Vedlegg I: Miljøproblemer

Avgassene fra denne typen brenning blir dessuten ikke renset, og sot- og støvutslippene er forholdsvis høye. Dette resulterer i betydelige utslipp av tjærestoffer (bla. PAH) og en rekke andre miljøgifter som dioksiner og tungmetaller. Ufullstendig forbrenning fører ellers til høye utslipp av karbonmonoksid (CO).

Påvirkningen fra åpen og ukontrollert brenning av avfall og biologisk materiale, såkalt småbrenning, vil være sterkest i nærområdet til brenningen. Samtidig er dette utslipp som kan bidra til en forverret forurensningssituasjon på regionalt og nasjonalt nivå, fordi det blant annet dreier seg om ikke nedbrytbare stoffer som oppkonsentreres i næringskjeden. Det er viktig at omfanget av åpen brenning og brenning av avfall i småovner begrenses.

Utslipp fra småovner
Omfanget av brenning i småovner er det vanskelig å si noe sikkert om, men det er anslått at mengdene kan utgjøre opptil 45.000 tonn avfall per år. De ordinære avfallsforbrenningsanleggene i Norge brenner totalt ca 500.000 tonn avfall per år (1999).

Det er foretatt målinger av innholdet av miljøgifter i røyken fra småovner som brenner avfall. Konsentrasjonene er svært høye sammenlignet med innholdet i røykgassen fra moderne avfallsforbrenningsanlegg med røykgassrensing. 

Selv om mengden avfall som brennes ulovlig i småovner bare utgjør en mindre del av det som brennes i de store anleggene, er totalutslippet fra småovner for noen typer forurensninger betydelig høyere enn tilsvarende totalutslipp fra alle de store forbrenningsanleggene til sammen.

Undersøkelser utført av Senter for industriforskning (SI, nå under SINTEF) har vist at konsentrasjonen av PAH i røyken fra småovner var fra 200.000 til 500.000 ganger høyere enn fra lovlige avfallsforbrenningsanlegg. (SI-rapport nr 89 10 06, 1990). 

Omfanget av slik avfallsbrenning er det vanskelig å si noe sikkert om, men dersom man antar at mellom 15.000 og 45.000 tonn avfall brennes åpent eller i småovner per år kan det totale PAH-utslippet beregnes til et sted mellom 5 og 30 tonn per år. 

Til sammenlikning er det beregnet at utslippet fra alle avfallsforbrenningsanleggene i Norge, som totalt brenner ca 500.000 tonn avfall (1999), er ca. 0,9 tonn PAH per år (1999, kilde: SSB). Tallmaterialet rundt utslippene fra småovnene er imidlertid svært usikkert.

Det samlede dioksinutslippet fra småovner er fra 40 til 110 ganger høyere enn nivået fra avanserte avfallsforbrenningsanlegg med røykgassrensing. I tillegg er det meget høye utslipp av karbonmonoksid (CO) og av støv. Dette viser at det er svært liten kontroll med forbrenningsprosessen i slike småovner. 

Høyt støvutslipp kan også føre med seg høye utslipp av tungmetaller som kadmium og bly. Dette vil imidlertid i betydelig grad avhenge av avfallet som brennes. Tallene er usikre.

Ved åpen brenning er mulighetene for å kontrollere temperatur og lufttilførsel enda dårligere. Røykgassene fra åpen brenning vil derfor kunne ha enda høyere forurensningskonsentrasjoner av blant annet PAH, CO og støv enn ved brenning i småovner. 

Halmbrenning på kornarealene antar man har blitt redusert noe i de senere årene, men fortsatt foregår dette i et omfang som gir utslipp av anslagsvis 0,9 tonn PAH per år på landsbasis. Tallene er usikre.

Lokale helse og trivselsplager
Åpen brenning og brenning av avfall i småovner foregår ofte i eller i nærheten av boligstrøk, og utslippene skjer nær bakken der spredningsforholdene er dårlige. De største negative effektene oppstår derfor i lokalmiljøet hvor brenningen foregår og kan føre til helse- og trivselsproblemer. 

Hele 20 prosent av befolkningen har kroniske luftveissykdommer eller allergiproblemer, og disse menneskene er spesielt plaget. Røyken kan blant annet føre til økt pustebesvær, akutte astmaanfall eller være en ekstrabelastning ved at allergisymptomene forsterkes.

Ressursutnyttelse
Materialene som brennes kan ha en ressursverdi. Det dreier seg særlig om utnyttelse som energibærer i form av biobrensel, som gjenvinnbare materialer, og i noen grad som kompost og jordforbedringsmiddel. De største mengdene antas å stamme fra avfall og naturmaterialer fra jordbruk, skogbruk og industriproduksjon.

Halm fra jordbruket er fra tidligere benyttet som jordforbedring ved nedpløying. På lang sikt er det viktig å føre organisk materiale og næringsstoffer tilbake til jorden. Det vil slik sett ikke være ønskelig med utstrakt og vedvarende brenning av halm. 

Dersom den likevel skal brennes, utgjør halm en betydelig energiressurs. Utnyttelse av 30% av halmen til energiformål vil kunne utgjøre nær 2 TWh årlig på landsbasis (tilsvarer ca 3 altakraftverk).