. De nordlige deler av Barentshavet er derfor foreløpig ikke åpnet for petroleumsvirksomhet.

Ca. 55 letebrønner er boret og 35 utvinningslisenser er tildelt i Barentshavet gjennom flere konsesjonsrunder. Det er påvist flere små og middels store gassforekomster, men i den senere tid også noen mindre oljefelt. Snøhvitfeltet, som ble funnet før åpningen av Barentshavet Syd, er et betydelig gassfelt med en tynn oljesone. Utbygging er planlagt, men er stadig blitt utsatt på grunn av manglende infrastruktur og stor avstand til markedene. Det arbeides nå med planer om utbygging og drift på Snøhvit og flere mindre felt i samme område. Snøhvit har planlagt produksjonsstart for gass og kondensat i 2006, og utbygging av nærliggende felt forventes når infrastrukturen er på plass. Det er også et betydelig press fra ressursmyndighetenes side om at de mer begrensede oljeressursene skal vurderes utnyttet, da disse vil gå tapt dersom gassen først tas ut av reservoaret.

2.3 Dagens situasjon

De siste leteboringer - analyse av miljørisiko
Fem brønner er ferdig boret i 2000 og i år. Det er funnet olje og/eller gass i tre brønner, samt spor av olje og gass i en fjerde. I forkant av disse fem boringene igangsatte operatørselskapene, i regi av samarbeidsorganisasjonen NoBaLes (Norsk Barentshav Letesamarbeid), utredningsarbeider med sikte på å kartlegge forekomster av sårbare naturressurser og vurdere mulige konsekvenser av akutt forurensning. Norsk Agip har søkt om å få bore en brønn i september 2001.

Etter SFTs vurdering er det gjort et godt og grundig arbeid i forkant av disse siste leteboringene. Likevel er det fortsatt stor diskusjon og usikkerhet knyttet til hvorvidt datagrunnlaget er godt nok. Operatørene bruker MIRA-metoden for å analysere miljørisiko. Flere av SFTs høringsparter mener at denne metoden forenkler virkeligheten for mye slik at resultatene kan gi et feilaktig bilde av miljørisiko. SFT mener at MIRA-metoden er et godt verktøy, men resultatet avhenger av kvaliteten på de data som legges inn i beregningsmodellen. Dessuten er det nødvendig i en totalvurdering å ta hensyn til at dynamiske og mobile populasjoner av sårbare naturressurser også er inngangsdata i analysen. Det er stor usikkerhet omkring de ulike organismenes sårbarhet overfor hydrokarboner. Spesielt er det store huller i kunnskapen om langtidseffekter av hydrokarboner i marint miljø (se over). Gjennom bruk av akseptkriterier uttrykker industrien en oppfatning av hva som er akseptabel risiko for forurensning. Det har vært lagt ned betydelig arbeid for å definere akseptkriterer for risiko tilknyttet den enkelte aktivitet. De akseptkriteriene som nå er i bruk, er anvendelige når leteboringsaktiviteter skal sammenlignes. Men det foreligger foreløpig ikke tilstrekkelig faglig grunnlag for etablering av anvendelige akseptkriterier for miljørisiko i regioner, der det må tas hensyn til alle samtidige aktiviteter, både leteboringer og produksjonsfelt.

Beredskap mot akutt forurensning i Barentshavet
Ved åpningen av Barentshavet Syd ble det påpekt fra mange av høringsinsinstansene, men også fra SFT, at datidens beredskapsutstyr hadde store vanskeligheter med å operere i mørke, tåke og ved vanskelige bølgeforhold. Dessverre har det ikke skjedd større teknologiske endringer knyttet til dette siden 1989. Overvåkningsmulighetene er blitt bedre, og utstyret kan til en viss grad operere i mørke og tåke, men effekten er begrenset. Det er ikke utviklet konvensjonelt mekanisk oppsamlingsutstyr som kan operere effektivt i såkalt signifikante bølgehøyder over 2,5 meter. Det er heller ikke gjort store fremskritt når det gjelder oppsamling av olje i isfylte farvann. Brenning som et alternativt beredskapstiltak har ikke vært utredet og vurdert. Innen kjemisk dispergering har det skjedd mere de siste 10 årene. Det er utviklet dispergeringsmidler som er mer effektive og lite miljøskadelige, og teknikker for påføring. Men før slike midler kan benyttes, kreves det en grundig vurdering av hvilke miljøskader den dispergerte oljen kan forårsake i vannmassene, sett i forhold til den miljøgevinsten som oppnås når man fjerner oljen fra vannoverflaten.

Barentshavet har et hardt klima vinterstid. Kombinert med mørketid kan dette gi svært begrensede muligheter for effektiv beredskap mot akutt forurensning både på sjø og i strandsonen i lengre perioder. I tillegg er Nord-Troms og Finnmark tynt befolket og tilgangen på nødvendige fartøy- og personellressurser er mer begrenset enn lenger sør i landet. Disse faktorene bidrar til at effektiviteten av beredskap mot akutt forurensning er et omstridt tema, spesielt ved boreaktiviteter i Barentshavet.

Utslipp av kjemikalier ved leteboring
I forbindelse med boring av letebrønner i Barentshavet i 2000/2001, påla SFT operatørene å gjennomføre grunnlagsundersøkelser av miljøet før borestart, og å sende inn søknad om utslippstillatelse. Det vanlige har vært at SFT ikke har stilt krav til grunnlagsundersøkelser, og kravene knyttet til operasjonelle undersøkelser er blitt gitt uten forutgående søknad. Ved leteboringene i 2000/2001 har SFT vært restriktiv med hensyn til hvilke kjemikalier det er gitt tillatelse til å bruke, hovedsakelig basert på deres egenskaper med hensyn til nedbrytbarhet, potensiale for bioakkumulering og akutt giftighet.

For tre av de fem brønnene som er boret, har operatørene hatt behov for betydelige utvidelser av tillatelsene i forhold til det operatørene opprinnelig søkte om. Dette gjelder både type og mengde kjemikalier. Operatørene lanserte en høy miljøprofil i forkant av borestart i Barentshavet. Utgangspunktet var blant annet at kun vannbasert borevæske skulle benyttes. Erfaringene har imidlertid vist at det er kompliserte geologiske formasjoner og dermed vanskelige boreforhold i deler av området. Dette resulterte i at en av operatørene så behov for å ha muligheten til å benytte oljebasert borevæske ut fra operasjonelle og sikkerhetsmessige forhold. Oljedirektoratet hadde ingen innvendinger til dette basert på bestemmelsene i boreforskriften, og det forhold at dette innebærer bruk av oljebasert borevæske i lukkete systemer hvor borevæsken tas inn til land etter bruk. Sikkerhet for liv og helse går foran miljøhensyn i en nødsituasjon. Det er et vilkår i tillatelsen fra SFT at operatøren skal ha vurdert behovet for beredskapskjemikalier og miljøegenskapene for disse.

SFTs vedtak, datert 20.03.00, spesifiserer imidlertid at vi kun vil tillate bruk og utslipp av vannbasert borevæske. Bakgrunnen for at SFT ikke tillot bruk av oljebasert borevæske var blant annet at det er funnet rester av oljebasert borevæske i sedimentene på Haltenbanken til tross for at det ikke har vært verken planlagte utslipp eller rapportert akutte utslipp av oljebasert borevæske i dette området. Vi vil derfor ikke tillate planlagt bruk av oljebasert borevæske i områder med særlig sårbare miljøressurser.

Erfaringene fra boring i Barentshavet har vist at det kan oppstå interessemotsetninger mellom miljøkrav og hensynet til sikker operasjonell drift. Ambisiøse planer om miljøvennlige løsninger for å imøtekomme kravene som forutsatt har vist seg vanskelig å realisere i praksis.

2.4 Videre aktiviteter i Barentshavet

Produksjonsboring og helårsdrift
SFT har i mange sammenhenger tatt opp problemstillingen med at det bare er letefasen som blir konsekvensutredet før et område åpnes for oljevirksomhet og utvinningstillatelser tildeles. Vi har tatt opp dette fordi man både vil få den største risikoen for akutt forurensning og den største faren for kronisk miljøpåvirkning i driftsfasen. Med dagens praksis får verken myndighetene eller høringsinstansene anledning til en helhetlig vurdering av hva oljevirksomhet vil bety før et område åpnes, og området blir åpnet uten at Stortinget har kunnet vurdere det som kanskje er den største risiko ved oljevirksomhet. Det er i praksis liten mulighet til senere å kreve begrensninger i aktiviteten i et område som kan skades vesentlig av forurensning fra utvinning og drift. For et sårbart område er det ofte den samlede virksomheten som har avgjørende effekt, og en senere bit-for-bit konsekvensutredning av enkeltfelt vil ikke gi den nødvendige oversikt, selv om det i tillegg gjennomføres såkalte regionale konsekvensutredninger. I tillegg gjelder de borebegrensningene som er vedtatt av hensyn til sårbare miljøressurser ved åpning bare for letefasen, selv om det bores langt flere brønner i utbyggings- og driftsfasen.

Når et felt bygges ut og settes i drift, fører dette til nye store utslipp til luft og vann. Utslipp av vannbaserte borevæsker påvirker både sjøbunnen og vannsøylen. I Barentshavet er den naturlige sedimenteringshastigheten meget lav og selv utslipp av borekaks boret med sjøvann uten tilsats av kjemikalier vil kunne påvirke dyresamfunnene på sjøbunnen negativt. Dette vil for eksempel gjelde kaldtvannskoraller. Kjemikaliene fra vannbasert borevæske vil dessuten for en stor del spres ut i vannmassene og vil der virke sammen med andre driftsutslipp, først og fremst utslipp av produsert vann.

Petroleumsvirksomhetens utslipp til sjø er totalt sett meget store og spres over store områder med havstrømmene. Typisk finner man i dag rester av vektstoffene fra borevæskeutslipp i Nordsjøen helt inne i Oslofjorden. Fokus på mulige skadevirkninger av utslippene har hittil i betydelig grad vært konsentrert om de umiddelbare akutte effektene som er lette å påvise. Det har vært langt vanskeligere å overvåke langtidseffekter i økosystemene. I en test med en komponent i det produserte vannet, alkylfenoler, har imidlertid Havforskningsinstituttet påvist effekter på utviklingen av rogn (gonadeutviklingen) hos torsk, selv ved de laveste konsentrasjonene som ble testet. Hvis disse resultatene kan overføres på naturlige bestander og andre arter, kan effektene for økosystemene bli store. Dette vil først merkes ved en betydelig nedgang i fiskebestandene. Store utslipp av denne typen stoffer kan derfor få negative effekter på de marine økosystemene, som er ment å bli Norges viktigste næringsgrunnlag når oljealderen tar slutt.

En drifts- og utbyggingsfase innebærer altså et økt antall brønner og økt aktivitet også utenfor boretidsbegrensningene i et område som er karakterisert som svært miljøfølsomt. SFT har ikke tilstrekkelig grunnlag for å vurdere om det er mulig å operere med en akseptabel miljørisiko for slik virksomhet.

Konflikt mellom myndighetenes mandat og prioriteringer
Det er nå gjort flere funn av olje som kan være drivverdige i Barentshavet. Disse kan muligens knyttes opp mot Snøhvitprosjektet eller bli gjenstand for egen utbygging. Ressursmyndighetene har selv vært pådrivere for å få boret flere brønner snarest mulig i de aktuelle områdene, blant annet for å få bedre kunnskap om størrelsen på feltene. SFT mener derimot at miljøvernmyndighetenes rammebetingelser for behandling av de enkelte boreaktivitene fratar oss det nødvendige helhetlige perspektiv med hensyn til mulig miljøpåvirkning. Dette innebærer blant annet at det er behov for å se flere leteboringer og mulig produksjon i sammenheng, og at mulige langtidseffekter kanskje ikke tillegges tilstrekkelig vekt.

3. Konklusjon

Selv om Barentshavets økosystemer i hovedtrekk er kjente, er det langt mindre kunnskap om hvordan forurensninger påvirker havmiljøet. Det er økende usikkerhet omkring de viktige naturressursenes sårbarhet for hydrokarboner og andre kjemikalier. Havforskningsinstituttet har vist at torsk kan utsettes for betydelig skade av driftsutslipp fra oljevirksomheten. Det er videre klart at vellykkede oljevernaksjoner i perioder med høye bølger, drivis og mørke vanskelig kan gjennomføres.

SFT ønsker at Stortinget skal kunne fatte vedtak med utgangspunkt i en reell framstilling av hvilke konsekvenser en utbygging i Barentshavet vil medføre og spesielt hvilken usikkerhet som eksisterer med hensyn til naturressursenes sårbarhet både for operasjonelle utslipp og akutt forurensning. SFT ser derfor behovet for at det gjennomføres en helhetlig konsekvensutredning av hva de forskjellige menneskelige aktivitetene kan bety for de sårbare økosystemene i Barentshavet. Resultatene av konsekvensutredningen bør legges til grunn for utvikling av en forvaltningsplan for Barentshavet, hvor bærekraftig bruk av området settes i fokus. Det bør for eksempel vurderes om deler av Barentshavet, spesielt områder med særlig sårbare miljøressurser eller hvor beredskap mot akutt forurensing ikke er mulig store deler av året, bør vernes spesielt mot skadelig påvirkning.

SFT ser behov for en prosess i forvaltningen i forbindelse med en eventuell produksjonsstart og videre utvikling av oljevirksomheten i Barentshavet. De prinsipielle spørsmålene omkring hva Norge ønsker å tillate av petroleumsvirksomhet i Barentshavet bør avgjøres før oljeselskapene bruker store ressurser på å planlegge produksjonsboring og drift. Dette er spesielt viktig for at miljøvernhensyn ikke skal bli ignorert på grunn av økonomiske hensyn.

Med hilsen

Håvard Holm
SFT-direktør

Marie Nordby
Avdelingsdirektør

Kopi til:
Oljedirektoratet

Les mer

• Oljevirksomheten i Barentshavet må utredes grundigere