Forskrift om lokal luftkvalitet
fastsatt i medhold av lov 13. mars 1981 nr 6 om vern mot forurensninger og avfall (forurensningsloven) §§9, jf. EØS-avtalens vedlegg XX pkt. 14a og (direktivene 96/62/EF, 99/30/EF og 2000/69/EF).
Innhold
Kommentarer
Vedlegg 1 til forskrift om lokal luftkvalitet: Soneinndeling
Vedlegg 2 til forskrift om lokal luftkvalitet: Toleransemarginer
§ 1 Formål
Denne forskrift har som formål å fremme menneskers helse og trivsel og beskytte vegetasjon og økosystemer ved å sette minstekrav til luftkvalitet og sikre at disse blir overholdt.
§ 2 Virkeområde
Forskriften gjelder utendørs luftkvalitet og omfatter stoffene:
· svevestøv (PM10)
· nitrogenoksider og nitrogendioksid
· svoveldioksid
· bly
· benzen
· karbonmonoksid
§ 3 Anleggseiers ansvar
Eier av anlegg som bidrar vesentlig til fare for overskridelse av grenseverdiene i § 6 eller i forskrift fastsatt av kommunen i medhold av § 4, eller i § 9 skal sørge for å gjennomføre nødvendige tiltak for å sikre at de grenseverdier og krav som følger av disse bestemmelsene blir overholdt og skal dekke kostnadene forbundet med gjennomføringen. Miljøverndepartementet kan gi pålegg om at flere eiere av anlegg skal samarbeide om gjennomføringen av tiltak. Eier av anlegg som bidrar til konsentrasjonene i §§ 7 og 8 skal medvirke til målinger, beregninger og tiltaksutredninger som nevnt i §§ 7 og 8, jf. § 4. Eier av mindre fyringsanlegg som faller inn under forurensningslovens § 8 første ledd nr. 2 er likevel bare ansvarlig for de plikter kommunen pålegger i medhold av §§ 4 og 5.
Ved vurderingen av om en kilde bidrar vesentlig til overskridelsen av de enkelte grenseverdier, skal kun lokalt skapte bidrag medregnes. Utslipp fra trafikk på veier skal sees under ett, uavhengig av hvem som eier veiene. Det samme gjelder utslipp fra sammenhengende havneområder med ulike eiere. Også utslipp fra mindre fyringsanlegg som faller inn under forurensningslovens § 8 første ledd nr 2 skal sees under ett.
Tillatelse etter forurensningslovens § 11 fritar ikke for plikter etter denne forskriften.
§ 4 Kommunens ansvar og myndighet
Kommunen skal sørge for etablering av målestasjoner, samt for gjennomføring av målinger og/eller beregninger iht. § 7 etter at det er innhentet uttalelse fra de andre ansvarlige iht. § 3. Kommunen skal også sørge for utarbeidelse av nødvendige tiltaksutredninger iht. § 8 i samråd med de ansvarlige iht. § 3.
Kommunestyret kan i forskrift fastsette strengere grenseverdier for sin kommune enn de som fremgår av § 6. Kommunen kan gi nødvendige pålegg for å sikre at forskriftens krav overholdes, herunder gi pålegg om gjennomføring av tiltak for å sikre overholdelse av kravene i § 6 eller strengere grenseverdier iht. lokal forskrift, samt om opplysningsplikt og undersøkelse iht. forurensningslovens §§ 49 og 51. Kommunen kan også pålegge de ansvarlige iht. § 3 å gjennomføre plikter etter §§ 7, 8 og 10.
Kommunen skal sørge for at eiere av mindre fyringsanlegg som nevnt i § 3 samlet sett oppfyller sin andel av de plikter som følger av § 6. Kommunestyret kan gjennom forskrift etter forurensningslovens § 9 eller enkeltvedtak etter lovens § 7 fjerde ledd regulere utslippene fra slike fyringsanlegg. Slik forskrift eller enkeltvedtak kan likevel ikke inneholde restriksjoner som medfører at kapasiteten på strømnettet lokalt overbelastes.
Kommunen kan i det enkelte tilfelle gjøre vedtak om at plikter som forskriften legger på eieren av et anlegg, i stedet skal ligge på en annen som driver virksomhet som forurenser og kan i særlige tilfeller pålegge den ansvarlige for et anlegg å gjennomføre plikter etter forskriften selv om anlegget ikke bidrar vesentlig til konsentrasjonen av de enkelte stoffene.
§ 5 Kostnadsdekning
Miljøverndepartementet kan gi pålegg om dekning og fordeling av anleggseiernes kostnader ved tiltak for å overholde kravene i § 6, lokal forskrift iht. § 4, og etter § 9, jf. § 3.
Kommunen kan pålegge de ansvarlige etter § 3 å dekke kostnadene ved gjennomføring av pliktene i §§ 7, 8 og 10. Kostnadene skal fordeles i forhold til den enkeltes bidrag til forurensningskonsentrasjonen.
Kommunen kan pålegge eiere av mindre fyringsanlegg å dekke kostnadene forbundet med mindre fyringsanleggs andel av pliktene i §§ 6, 8, 9, og 10.
Kommunestyret kan gi forskrift om gebyrer for saksbehandling og kontroll etter denne forskriften. Gebyrene kan kreves av de ansvarlige etter § 3, samt av eiere av mindre fyringsanlegg og skal settes slik at de samlet ikke overstiger kommunens kostnader ved saksbehandlingen eller kontrollordningen, jf. forurensningslovens § 52a. Gebyret er tvangsgrunnlag for utlegg.
§ 6 Grenseverdier for tiltak
Forurensningskonsentrasjonen i utendørs luft skal fra og med de fastsatte fristene ikke overstige følgende grenseverdier flere enn det tillatte antall ganger:
Svoveldioksid | Midlingstid | Grenseverdi | Antall tillatte overskridelser av grenseverdien | Dato for oppnåelse av grenseverdi |
1. Timegrenseverdi for beskyttelse av menneskets helse. | 1 time | 350 µg/m3 | Grenseverdien kan overskrides inntil 24 ganger pr. kalenderår. | 1. januar 2005 |
2. Døgngrenseverdi for beskyttelse av menneskets helse. | 1 døgn (fast) | 125 µg/m3 | Grenseverdien kan overskrides inntil 3 ganger pr. kalenderår. | 1. januar 2005 |
3. Grenseverdi for beskyttelse av økosystemet. | Kalenderår og i vinterperioden (1/10 - 31/3). | 20 µg/m3 | Fra forskriftens ikrafttredelse | |
Nitrogendioksid og nitrogenoksid | ||||
1. Timegrenseverdi for beskyttelse av menneskets helse. | 1 time | 200 µg/m3 NO2 | Grenseverdien kan overskrides inntil 18 ganger pr. kalenderår. | 1. januar 2010 |
2. Årsgrenseverdi for beskyttelse av menneskets helse. | Kalenderår | 40 µg/m3 NO2 | 1. januar 2010 | |
3. Grenseverdi for beskyttelse av vegetasjonen. | Kalenderår | 30 µ/m3 NOX | Fra forskriftens ikrafttredelse | |
Svevestøv PM10 | ||||
1. Døgngrenseverdi for beskyttelse av menneskets helse. | 1 døgn (fast) | 50 µg/m3 PM10 | Grenseverdien kan overskrides inntil 35 ganger pr. år. | 1. januar 2005 |
Årsgrenseverdi for beskyttelse av menneskets helse. | Kalenderår | 40 µg/m3 PM10 | 1. januar 2005 | |
Bly | ||||
Årsgrenseverdi for beskyttelse av menneskets helse. | Kalenderår | 0,5 µ/m3 | Fra forskriftens ikrafttredelse | |
Benzen | ||||
Årsgrenseverdi for beskyttelse av menneskets helse | Kalenderår | 5 µg/m3 | 1. januar 2010 | |
Karbonmonoksid | ||||
Grenseverdi for beskyttelse av menneskets helse | Max. daglig 8-timers gjennomsnitt | 10 mg/ m3 | 1. januar 2005 |
Tiltak i ett område skal ikke medføre overskridelser av tiltaksgrensene i andre områder. Tiltakene skal sikre at grenseverdiene vil være overholdt i minst 3 år etter tiltaksgjennomføring.
Inntil tidspunktene for oppfyllelse av grenseverdiene i denne bestemmelsen, gjelder minstekravene i EUs direktiver 80/779/EEC og 85/203/EEC.
§ 7 Krav til måling og beregning av luftkvaliteten
Luftkvaliteten skal måles og/eller beregnes i henhold til helsebaserte og vegetasjonsbaserte vurderingsterskler :
Helsebaserte vurderingsterskler
Forurensningskomponent | Øvre vurderingsterskel | Nedre vurderingsterskel |
Svoveldioksid | 75 µg/m3 (24 timers verdi) som kan overskrides maks. 3 ggr. pr. kalenderår | 50 µg/m3 (24 timers verdi) som kan overskrides maks. 3 ggr. pr. kalenderår |
Nitrogendioksid | 140 µg/m3 (timesmiddel) som kan overskrides maks. 18 ggr. pr. kalenderår 32 µg/m3 (årsmiddel) | 100 µg/m3 (timesmiddel) som kan overskrides maks. 18 ggr. pr. kalenderår 26 µg/m3 (årsmiddel) |
Svevestøv (PM10) | 30 µg/m3 (døgnmiddel) som kan overskrides maks. 7 ggr. pr. kalenderår 14 µg/m3 (årsmiddel) | 20 µg/m3 (døgnmiddel) som kan overskrides maks. 7 ggr. pr. kalenderår 10 µg/m3 (årsmiddel) |
Bly | 0,35 µg/m3 (årsmiddel) | 0,25 µg/m3 (årsmiddel) |
Benzen | 3,5 µg/m3 (årsmiddel) | 2,0 µg/m3 (årsmiddel) |
Karbonmonoksid | 7 mg/m3 (8 timesmiddel) | 5 mg/m3 (8 timesmiddel) |
Vegetasjonsbaserte vurderingsterskler
Forurensningskomponent | Øvre vurderingsterskel | Nedre vurderingsterskel |
Svoveldioksid | 12 µg/m3 (vintermiddel) | 8 µg/m3 (vintermiddel) |
Nitrogenoksider | 24 µg/m3 (årsmiddel) | 19,5 µg/m3 (årsmiddel) |
I større byområder samt i andre soner hvor øvre eller nedre vurderingsterskel er overskredet, skal det foretas målinger. I større byområder og soner hvor konsentrasjonene i et representativt tidsrom ligger mellom øvre og nedre vurderingsterskel, kan antall målestasjoner reduseres hvis det benyttes en kombinasjon av målinger og modellberegninger. I større byområder og soner hvor konsentrasjonene ligger under nedre vurderingsterskel er det tilstrekkelig å benytte modellberegninger eller teknikker for objektive anslag for å vurdere luftkvaliteten. I større byområder skal det likevel foretas målinger av SO2 og NO2.
For å kunne vurdere luftkvaliteten i forhold til de helsebaserte grenseverdiene i § 6, skal minste antall faste målestasjoner for hvert stoff være:
Befolkningsmengde i større byområde eller sone (i 1000) | Ved overskridelse av øvre vurderingsterskel | For konsentrasjoner mellom øvre og nedre vurderingsterskel | For SO2 og NO2, i større byområder hvor konsentrasjonene er lavere enn nedre vurderingsterskel |
0 - 249 | 1 | 1 | - |
250 - 499 | 2 | 1 | 1 |
500 - 749 | 2 | 1 | 1 |
750 - 999 | 3 | 1 | 1 |
1 000 - 1 499 | 4 | 2 | 1 |
1 500 - 1 999 | 5 | 2 | 1 |
2 000 - 2 749 | 6 | 3 | 2 |
2 750 - 3 749 | 7 | 3 | 2 |
Ved overskridelse av øvre vurderingsterskel for nitrogendioksid og svevestøv, skal det inkluderes minst 1 bybakgrunnsstasjon og 1 trafikkorientert stasjon. Det samme gjelder for overskridelse av øvre vurderingsterskel for benzen og karbonmonoksid såfremt dette ikke medfører en økning av antall stasjoner.
For vurdering av forurensningen i områder rundt større punktkilder, skal antall målestasjoner vurderes ut fra utslippsmengde, sannsynlige spredningsmønstre for forurensningen og den potensielle eksponeringen for befolkningen.
For å kunne vurdere luftkvaliteten i forhold til de vegetasjonsbaserte grenseverdiene i § 6, skal minste antall målestasjoner for hvert stoff være:
Ved overskridelse av øvre vurderingsterskel | For konsentrasjoner mellom øvre og nedre vurderingsterskel |
1 stasjon hver 20 000 km2 | 1 stasjon hver 40 000 km2 |
Målestasjoner som skal brukes til å vurdere overholdelsen av grenseverdier for helsebeskyttelse, skal plasseres slik at de gir data om de områdene i en sone eller større byområde som har de høyeste konsentrasjonene som befolkningen må forventes å bli utsatt for, direkte eller indirekte, i en periode som er betydningsfull i forhold til grenseverdien(e)s midlingstid. Målestasjonene skal plasseres slik at de også reflekterer konsentrasjonsnivåer i andre områder innen en sone eller større byområde som er representative for den eksponering befolkningen utsettes for.
Målestasjoner med faste målinger som skal brukes til å vurdere overholdelsen av grenseverdier for økosystemer og vegetasjon skal plasseres i god avstand fra større byområder, andre bebygde områder, industrianlegg og motorveier.
Referansemetoder for måling som angitt i gjeldende EU-direktiver skal benyttes i de tilfeller det foreligger slike. Andre metoder kan bare benyttes hvis det kan dokumenters et tilstrekkelig samsvar med referansemetoder for de enkelte komponenter.
§ 8 Krav om tiltaksutredning
Viser målinger iht. § 7 i en sone eller større byområde fare for overskridelse av en eller flere av grenseverdiene i § 6 flere enn det tillatte antall ganger, skal det foretas en tiltaksutredning som redegjør for nødvendige tiltak for å tilfredsstille forskriftens krav.
§ 9 Alarmterskler
Hvis konsentrasjonen av svoveldioksid overstiger 500 _g/m3 eller konsentrasjonen av nitrogendioksid overstiger 400 _g/m3 i tre sammenhengende timer på steder som er representative for luftkvaliteten over minst 100 km2 eller en hel sone eller større byområde skal de ansvarlige iht. § 3 varsle offentligheten om :
1) dato, time og sted samt årsaken til overskridelsen hvis den er kjent
2) prognoser om:
· endringer i konsentrasjonene (forbedring, stabilisering eller forverring )
samt årsaken til den forventede endringen
· berørt geografisk område
· varighet
3) hvilke befolkningsgrupper som antas å være særlig følsomme for overskridelsen
4) hvilke forholdsregler følsomme befolkningsgrupper bør treffe.
§ 10 Rapportering, dokumentasjon og tilsyn
Kommunen skal sørge for rapportering av metoder, prosedyrer og data etter nærmere bestemmelser fra Statens forurensningstilsyn. Statens forurensningstilsyn eller den Miljøverndepartementet bestemmer kan også stille nærmere krav til antall og plassering av målestasjoner, prosedyrer, metoder og dokumentasjon for å sikre at dataene har tilfredsstillende kvalitet og er sammenlignbare, samt stille nærmere krav til tiltaksutredninger og tilgjengeliggjøring av data for allmennheten.
Kommunen fører tilsyn med at bestemmelsene i forskriften overholdes.
§ 11 Klage
Vedtak etter § 4 om gjennomføring og kostnadsdekning av tiltak for å sikre overholdelse av grenseverdiene i § 6 eller lokal forskrift iht. § 4 kan påklages til Miljøverndepartementet. Andre vedtak truffet av kommunen kan påklages til kommunestyret eller særskilt klagenemnd opprettet av dette.
§ 12 Unntak
Statens forurensningstilsyn eller den Miljøverndepartementet bestemmer, kan i særlige tilfeller gjøre unntak fra forskriftens krav.
§ 13 Tvangsmulkt
For å sikre at bestemmelsene i forskriften eller vedtak i medhold av forskriften overholdes
kan kommunen fastsette tvangsmulkt, jf. forurensningslovens § 73. Statens forurensningstilsyn kan på samme måte fastsette tvangsmulkt knyttet til vedtak etter § 10 første ledd, annen setning.
§ 14 Straff
Overtredelse av forskriften eller av vedtak i medhold av forskriften straffes etter forurensningslovens § 78 og straffelovens §§ 48a og 48b, hvis forholdet ikke går inn under en strengere straffebestemmelse.
§ 15 Ikrafttreden
Denne forskriften trer i kraft straks.
§ 16 Opphevelse av andre forskrifter
Forskrift om grenseverdier for lokal luftforurensning og støy av 30. mai 1997 oppheves ved denne forskrifts ikrafttredelse.
Til § 1
Hensikten med forskriften er å sikre en generell bedring av luftkvaliteten for å hindre at konsentrasjoner av de aktuelle stoffene i utendørs luft medfører helseplage eller skader økosystemet eller vegetasjon. Forskriften avløser forskrift om grenseverdier for lokal luftforurensning og støy fra 1997 (grenseverdiforskriften) og er en videreføring og skjerpelse av kravene i denne. Forskriften retter seg mot kommuner og mot eiere av anlegg som bidrar til konsentrasjoner av de stoffene som omfattes og pålegger disse visse plikter. Tiltakene som utløses av forskriftens krav vil bidra til en bedring av den generelle luftkvaliteten, men vil ikke sikre at grenseverdiene for tiltak vil være oppfylt på ethvert sted. Generelle, nasjonale virkemidler og tiltak vil kunne supplere forskriftens krav og bidra til å bedre luftkvaliteten til gunst for folkehelsen.
Til § 2
Forskriften gjelder all utendørs luft i riket her jf. forurensningslovens §§ 3 og 4. Den omfatter ikke luftkvaliteten inne i bygninger. Luften i tunneller, parkeringshus o.l. anses i denne sammenheng ikke som utendørs luft og omfattes derfor ikke av forskriftens virkeområde.
Til § 3
I første ledd slås det fast at det er eier av forurensende anlegg som bidrar vesentlig til overskridelse av grenseverdiene i § 6 eller ev. av strengere lokale grenseverdier fastsatt i kommunal forskrift, som er ansvarlig for å gjennomføre de nødvendige tiltak for å sikre at antall tillatte overskridelser ikke overstiges, og som skal dekke de nødvendige kostnader ved gjennomføringen av pliktene. Eierens ansvar er selvstendig og er ikke avhengig av pålegg e.l. fra forurensningsmyndigheten. Ved fare for overskridelse av grenseverdiene skal det likevel utarbeides en tiltaksutredning etter initiativ fra kommunen, jf. § 8. Miljøverndepartementet kan videre gi pålegg om samarbeid om tiltak etter § 3 første ledd annen setning, samt om fordeling av anleggseiernes kostnader etter § 5 første ledd. Eiere av anlegg som bidrar vesentlig til overskridelse av alarmtersklene i § 9 skal gjennomføre og bekoste de krav som følger av denne bestemmelsen.
Selv om det er kommunen som har hovedansvar for å sørge for måling, beregning og tiltaksutredning, skal eiere av forurensende anlegg som bidrar til dårlig luftkvalitet, bidra i dette arbeidet. Eiere av anlegg som bidrar vesentlig til overskridelse av de ulike vurderingstersklene i § 7, skal medvirke til de plikter en slik overskridelse medfører, mens eiere av anlegg som bidrar vesentlig til fare for overskridelse av tiltaksgrensene skal bidra i arbeidet med tiltaksutredning etter § 8.
Utslipp fra mindre fyringsanlegg, som for eksempel vedovner, parafinbrennere og små oljefyringsanlegg, anses som "vanlig forurensning fra boliger og fritidshus", og har tidligere vært tillatt uten regulering iht. forurensningsloven § 8 første ledd nr 2. I enkelte områder bidrar imidlertid utslipp fra slike fyringsanlegg samlet sett vesentlig til forurensningssituasjonen og det er derfor viktig at det kan treffes tiltak for å redusere utslippene. Også slike anlegg faller derfor inn under forskriften. Iht. hovedregelen skulle eieren av slike anlegg være direkte ansvarlig for tiltak mot fyring. Ettersom det vil være svært mange eiere med utslipp som hver for seg bidrar lite til luftkvaliteten, er det av praktiske grunner uhensiktsmessig å gjøre eieren av anlegget selvstendig ansvarlig for pliktene etter forskriften. I § 3 første ledd siste setning er det derfor gjort unntak fra hovedregelen, slik at eiere av mindre fyringsanlegg bare blir ansvarlige for plikter iht. til forskriften i den grad kommunen pålegger dem det gjennom enkeltvedtak eller forskrift iht. § 4. Som eier av mindre fyringsanlegg regnes i denne forbindelse eieren av det enkelte ildsted.
Typiske, forurensende anlegg som vil kunne falle inn under denne forskriften er veier, transportterminaler (havneanlegg, kaianlegg, bussterminaler, lastebilterminaler o.l.), industribedrifter, fyringsanlegg m.m. Forskriften retter seg altså mot eieren av anlegget forurensningen skjer ved, selv om det er den enkelte buss, bil, skip osv. som har de egentlige utslippene. I den grad den ansvarlige har mulighet til det, kan han likevel velte plikter og kostnader over på den egentlige forurenser, f.eks. ved å kreve gebyr for kjøring med piggdekk e.l.
Kommunen er ansvarlig for utslipp fra egne kilder, dvs. kommunale veier, kommunale forbrenningsanlegg osv. og skal på lik linje med alle andre anleggseiere sørge for at utslippene reduseres og dekke kostnadene i forhold til sine bidrag. Kommunen er videre gitt myndighet og ansvar som fremgår av § 4.
Eierens plikt iht. første ledd er å sørge for gjennomføring av de plikter som er nevnt. I uttrykket "sørge for" ligger at eieren ikke nødvendigvis selv må gjennomføre tiltak e.l. Selv om eieren får andre til å stå for selve gjennomføringen av plikten, er anleggseieren likevel ansvarlig for at plikten overholdes. I tilfeller der flere kilder med ulike ansvarlige bidrar til overskridelse av grenseverdien, skal de ulike bidragsytere dekke kostnadene ved gjennomføring av pliktene i forhold til sitt bidrag til konsentrasjonen. De kan enten iverksette og bekoste nødvendige tiltak i forhold til sitt bidrag hver for seg eller gå sammen om å gjennomføre de samfunnsøkonomisk mest kostnadseffektive tiltakene for å overholde pliktene og dele anleggseiernes kostnader i forhold til sine bidrag. Ved å gå sammen om gjennomføring av pliktene vil de totale utgiftene som regel bli mindre enn om de ansvarlige gjennomfører tiltak hver for seg. Det vil i de fleste tilfeller være både samfunnsøkonomisk og bedriftsøkonomisk lønnsomt at tiltakshaverne samarbeider om tiltaksgjennomføringen. Det er derfor også viktig at de ansvarlige samarbeider med kommunen og hverandre i arbeidet med tiltaksutredning iht. § 8. Hvis anleggseierne ikke blir enige om å samarbeide om tiltakene, må alle redusere sine bidrag til overskridelsen like mye som sitt prosentvise bidrag, slik at overskridelse unngås. For unntaksvis å kunne gripe inn for å sikre at de samfunnsøkonomisk mest lønnsomme tiltakene gjennomføres, er Miljøverndepartementet gitt hjemmel til å pålegge anleggseierne å samarbeide om tiltak.
Det er eiere av anlegg som i henhold til tiltaksutredningen vil bidra vesentlig til overskridelse av grenseverdiene som er direkte ansvarlig for å gjennomføre tiltak. Eiere av anlegg som bidrar til konsentrasjonene er ansvarlig for medvirkning til måling, beregning og tiltaksutredning i forhold til de grenseverdier/terskler som gjelder for disse pliktene, jf. bestemmelsens første ledd annen setning. Med dette menes de anlegg som bidrar vesentlig til konsentrasjonen på de tidspunkter (timer, dager, år osv. avhengig av midlingstiden) hvor det forekommer overskridelse av selve grenseverdieterskelen. Kretsen av de ansvarlige vil kunne variere ved de ulike pliktene, p.g.a. at de utløses ved ulike konsentrasjonsnivåer.
I alminnelighet bør et anlegg anses å bidra vesentlig til overskridelse av grenseverdien hvis 20 % eller mer av den lokalt skapte totalbelastningen kan tilbakeføres til anlegget. Det følger av annet ledd at bidrag fra langtransportert forurensning og regionale bakgrunnsbidrag ikke skal regnes med ved vurderingen av om en kilde bidrar vesentlig til overskridelse av de enkelte grenseverdier. Som det fremgår av § 4 kan kommunen i særlige tilfeller pålegge den ansvarlige for et anlegg som bidrar med mindre enn 20 % å gjennomføre tiltak e.l. hvis dette vil være kostnadseffektivt. Stat, fylkeskommune og kommune er ansvarlig for hver sin del av veinettet som til sammen utgjør et sammenhengende veisystem. Veisektoren skiller seg fra andre forurensningskilder ved at en ansvarlig kan iverksette tiltak som påvirker utslipp og forekomst av overskridelser langs deler av veinettet som en annen instans er ansvarlig for. Ved vurderingen av om en kilde bidrar vesentlig til overskridelse av grenseverdiene i § 5, skal veier derfor sees under ett uavhengig av hvem som eier dem. Det samme gjelder for sammenhengende havneområder med ulike eiere. Også ulike mindre fyringskilder skal sees under ett. Hver for seg vil slike utslipp i praksis alltid utgjøre mindre enn 20 % av den totale belastningen. Samlet sett kan de likevel utgjøre et vesentlig bidrag til konsentrasjonen.
Kravene i denne forskriften må anses som minstekrav. I bestemmelsens siste ledd er det derfor slått fast at utslippstillatelse etter forurensningsloven ikke fritar for å gjennomføre plikter etter denne forskriften. I den grad et anlegg med tillatelse etter forurensningslovens § 11 likevel bidrar vesentlig til overskridelse av grenseverdiene, er eierne forpliktet til å gjennomføre tiltak utover de krav som stilles i tillatelsen. Omvendt kan det stilles strengere krav bl.a. i tillatelse etter § 11, enn de krav som følger av forskriften hvis de forurensningsmessige ulempene ved anlegget sammenholdt med øvrige fordeler og ulemper tilsier det.
Til § 4
Kommunene gjøres gjennom denne forskriften til forurensningsmyndighet for lokal luftkvalitet og har dermed ansvar for å sikre at forskriftens krav oppfylles. Kommunestyret kan også gjennom lokal forskrift fastsette strengere grenseverdier for tiltak enn de nasjonale, enten ved å skjerpe konsentrasjonsgrensene for de stoffene som omfattes av forskriften eller ved å fastsette strengere eller supplerende oppfyllelsestidspunkt i forhold til de som er fastsatt i foreliggende forskrift. Slike forskrifter vil bare gjelde innenfor den enkelte kommune, og kan ikke utløse tiltaksplikt i andre kommuner. Kommunale grenseverdier vil supplere de som ellers følger av § 6. For øvrig vil foreliggende forskrifts bestemmelser gjelde. Fastsettelse av lokal forskrift med slike grenseverdier vil måtte skje etter vanlige prosedyrer iht. forvaltningsloven med høring osv. Alle berørte vil derfor kunne uttale seg til forslaget. Pålegg for å oppnå slike grenseverdier vil dessuten kunne påklages til Miljøverndepartementet, jf. § 11.Kommunen må påse at kostnadene ved å oppfylle slike pålegg står i rimelig forhold til den nytte som oppnås.
Stillingen som forurensningsmyndighet og det ansvar kommunen er pålagt vil gi kommunen god oversikt over luftkvaliteten i kommunen og gi mulighet til å se egne virkemidler i sammenheng med andre anleggseieres virkemidler og tiltaksmuligheter. Det vil dessuten gi kommunen nyttig informasjon til bruk i planlegging etter plan- og bygningsloven. For å sikre at kommunen har den nødvendige oversikt og for å sikre samordning mellom anleggseierne, skal kommunen sørge for gjennomføring av de plikter knyttet til måling, beregning og tiltaksutredning som følger av §§ 7 og 8. I uttrykket "sørge for" ligger at kommunen ikke nødvendigvis selv må gjennomføre pliktene, men er ansvarlig for at pliktene overholdes. Kommunen kan imidlertid sette bort f.eks. måling og beregning til en uavhengig instans eller pålegge en eller flere anleggseiere å gjennomføre pliktene, jf. bestemmelsens første ledd siste setning og § 3 første ledd tredje setning. I den grad også andre enn den som får pålegget bidrar til forurensingssituasjonen, skal disse pålegges å dekke sin andel av kostnadene, slik kommunen har hjemmel til etter § 5, med mindre kommunen selv velger å dekke disse kostnadene. Kommunene skal iht. § 10 rapportere metoder, prosedyrer og data etter nærmere bestemmelser fra Statens forurensningstilsyn.
Uavhengig av om kommunen selv gjennomfører pliktene eller får andre til å gjøre det, skal de ansvarlige etter § 3 kunne uttale seg om plassering av målestasjoner, valg av måle- og beregningsverktøy og -metoder osv. Kommunen skal også samrå seg med de ansvarlige ved utarbeidelse av tiltaksutredninger. Selv om det er anleggseierne som sammen er ansvarlige for å gjennomføre tiltak, jf. §§ 3 og 6/lokal forskrift, bør kommunen delta i og ev. påta seg å samordne arbeidet med tiltaksgjennomføring. Kommunen bør også sørge for nødvendig samordning med andre kommuner i samme sone om måling, beregning, tiltaksvurdering og gjennomføring av tiltak.
Kommunen er videre gitt hjemmel til å gi nødvendige pålegg til anleggseiere for å sikre at forskriftens krav oppfylles. Pålegg kan gjelde alle forhold som er av betydning for gjennomføring av forskriftens krav, herunder fremleggelse av opplysninger, gjennomføring av undersøkelser og gjennomføring av tiltak. Anleggseieren bestemmer likevel selv hvilke tiltak som skal iverksettes for å redusere luftforurensningen. Kommunen kan på denne måten f.eks. sørge for at det er de mest kostnadseffektive tiltakene som gjennomføres overfor det enkelte stoff eller for flere stoffer sett under ett.
Eiere av mindre fyringsanlegg er iht. § 3 bare ansvarlig for de plikter som kommunen pålegger dem. I § 4 tredje ledd slås det derfor fast at kommunen skal sørge for at eiere av mindre fyringsanlegg samlet sett oppfyller sin andel av de plikter som følger av § 6. For å kunne sørge for at disse bidragene reduseres i de tilfellene hvor det er nødvendig, gis kommunen videre myndighet til å gi forskrifter som regulerer utslippene. Slike forskrifter kan f.eks. regulere bruk av lite forurensende ovner, krav til rensing av utslippene e.l. Tilsvarende reguleringer kan også pålegges gjennom enkeltvedtak. Restriksjoner på vedfyring vil kunne medføre overgang til andre energikilder, f.eks. elektrisitet. Dette vil kunne skape problemer for strømtilførselen lokalt. For å unngå at kommunale forskrifter får en slik utilsiktet virkning, er kommunens myndighet begrenset slik at den ikke kan vedta forskrifter eller enkeltvedtak med restriksjoner på vedfyring som medfører at kapasiteten på det lokale strømnettet overbelastes. I hvilken grad vedfyringsrestriksjoner vil kunne ha slik betydning vil avhenge av hvor omfattende restriksjoner som pålegges, eksisterende nettkapasitet i området, m.m. For å sikre at lokale forskrifter ikke skaper problemer som nevnt ovenfor, skal utkast til forskrifter som regulerer vedfyring alltid sendes på høring til Norges Energi- og vassdragsverk (NVE). Bl.a. for å sikre at heller ikke pålegg om vedfyringsrestriksjoner vil ha en slik effekt, kan slike enkeltvedtak påklages til Miljøverndepartementet iht. § 11.
Etter fjerde ledd kan kommunen dessuten i det enkelte tilfelle gjøre vedtak om at plikter som forskriften legger på eieren av et anlegg, i stedet skal ligge på en annen som driver forurensende virksomhet, hvis dette unntaksvis er mest rimelig og hensiktsmessig. Det er en forutsetning at den forurensende virksomheten faller inn under forurensningslovens § 7 og vil være mest aktuelt i tilfeller der andre enn eieren driver virksomhet ved anlegget.
Selv om det som regel vil være mest kostnadseffektivt å gjennomføre tiltak ved de største kildene, kan det unntaksvis være kostnadseffektivt å gjennomføre tiltak ved anlegg som har utslipp som bidrar til forurensningskonsentrasjonen, selv om bidraget ikke er vesentlig. Kommunen kan derfor i særlige tilfeller pålegge den ansvarlige for et anlegg som bidrar med mindre enn 20 % å gjennomføre plikter etter forskriften hvis dette vil være kostnadseffektivt. Det forutsettes imidlertid at den ansvarlige bare dekker kostnadene i henhold til sitt forurensningsbidrag.
Til § 5
De ansvarlige skal i utgangspunktet selv sørge for oppfyllelse av kravene og dekke sin andel av de budsjettmessige kostnadene ved nødvendige tiltak. Forskriftens system legger likevel til rette for en gjennomføring av de samfunnsøkonomisk mest kostnadseffektive tiltakene for å overholde grenseverdiene. Iht. § 8 skal kommunen og anleggseierne sammen bidra til en tiltaksutredning hvor det vil fremgå hvilke tiltak som er samfunnsøkonomisk mest kostnadseffektive og anleggseierne står iht. § 3 fritt til å gå sammen om gjennomføring av disse. Regelen i § 5 første ledd om at Miljøverndepartementet kan gi pålegg om dekning og fordeling av anleggseiernes budsjettmessige kostnader ved gjennomføring av tiltak etter § 6 eller lokal forskrift, eller etter § 9, bygger opp under dette. Ved gjennomføring av forskriften kan det oppstå spørsmål og uenighet om hvem som skal dekke hvilke kostnader. Slike spørsmål kan gjelde både hva slags budsjettmessige kostnader som kan medregnes og hvordan de skal fordeles mellom de ulike tiltakshaverne. Fordi kommunen i enkelte tilfeller er både forurensningsmyndighet og forurenser, er myndigheten i spørsmål om dekning og fordeling av kostnader lagt til Miljøverndepartementet Også i forbindelse med klagebehandling etter § 11, kan det være aktuelt å gi pålegg om dekning og fordeling av anleggseiernes kostander.
Kommunen vil ha visse kostnader som følge av de oppgaver som er lagt på kommunen i medhold av § 4. Disse kostnadene knytter seg i første rekke til etablering og drift av målings- og beregningssystemer etter § 7, til arbeid med tiltaksutredning etter § 8, og til eventuelle krav til rapportering og dokumentasjon som stilles i medhold av § 10. I tråd med prinsippet om at forurenseren skal betale, kan kommunen etter annet ledd kreve at de ansvarlige iht. § 3 skal dekke sin andel av disse kostnadene. I tilfeller der kommunen pålegger en eller flere av de ansvarlige å gjennomføre noen av disse pliktene,skal kommunen samtidig gi pålegg om at de andre ansvarlige - herunder kommunen selv i den grad kommunale anlegg bidrar til forurensningssituasjonen - dekker sin andel av kostnadene, med mindre kommunen selv velger å dekke disse kostnadene.
I tredje ledd er kommunen gitt hjemmel til å kreve dekning av de utgifter forbundet med tiltak etter § 6, informasjon etter § 9 og rapportering, dokumentasjon og tilsyn etter § 10 som kommunen har som følge av de samlede utslipp fra mindre fyringsanlegg som vedovner o.l. I den grad utslipp fra slike anlegg bidrar vesentlig til at grenseverdiene i § 6 overskrides flere enn det tillatte antall ganger, vil det være kostnader knyttet til iverksettelse av tiltak. Hvis slike tiltak pålegges hver enkelt ovnseier, vil det som regel være mest hensiktsmessig at den enkelte dekker sine egne kostnader ved tiltaket. I noen tilfeller kan det være mer kostnadseffektivt at bare noen eiere pålegges tiltak eller at det gjennomføres tiltak overfor andre kilder. Kommunen kan da bekoste tiltakene og kreve dem refundert av eierne av mindre fyringsanlegg.
Etter fjerde ledd kan kommunen lage forskrift om gebyrer for saksbehandling og kontroll. I kontrollkostnadene kan også medregnes kostnadene ved måling og beregning av luftkvaliteten, hvis det ikke kreves dekket direkte gjennom første eller annet ledd. Gebyrene kan kreves av de som bidrar vesentlig til overskridelse av grenseverdiene i §§ 6 og 9, samt av eiere av mindre fyringsanlegg som faller inn under forurensningslovens § 8 første ledd nr. 2, jf. forskriftens § 3. Gebyrene skal settes slik at de ikke overstiger kommunens faktiske kostnader ved saksbehandling og kontroll og er tvangsgrunnlag for utlegg.
Til § 6
Bestemmelsen stiller krav til hvordan luftkvaliteten skal være og retter seg mot alle lokale, menneskeskapte kilder til de stoffene som omfattes, også f.eks. vedfyring som ikke var omfattet av forskrift om grenseverdier for lokal luftforurensning og støy. Det er satt ulike grenseverdier som skal overholdes i ulike tidsperioder (midlingstider) og med til dels ulike oppfyllelsestidspunkt. Noen av grenseverdiene tillates overskredet et visst antall ganger, mens andre ikke tillates overskredet. Grenseverdien for bly er allerede oppfylt i Norge. Denne grenseverdien gjelder derfor umiddelbart. I § 7 er det gitt nærmere bestemmelser om gjennomføring av målinger og beregninger for å kontrollere om kravene i § 6 overholdes.
De grenseverdiene som er fastsatt i forskriften tilsvarer EUs minstekrav. I tillegg til grenseverdien for PM10 i 2005, har EU fastsatt en veiledende grenseverdi for PM10 med oppfyllelsesfrist 1. januar 2010 på 50 _g/m3 med 7 tillatte overskridelser. Denne grenseverdien er foreløpig ikke bindende, men det må påregnes at det senere vil bli fastsatt en bindende grenseverdi for PM10 også for 2010.
Ved vurderingen av om grenseverdiene i forskriften er overskredet, skal også langtransportert forurensning og regionale bakgrunnsbidrag regnes med, selv om disse kildene skal holdes utenfor vurderingen av hvem som bidrar vesentlig på tidene med overskridelse, jf. § 3 annet ledd. Det er de ansvarlige iht. § 3, dvs. de som bidrar til at selve grenseverdiene i det hele tatt overskrides, som skal sørge for iverksettelse av nødvendige tiltak for å sikre at grenseverdiene ikke overskrides mer enn det tillatte antall ganger. Kommunen skal likevel iht. § 4 sørge for at det foretas en tiltaksutredning etter § 8 ved fare for overskridelse av grenseverdiene.
Sammenhengende områder hvor grenseverdiene overskrides, skal vurderes under ett. Det kan således være flere tiltaksområder innenfor en og samme sone, jf. nærmere om soneinndeling i kommentaren til § 7 og i vedlegg 1. Etter bestemmelsens nest siste ledd skal tiltak i ett område ikke medføre overskridelser av tiltaksgrensene i andre områder. Dette innebærer f.eks. at tiltak for å begrense utslipp fra vei eller havneområder ikke skal kunne medføre at forurensningen flyttes til andre områder og medfører overskridelse av grenseverdiene der.
For å unngå at økning av utslippene medfører overskridelse av grenseverdiene kort tid etter at det er iverksatt tiltak i henhold til denne paragrafen, skal tiltakene dimensjoneres slik at grenseverdiene vil være overholdt i minst 3 år etter at tiltakene er gjennomført. Også ved planlegging etter plan- og bygningsloven (PBL) må grenseverdiene iakttas. Planleggingen bør søkes brukt til å forebygge forurensning og konkrete planløsninger som vil bidra til overskridelser av grenseverdiene. Det vil for øvrig bli gitt nærmere retningslinjer for luftkvalitet til bruk i planleggingen etter PBL.
Av siste ledd fremgår det at minstekravene i EUs direktiver 80/779/EEC (svoveldisoksid og svevestøv) og 85/203/EEC (nitrogendioksid) gjelder inntil grenseverdiene i denne bestemmelsen skal være oppfylt. Grenseverdiene i direktivene er 400 _g/m3 nitrogendioksid (timemiddel), 350 _g/m3 svevestøv (døgnmiddel) og 400 _g/m3 svoveldioksid (døgnmiddel). Disse kravene er stort sett oppfylt allerede i dag og grenseverdiene vil derfor i liten grad ha praktisk betydning.
Til § 7
Bestemmelsen angir i hvilke tilfeller det skal foretas målinger og hvordan disse eventuelt skal gjennomføres. Bestemmelsens første ledd inneholder terskler som måle- og beregningskravene vurderes i forhold til. Overskridelser av øvre og nedre vurderingsterskel bestemmes på basis av foreliggende konsentrasjonsmålinger fra de fem forutgående årene. Vurderingsterskelen anses overskredet hvis det totale antall overskridelser av vurderingsterskelen utgjør mer enn tre ganger det årlige tillatte antall i løpet av disse fem årene. Når det bare foreligger data for kortere tid enn en femårsperiode, kan mer tidsavgrensede målinger i typiske, forurensede områder, basert på informasjoner fra modellberegninger, legges til grunn for vurderingen av om nedre eller øvre vurderingsterskel er overskredet.
I annet og tredje ledd omhandles kravene til måling og beregning av luftkvaliteten. Iht. EUs rammedirektiv for luftkvalitet er landet delt inn i soner og større byområder, jf. vedlegg 1. Sonene er fastsatt ut fra en vurdering av luftkvaliteten i ulike områder sammenholdt med administrative hensyn, og har først og fremst betydning for måle- og beregningskravene. Med større byområder menes sammenhengende byområder med mer enn 250.000 innbyggere, samt andre områder med en slik befolkningstetthet at det er hensiktsmessig med større måletetthet. Slike byområder er definert som egne soner. Ved forskriftens ikrafttreden er Oslo, Bergen og Trondheim definert som større byområder i Norge. I disse byområdene samt i andre soner hvor øvre eller nedre vurderingsterskel er overskredet, skal det foretas målinger. I større byområder og soner hvor konsentrasjonene i et representativt tidsrom ligger mellom øvre og nedre vurderingsterskel, kan antall målestasjoner reduseres hvis man også benytter modellberegninger. Også ellers kan de fastsatte målinger suppleres med modellberegninger for å fremskaffe hensiktsmessige opplysninger om luftkvaliteten. I soner hvor konsentrasjonene ligger under nedre vurderingsterskel er det tilstrekkelig å benytte modellberegninger eller andre teknikker for objektive anslag for å vurdere luftkvaliteten. I større byområder skal det likevel alltid foretas målinger av SO2 og NO2. Dette skyldes at befolkningen skal varsles ved overskridelse av alarmtersklene i § 9 fordi det kan oppstå helsevirkninger for utsatte deler av befolkningen selv ved kortvarige eksponeringer.
I tillegg til kravene til målestasjoner for å måle konsentrasjoner fra diffuse kilder, kan det være behov for målinger for å vurdere forurensningskonsentrasjonen i nærheten av større punktkilder. Med større punktkilder menes i denne sammenheng industriutslipp, større forbrenningsanlegg o.l. Rundt slike kilder skal antall målestasjoner vurderes ut fra utslippsmengden fra kilden, sannsynlige spredningsmønstre for forurensningen og den potensielle eksponeringen for befolkningen.
I de direktivene som implementeres gjennom denne forskriften, har EU fastsatt referansemetoder for måling av de stoffene forskriften gjelder. Disse referansemetodene skal i utgangspunktet benyttes ved måling iht. forskriften. Andre metoder kan likevel anvendes hvis det kan dokumenteres likeverdige resultater eller stabile sammenhenger i forhold til de resultater som fås ved bruk av den angitte referansemetoden.
Iht. § 4 er det kommunen som skal sørge for etablering av målestasjoner samt for gjennomføring av målinger og beregninger, etter at det er innhentet uttalelse fra de andre ansvarlige iht. § 3. Dette vil bare gjelde et fåtall kommuner i hver sone. Selv om det vil bli gitt nærmere veiledning om hvordan målestasjonene skal plasseres, vil etablering av målestasjoner i mange tilfeller kreve stor grad av skjønn. For å sikre et mest mulig enhetlig overvåkningssystem som grunnlag for Norges rapportering til ESA (EFTA Surveillance Authority), er Statens forurensningstilsyn gitt hjemmel til å stille krav til hvor mange målestasjoner det skal finnes i en sone, jf. § 10, hvor disse skal plasseres, m.v.
Til § 8
For å sikre at grenseverdiene nås innen 2005/2010 og senere overholdes, må det foretas tiltaksvurderinger før nivåene er blitt så høye at tiltaksgrensene er overskredet. Hvis målinger etter § 7 viser fare for at grenseverdiene kan bli overskredet, skal det derfor utarbeides en tiltaksutredning. For at plikten til å utarbeide tiltaksutredning skal oppstå, må det således foreligge en måling ved en av de målestasjoner som er satt opp iht. forskriftens krav, som viser fare for overskridelse av en eller flere grenseverdier. En beregnet overskridelse som ikke er støttet av en eller flere målinger, utløser ikke en slik plikt. For å vurdere hvilket område som eventuelt vil bli omfattet av overskridelse i tillegg til målepunktet, vil det imidlertid være nødvendig å utføre beregninger.
For å sikre at grenseverdiene for tiltak vil bli overholdt innen de fastsatte frister, har EU i sine luftkvalitetsdirektiver fastsatt toleransemarginer som ligger høyere enn grenseverdiene og som faller gradvis, for så å sammenfalle med grenseverdien på overholdelsestidspunktet for denne. I områder hvor toleransemarginen er overskredet, vil det etter all sannsynlighet være nødvendig å treffe særskilte foranstaltninger for å oppfylle grenseverdien i tide. Hvis disse toleransemarginene, som er gjengitt i vedlegg 2, overskrides, må det anses å foreligge fare for overskridelse av grenseverdiene mer enn det tillatte antall ganger. Det skal derfor utarbeides tiltaksutredninger ved overskridelse av toleransemarginene.
De målinger og eventuelle beregninger som foretas iht. § 7 vil gi god oversikt over forurensningssituasjonen til enhver tid. For å sikre at de ansvarlige etter § 3 sørger for å holde konsentrasjonene under grenseverdiene også etter tidspunktene for oppnåelse av grenseverdiene, skal det ved overskridelse av øvre vurderingsterskel etter dette tidspunkt, foretas en vurdering av hvordan situasjonen mht. luftkvalitet vil utvikle seg fremover. Viser denne at grenseverdiene vil kunne bli overskredet mer enn det tillatte antall ganger, skal det utarbeides en tiltaksvurdering. Ved vurderingen av om øvre vurderingsterskel er overskredet for svevestøv (PM10) skal det legges til grunn at grenseverdien på 30 _g/m3 (døgnmiddel) kan overskrides maks. 35 ganger.
Iht. § 4 er det kommunen som har ansvaret for sørge for at tiltaksutredninger blir gjennomført. Det er viktig at de ansvarlige anleggseierne som kan pålegges å betale for fremskrivninger og utredninger og som dessuten vil være ansvarlige for at tiltak gjennomføres, blir involvert i dette arbeidet og bidrar med data om sine kilder osv. Arbeid med en tiltaksutredning vil da kunne skape den nødvendige arena for samarbeid mellom de ansvarlige etter forskriften, slik at man får til en vurdering på tvers av kilder og får gjennomført de mest kostnadseffektive tiltakene.
Tiltaksutredningen bør inneholde en beskrivelse av forurensningssituasjonen basert på målinger og beregninger og en basisfremskrivning av forurensningssituasjonen frem mot tidspunktet for overholdelse av grenseverdien og 3 år fremover. Den bør også inneholde en oversikt over planlagte tiltak, samt forventede samfunnsøkonomiske kostnader og forventet effekt. Bare tiltak som har forurensningsreduksjon som hovedformål skal vurderes. Effekten av tiltak bør, i den grad det er mulig, dokumenteres ved modellberegninger. Det er imidlertid ikke mulig å foreta modellberegninger av alle typer tiltak. For tiltak som det ikke kan modellberegnes effekt av, må virkningene derfor anslås på annen måte. Tiltakene skal dimensjoneres slik at de sikrer overholdelse av grenseverdiene i minst 3 år fremover, jf. §6. I tiltaksutredningen bør det videre fremgå hvem som vil være ansvarlig for gjennomføringen av tiltakene og hvem som skal dekke de budsjettmessige kostnadene forbundet med gjennomføringen. I den grad det er ulike kilder til overskridelse av grenseverdier for ulike stoffer, kan det være nødvendig å lage en tiltaksutredning for hvert stoff. Tiltakenes virkning også for andre stoffer som omfattes av forskriften bør synliggjøres.
Statens forurensningstilsyn kan iht. § 10 stille nærmere krav til tiltaksutredningen. Slike krav kan for eksempel gjelde utredningens innhold eller form, tidsfrister for utarbeidelse og hvem som skal ha utredningen.
Til § 9
Kravene i denne bestemmelsen inntrer når konsentrasjonene av svoveldioksid overstiger 500 _g/m3 eller konsentrasjonen av nitrogendioksid overstiger 400 _g/m3 og overskridelsen varer i tre sammenhengende timer og skjer på steder som er representative for luftkvaliteten over enten minst 100 km2, eller en hel sone eller større byområde. Kravene inntrer ved overskridelse i det minste av disse områdene. Ved slike nivåer kan det oppstå helserisiko for mennesker selv ved kortvarig eksponering. Offentligheten skal varsles ved overskridelse av disse nivåene, slik bestemmelsen foreskriver. Slike nivåer vil neppe forekomme i Norge annet enn muligens ved akutt forurensning. Akutt forurensing skal iht. forurensningslovens § 39 varsles til politiet av den ansvarlige for forurensningen. Også andre har plikt til å varsle med mindre det er åpenbart unødvendig. For å overholde varslingsplikten i denne forskriften, må den eller de ansvarlige iht. § 3 dessuten sørge for at offentligheten blir varslet.
Til § 10
Statlige myndigheter vil ha behov for rapportering av data, bl.a. for rapportering til ESA. Slik rapportering vil for eksempel kunne omfatte innhold i tiltaksutredning, antall overskridelser av grenseverdi, valg av måle- og beregningsmetoder m.m. Det kan også settes frister for rapportering, samt stilles krav til rapporteringens form. Behovene både mht. frister, innhold og form på rapporteringen, vil kunne endre seg over tid og Statens forurensningstilsyn er derfor gitt myndighet til å kunne kreve den rapportering som til enhver tid er nødvendig fra kommunen. For å sikre at de dataene som skal rapporteres er sammenlignbare og har tilfredsstillende kvalitet, kan Statens forurensningstilsyn også stille nærmere krav til måling, beregning og dokumentasjon. Statens forurensningstilsyn kan pålegge kommuner i samme sone å samarbeide om rapporteringen. En kommune kan dessuten pålegges hovedansvar for gjennomføringen av rapporteringen fra sin sone. Av hensyn til vidererapportering til ESA for å kunne dokumentere overholdelse av direktivenes krav, kan det også bli nødvendig å stille nærmere krav til tiltaksutredninger etter § 8. Kommunen kan iht. § 4 pålegge de ansvarlige iht. § 3 å gjennomføre de plikter kommunen pålegges etter denne bestemmelsen.
Et viktig siktemål med EUs direktiver er at allmennheten skal få bedre informasjon og at data skal tilgjengeliggjøres. Hvilke data som skal tilgjengeliggjøres, på hvilken måte og hvor ofte, vil bli nærmere fastsatt av Statens forurensningstilsyn.
Ettersom kommunen er den primære forurensningsmyndighet etter forskriften, er det også kommunen som skal føre tilsyn med at kravene i forskriften etterleves.
Til § 11
I tråd med intensjonen om å gjøre kommunen til forurensningsmyndighet for luftkvalitet, er kommunestyret eller særskilt kommunal klagenemnd klageinstans for kommunens vedtak, jf. forurensingslovens § 85 annet ledd, siste setning og forvaltningslovens § 28 annet ledd.
For kommunens eventuelle vedtak etter § 4 om gjennomføring og kostnadsdekning av tiltak i medhold av § 6 eller lokal forskrift i medhold av § 4 er Miljøverndepartementet klageinstans. Miljøverndepartementet skal gjennom klagebehandlingen påse at kommunens myndighet ikke benyttes til å gi pålegg som vil medføre tiltak som går på tvers av andre nasjonale samfunnsinteresser, særlig knyttet til transport og energiforsyning, men skal for øvrig ikke gripe inn i kommunens skjønnsutøvelse. Pålegg i strid med nasjonale interesser vil bl.a. kunne være pålegg, forbud eller påbud som berører tiltak eller virksomhet som har konsesjon etter lov 29. juni 1990 nr 50 om produksjon, omforming, overføring, omsetning og fordeling av energi m.m. (energiloven), pålegg i strid med viktige transportpolitiske hensyn, samt pålegg om tiltak med konsekvenser for statsbudsjettet. Miljøverndepartementet skal i forbindelse med klagebehandlingen sørge for den nødvendige koordinering av saksbehandlingen med andre berørte myndigheter. Hvis Miljøverndepartementet finner at en kommunes vedtak er i strid med slike interesser som nevnt over og derfor tar klagen til følge, vil kommunen måtte sikre overholdelse av de nasjonale grenseverdiene på annen måte. Dette kan for eksempel innebære at en annen ansvarlig gis pålegg, at kommunene selv gjennomfører tiltak eller lignende. Hvis pålegget er gitt for å sikre grenseverdier fastsatt av kommunen, kan kommunen vurdere om overholdelse av grenseverdiene kan sikres på annen måte, eller om grenseverdiene bør justeres. Ved behandling av klage vil Miljøverndepartementet i tillegg vurdere om det skal gis pålegg om samarbeid mellom de ansvarlige om gjennomføring av tiltak etter §3 og/eller om
kostnadsdeling etter § 5.
Til § 12
Det kan i særlige tilfeller gjøres unntak fra bestemmelsene i forskriften. Av hensyn til Norges forpliktelser iht. EUs luftkvalitetsdirektiver, vil unntak bare kunne gjøres i helt spesielle tilfeller. Unntak kan gjelde både kravene i forskriften og andre deler av bestemmelsene. Det kan i spesielle tilfeller også godkjennes eller gis pålegg om gjennomføring av tiltak som vil medføre at grenseverdiene fravikes. Dette vil først og fremst være aktuelt der perioden med overskridelse blir svært kortvarig, eller der forskriftens krav går lenger enn EUs minstekrav.
Til § 13
Tvangsmulkt kan ilegges dersom en overtredelse av en bestemmelse eller et vedtak etter forskriften ikke opphører innen en viss frist. Tvangsmulkten er et insentiv for å sikre oppfyllelse av kravene og er ikke å regne som straff. Det kan fastsettes som en engangsmulkt eller som en løpende mulkt per dag, uke eller måned overtredelsen varer.
Tvangsmulkten må fastsettes slik at det gir økonomisk motivasjon for å utføre tiltaket og den bør derfor være så stor at det ikke lønner seg å betale mulkten i stedet for å fortsette overtredelsen. Mulkten skal knyttes til en fremtidig frist, slik at den ansvarlige har mulighet til å innrette seg slik at mulkten unngås. Fristen skal være realistisk i forhold til den tid det vil ta å bringe forholdende i overensstemmelse med kravene. Beløpet skal innbetales til staten.
Til § 14
De som har plikter etter forskriften kan straffes for brudd på forskriftens krav og for ikke å etterkomme pålegg i medhold av forskriften. Med mindre overtredelse av forskriften bare har ført til ubetydelig forurensning eller til ubetydelig fare for forurensning, er offentlig påtale ikke avhengig av begjæring fra forurensningsmyndigheten. I den grad offentlig påtale er avhengig av slik begjæring, kan den fremmes av kommunen, fylkesmannen eller Statens forurensningstilsyn.
Til § 16
Forskrift om grenseverdier for lokal luftforurensning og støy av 30. mai 1997(grenseverdiforskriften) avløses av denne forskriften for så vidt gjelder krav til luftkvalitet. Støykravene blir videreført i forskrift om.........som trer i kraft fra samme tidspunkt.
Vedlegg 1 til forskrift om lokal luftkvalitet: Soneinndeling
Sone 1: Oslo, inkl. Asker, Bærum, Lørenskog, Skedsmo, Oppegård, Ski, Lier og Drammen
Sone 2: Bergen
Sone 3: Trondheim, inkl. Malvik
Sone 4: Østlandet tom. Vest-Agder (unntatt sone 1)
Sone 5: Rogaland, Hordaland (unntatt Bergen) og Sogn og Fjordane
Sone 6: Møre og Romsdal, Sør-Trønderlag (unntatt Trondheim og Malvik), Nord- Trønderlag og Nordland
Sone 7: Troms, Finmark og Svalbard
Vedlegg 2 til forskrift om lokal luftkvalitet: Toleransemarginer
NO2 | Nivå |
Toleransemargin Toleransemarginen kan overskrides 18 ganger pr. år | Timesmiddel: Årsmiddel: 300 µg/m3 (2000) 60 µg/m3 (2000) |
SO2 | Nivå |
Toleransemargin Toleransemarginen kan overskrides 18 ganger pr. år | Timesmiddel: 500 µg/m3 (2000) |
PM10 2005 | Nivå |
Toleransemargin Toleransemarginen kan overskrides 18 ganger pr. år | Døgnmiddel: Årsmiddel: 75 µg/m3 (2000) 48 µg/m3 (2000) |
PM10 2010 | Nivå |
Toleransemargin Toleransemarginen kan overskrides 18 ganger pr. år | Årsmiddel: 30 µg/m3 (2005) |
Benzen | Nivå |
Toleransemargin | Årsmiddel: 10 µg/m3 (2000-05) |
CO | Nivå |
Toleransemargin | 8-timersmiddel: 16 mg/m3 (2000-02) |