Tiltak for å rydde opp

Tildekking
Metoden innebærer at de forurensede sedimentene tildekkes med rene masser slik at miljøgifter ikke er tilgjengelige for marine organismer. Hvilken type masser en trenger for tildekkingen er avhengig av hvor utsatt bunnen er for oppvirvling, strøm og spredning. Minimum mektighet på dekklaget bør være 30 cm.

For å unngå at de rene dekkmassene skal synke ned i de forurensede sedimentene (gjelder spesielt ved myk bunn) kan det legges fiberduk over sedimentene. Tildekking er i enklest på små vanndyp, men er også mulig på større vanndybder. Presisjonen på plasseringen av dekkmassen risikerer imidlertid å bli dårligere.

I Sørfjorden ved Odda ble i 1992 gjennomført tiltak for ca. 100.000 kvadratmeter (m2) tungmetallforurensede sedimenter. De forurensede sedimentene ble tildekket og øvrige forurensningskilder ble avskjermet, blant annet med en spuntvegg. Tildekkingen ble utført med en geotekstil fulgt av 0,5 m sand. Maksimal vanndybde i tiltaksområdet var 10 m.

Hele tiltaket kostet den gangen 40 millioner kroner (ca. 400 kr/m2), hvorav tildekkingen kostet rundt åtte millioner.

I Hortenskanalen (2 m vanndyp) er det lagt ut betongmadrasser. De ble beregnet til å koste ca. 350 kr/m2 ferdig utlagt. Drøyt 10.000 m2 ble lagt ut.

I Norge foregår for tiden et prosjekt for å videreutvikle tildekkingsteknologier.

Tildekking: Lasting av lekter med masse fra utbyggingen av E-18 gjennom Kristiansand som skal brukes for tildekking av forurensede sedimenter i Hannevika.
Foto: Hallgeir Skretting, Høgskolen i Stavanger


Mudring
Forurensede sedimenter kan fjernes fra sjøbunnen ved mudring. Mudringen vil normal foregå ved mekaniske eller hydrauliske mudringsmetoder.

• Eksempel på mekanisk mudring er såkalt
  grabbmudring hvor sedimentene graves vekk
• Eksempel på hydraulisk mudring er sugemudring hvor
  de forurensede sedimentene i prinsippet fjernes fra
  bunnen med en stor støvsuger

Verken mekanisk eller hydraulisk mudring er perfekte metoder. Ved mekanisk mudring følger små vannmengder med sedimentene når de tas opp, hvilket er en stor fordel ved den videre håndteringen. Imidlertid kan metoden medføre oppvirvling og spredning av partikler og kapasiteten er relativt liten.

Hydraulisk mudring har høyere kapasitet og gir liten oppvirvling og massespredning. Derimot kan det følge med store mengder vann, noe som kan øke kostnadene med videre håndtering vesentlig.

Mudring: Eksempel på mekanisk mudring. Figur: NGI


Deponering
Fjernes massene ved mudringen, kreves en plan for disponering av muddermassene. En aktuell metode er å etablere et deponi. Det finnes flere typer av deponier.

• Deponi på land: Sedimentene tas opp på land og
  plasseres i et godkjent deponi, for eksempel
  deponering i fjellrom eller i fylling.
• Deponi i sjø: Sedimentene plasseres på sjøbunnen.
  De dekkes til med rene sedimenter på toppen slik at
  miljøgifter ikke spres (aktuelt når sedimentene ikke
  kan dekkes til på stedet). Legges sedimentene på
  dypt vann, kalles det et dypvannsdeponi. Legges de
  på grunt vann, kalles det et gruntvannsdeponi.
• Deponi i strandkanten: Strandkantdeponier kan
  etableres når det både er behov for å innvinne land og
  for å deponere sedimenter. Deponiområdet volles først
  inn og i neste fase plasseres sedimentene på innsiden
  av vollen.

I Norge er det blant annet utført et miljømudringsprosjekt ved Haakonsvern orlogstasjon i Bergen, som ble avsluttet i 2002. Her ble 320.000 kvadratmeter (m2) forurenset sjøbunn ned til ca. 60 m vanndyp fjernet ved sugemudring. Muddermassen ble pumpet til et strandkantdeponi.

Hele tiltaket kostet ca. 165 millioner kroner, inkludert kostnadene for framtidig overvåking. Det gir en kostnad på ca. 460 kr/m2. Arbeidet ble betalt av Forsvaret.



Deponering: Strandkantdeponi i Trondheim havn.
Foto: Trondheim havn


Rensing
Renseteknologier som er basert på separering av sediment og forurensning, er blant de som best kan konkurrere med ”billige” metoder som mudring/deponering og tildekking.

Miljøgifter vil normalt være bundet til de fineste partiklene. Det vil si at hvis en klarer å skille de grove sedimentene (grus og sand) ved for eksempel sikting, vil de kunne ”friskmeldes”. En vil da sitte igjen med en rest finkornige forurensete sedimenter som må deponeres eller behandles videre.

For at det skal være lønnsomt å skille ut grus- og sandfraksjonen bør denne utgjøre minst 50-60 prosent av den totale mengden sediment. I Norge er det svært mye finkornige sedimenter slik at det er mange steder hvor denne metoden ikke er egnet.

Hvis de finkornige sedimentene skal behandles videre, kan de for eksempel vaskes. Vaskingen går ut på å skille forurensningen fra sedimentene ved bruk av et ”vaskemiddel”. Vaskemidlet vil kunne være vann blandet med tensider, syrer eller kompleksdannere.

Det er langt ifra alle typer sedimenter som er egnet for rensing. De viktigste faktorene for å avgjøre om metoden kan brukes er:
• Partikkelstørrelse (kornfordeling)
• Type forurensning
• Hvilken partikkelstørrelse forurensningen er bundet til
• Organisk innhold

Prosjekter med rensing av forurensede sedimenter er så vidt kjent ikke utført i Norge. Rensing av forurenset jord er imidlertid utført i flere prosjekter i Norge, for eksempel ved det tidligere treimpregneringsanlegget på Lillestrøm, Gassverktomta i Stavanger og på Fornebu.

I utlandet er det utført en rekke prosjekter hvor forurensede sedimenter er renset, blant annet i Nederland, Tyskland og USA. I Hamburg i Tyskland står et fast anlegg (METHA) som renser forurensete sedimenter fra havneområdet.

Rensing av sedimenter i et typisk norsk oppryddingsprosjekt vil i dag være omtrent dobbelt så dyrt som et tildekkings- eller mudrings- og deponeringsprosjekt.
 

Rensing: Eksempel på en renseprosess.
Figur: BioGenesis

Innhold

• Forurensede sedimenter
• Derfor rydder vi opp
• Dette gjør vi
• Slik rydder vi opp
  - Tiltak for å rydde opp
• Dette har vi gjort